Alkibiades

Han tilhørte på morssiden den berømte og fornemme slekten Alkmeonidene. Han vokste opp hos sin slektning Perikles, Athens ledende politiker. Han var elev og nær venn av Sokrates, men denne klarte ikke å legge bånd på Alkibiades' ekstravagante aristokratiske livsstil.

Alkibiades' livsstil kom ofte i konflikt med normene i det demokratiske Athen. Hans karisma overvant imidlertid denne motstanden, og han konkurrerte med hell om folkeforsamlingens gunst. Han sto for en ekspansiv imperialistisk utenrikspolitikk, i en tid dominert av den langvarige krigen mot Sparta, den såkalte peloponnesiske krigen.

I 415 fvt. lyktes han i overtale folket til å invadere Sicilia, til tross for den erfarne feltherren Nikias' advarsler. Denne sicilianske ekspedisjonen (415–413 fvt.) skulle vise seg katastrofal for invasjonsstyrken og skadet Athens maktstilling.

Alkibiades fikk kommandoen sammen med Nikias, men ble hjemkalt før flåten nådde fram, da han ble stevnet for delaktighet i en religiøs skandale. En mengde Hermes-steler, eller «hermer» ble ødelagt og mistanken falt på det oligarkisk-sinnede klubbmiljøet Alkibiades var en del av. Hermene sto ved alle veikryss og skulle beskytte reisende, så ødeleggelsene kom på et ekstra dårlig tidspunkt, like før skipene satte seil. Samtidig var det en gryende frykt for statskupp fra oligarkenes side. I stedet for å møte i retten, dro Alkibiades til Sparta og tilbød dem sin hjelp i kampen mot hjembyen. Han ble dømt til døden i sitt fravær.

Alkibiades rådet Sparta til å sende en general til Syrakus, den største byen på Sicilia, for å hjelpe til med forsvaret mot athenerne. Han sto også bak etableringen av en permanent militærleir i Attika i 413, som gjorde det vanskelig for athenerne å bruke ressursene fra sitt eget territorium.

Han var i 412 delaktig i spartanernes beslutning om å konsentrere krigføringen til Egeerhavet snarere enn Hellesponten ved inngangen til Svartehavet. Kontroll over Hellesponten var imidlertid avgjørende for Athens kornforsyning, og nøkkelen til å forstå Athens utenrikspolitikk fra perserkrigene til Aleksander den store.

Om det var dette siste rådet, som kan sies å være gunstigere for athenerne, eller Alkibiades' påståtte amorøse forhold til en spartansk dronning, som førte til at han måtte rømme Sparta, vet vi ikke. Han flyktet imidlertid til Perserriket og byttet påny side i den langvarige peloponneserkrigen.

Mens han tidligere hadde arbeidet for Sparta og hevnet seg på byen som hadde sendt ham i eksil, gikk han nå inn for å felle det demokratiske styresettet i Athen. Han forsøkte å overtale den persiske satrapen Tissifarnes om at persiske interesser var best tjent med en maktbalanse mellom de greske statene. Nå som Athen var i ferd med å tape krigen mot Sparta, burde perserne støtte Athen med penger til skip og roere. I bytte mot dette skulle Athen skifte styreform til oligarki og Alkibiades hjemkalles med anklagene droppet.

Alkibiades lyktes ikke med disse forhandlingene, men han klarte å bløffe flåtestyrkene på Samos til å tro at han hadde persernes støtte, og at opphevelsen av hans eksil var alt som skulle til for å vinne krigen. Flåten på Samos utnevnte ham til strateg og han utkjempet en rekke vellykkede slag ved Hellesponten.

I mellomtiden hadde oligarkene tatt og mistet makten i Athen i 412 fvt. Da Alkibiades vendte hjem i 407 fvt. var det som en helt for demokratiet, og alle anklager ble droppet. Han ble igjen utnevnt til strateg og sendt til Hellesponten. Denne gangen tapte han og søkte i 405 fvt. igjen tilflukt hos perserne av frykt for straff fra athenerne. I 404 fvt. kom en oligarkisk junta kalt «de tretti tyranner», til makten i Athen.

Alkibiades ble myrdet i 404/403 fvt. i den persiske provinsen Frygia, under satrapen Farnabazos. Det er ukjent om dette var på de tretti tyrannenes eller Spartas initiativ. Dette gikk trolig ut på det samme, da den athenske juntaens makt var basert på spartanernes militære støtte.

• peloponneserkrigen
• den greske antikken
• den greske antikkens historie
• den greske antikkens kunst og arkitektur
• det athenske demokratiet

• Rhodes, P. J. (2011). Alcibiades. Casemate Publishers.