Aleksandra Kollontaj

Kollontaj ble født i 1872 i en liberal adelsfamilie. 20 år gammel giftet hun seg, men forlot etter seks års ekteskap mannen og en liten sønn for å studere samfunnsøkonomi i Sveits. Der ble hun kjent med den sosialistiske kvinnesakskvinnen Clara Zetkin, som hun hadde et nært samarbeid med. Mellom 1905 og 1908 bodde hun i St. Petersburg, hvor hun arbeidet for å opprette en sosialistisk kvinnebevegelse. I 1908 måtte hun gå i eksil, og kom da i nær kontakt med det revolusjonære eksilmiljøet, blant annet med Lenin. I 1915 gikk hun inn i bolsjevikpartiet.

Kvinnene kunne først frigjøres når de deltok fullt ut i arbeids- og samfunnsliv, mente Kollontaj. Dette synet delte hun med Clara Zetkin. Men der Zetkin forutsatte at kvinner kunne klare både husarbeid og arbeidsliv, gikk Kollontaj inn for at familien og privat husarbeid skulle oppløses og overtas av kollektive tilbud. Da ville det private omdannes til samfunnsmessig arbeid, som ville komme hele arbeiderklassen til gode.

Til frigjøringen av kvinnene hørte også et fritt kjærlighetsliv, uavhengig av ekteskap og husarbeid, som hun mente ødela kvinnenes utviklingsmuligheter. Tanker som dette ble ikke akseptert i den samtidige, sosialistiske kvinnebevegelsen, men hadde røtter tilbake til den utopiske sosialismen fra tidlig 1800-tall. Kollontaj var sterkt kritisk til den borgerlige kvinnerettsbevegelsen, både i Russland og ellers i Europa. Etter hennes syn var det umulig å frigjøre kvinnene uten en sosialistisk revolusjon.

Etter februarrevolusjonen i 1917 vendte Kollontaj tilbake til Russland. Hun gikk inn i bolsjevikenes sentralkomité, og etter maktovertakelsen i oktober ble hun folkekommissær (minister) for sosiale saker, det første kvinnelige regjeringsmedlem i moderne tid. I 1918 holdt partiet en all-russisk kvinnekonferanse. Konferansen vedtok et program om likestilling og bedring av kvinners stilling i samfunnet. Året etter ble Kollontaj leder for kommunistpartiets kvinneavdeling Zjenotdel, som arbeidet for å sette dette programmet ut i livet. I 1920 ble Det internasjonale kvinnesekretariatet dannet som en avdeling i Kominterns eksekutivkomité. Clara Zetkin var sekretær, Aleksandra Kollontaj visesekretær.

De første årene fikk Kollontaj støtte av Lenin. Det ble innført juridisk likestilling for kvinner og menn og gjennomført en rekke reformer som tok sikte på å bedre kvinners situasjon. Støtten fra Lenin ble borte da Kollontaj i 1921 ble en av lederne i Arbeideropposisjonen, som sto for en mer radikal politikk enn Lenins. Opposisjonen led nederlag på partikongressen, og Aleksandra Kollontaj gikk ut av eller ble fratatt alle sine sentrale verv. Året etter ble hun sendt til Norge som medlem av den sovjetrussiske handelsdelegasjonen.

Lenin ble syk i 1922 og døde i 1924. I årene etter tok Stalin makten, og gjorde slutt på kvinnebevegelsens arbeid. I 1930 ble Zjenotdel oppløst og Det internasjonale kvinnesekretariatet nedlagt. Familiereformene som Kollontaj hadde bidratt til å innføre, ble reversert.

Aleksandra Kollontaj bodde i Norge fra 1915 til revolusjonsutbruddet i Russland i 1917, avbrutt av to lengre politiske agitasjonsturneer i USA. Hun hadde i denne tiden nær kontakt med norsk arbeiderbevegelse, spesielt med lederne i Arbeiderpartiets ungdomsforbund. Hun hadde derfor gode kontakter og kjennskap til norsk samfunnsliv da hun kom til Norge i 1922 som rådgiver ved den sovjetiske handelsdelegasjonen i Kristiania. I 1923 ble hun utnevnt til leder for denne. I 1924 oppnådde hun at Norge anerkjente Sovjetunionen, og det ble opprettet fulle diplomatiske forbindelser mellom landene. Hun ledet nå Sovjetunionens diplomatiske representasjon i Norge som «befullmektiget representant» (polnomotsjnyj predstavitel), tilsvarende minister eller sendemann. Kollontaj regnes som verdens første kvinnelige diplomat i moderne tid. I 1925 fikk hun i stand en handelsavtale mellom de to landene.

Med et kort avbrudd som sendemann til Mexico i 1926–1927, fortsatte hun sin virksomhet i Norge til 1930. Hun ble da overført til Sverige, og var sendemann i Stockholm til 1945, med rang som ambassadør fra 1943.

Etter andre verdenskrig bodde Kollontaj i Moskva. De fleste av hennes venner fra Arbeideropposisjonen, og mange fra kvinnebevegelsen og diplomatiet, var drept eller satt i fangeleir under Stalins terror. Hun arbeidet en stund i utenriksdepartementet, men ble så pensjonert. Aleksandra Kollontaj døde i 1952, 80 år gammel.

Under oppholdet i Norge og Sverige skrev Kollontaj dagbøker. I begynnelsen av 1950-tallet redigerte og omskrev hun disse, blant annet for at de kunne leses og godkjennes av Stalin.

Denne selvsensuren begynte alt i 1926. Kollontaj hadde skrevet en selvbiografisk artikkel beregnet på et tysk bokverk. Manus var gjort klart til trykking, da hun sendte inn en sterkt forandret utgave – med hennes egne ord var det «en kolossal omarbeiding.» Hun var klar over problemene dette vil medføre, men følte seg sterkt presset. I brev til utgiveren skrev hun blant annet: «Men endringene må foretas. Under de gitte forhold kan jeg ikke annet.» Det siste avsnittet, hvor vi finner hennes hovedbudskap, hørte med til det som måtte slettes: «Uansett hvilket arbeid jeg i fremtiden kommer til å utføre, så står det meg helt klart at målet, å nå den arbeidende kvinnens fullstendige frigjørelse og skape grunnlaget for en ny seksualmoral, alltid vil fortsette å være det høyeste målet med mitt virke, med mitt liv.» (Kollontaj 1926, i Mit liv – kvinde og kommunist, s. 50, oversatt fra dansk).

• Den russiske revolusjon
• kvinnesak
• sosialisme
• Sovjetunionens historie
• Zjenotdel

• Aleksandra Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse. Foredrag av professor Åsmund Egge

• Anderson, Bonnie og Judith P. Zinsser (2000). A History of Their Own: Women in Europe from Prehistory to the Present, Vol. 2. New York: Oxford University Press.
• Blom, Ida, redaktør (1992): Cappelens kvinnehistorie, bd. 2. Oslo: Cappelen.
• Egge, Åsmund (2005). Aleksandra Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse. Tidsskriftet Rødt, 1.
• Hagemann, Gro (2003). Feminisme og historieskriving: Inntrykk fra en reise. Oslo: Universitetsforlaget.
• Sørbye, Yngvild, redaktør (2008). Revolusjon, kjærlighet, diplomati: Aleksandra Kollontaj og Norden. Oslo: Unipub.