Aldus Pius Manutius

Aldus Manutius var født omkring 1450 i den lille landsbyen Bassiano noen mil sørøst for Roma. Han studerte latin og gresk ved Romas universitet La Sapienza og ved universitetet i Ferrara, og ble en anerkjent humanist i Italia, flytende i gresk og latin. Han virket i noen år som privatlærer for barn i adelige familier, blant andre for Alberto Pio, senere prins av Carpi. Han fikk mange venner blant Nord-Italias humanister og overklasse, blant dem Pico della Mirandola og Pietro Bembo, og han var hyppig gjest ved hoffet til hertug Alfonso d’Este og hustruen Lucrezia Borgia, som var et samlingssted for humanister og akademikere.

I en alder av omkring førti år brøt han ut av noe som virket som en trygg akademisk løpebane, han flyttet til Venezia, og omkring 1490 begynte han arbeidet med å etablere trykkerivirksomhet. Tilsynelatende et overraskende sprang, men for Aldus var det en logisk sammenheng. Som velutdannet humanist var han overbevist om at kunnskaper i gresk, latin og retorikk måtte være grunnlaget i utdannelsen for enhver som skulle inn i ledende posisjoner i samfunnet. Boktrykkerkunsten ble for Aldus en unik mulighet til å mangfoldiggjøre antikkens nyoppdagede verker og gjøre dem tilgjengelige for flest mulig.

Trykkeridrift på 1400-tallet og et stykke ut på 1500-tallet var en langt mer blandet virksomhet enn slik vi nå kjenner den. Boktrykkerne måtte selv initiere trykkeprosjekter, finne manuskripter, besørge redigering og til slutt sørge for innbinding, salg og distribusjon. I tillegg måtte de skaffe papir og få laget skrifttyper som var en rullerende utgiftspost. Alt dette skulle finansieres, og boktrykkerne var som regel avhengige av ekstern kapital og løpende kreditt inntil bøkene var solgt.

Da Aldus kom til Venezia, må vi anta at han var ukjent med mye av det som hadde med trykkeridrift å gjøre, og vi vet ikke hva han hadde av startkapital. I 1495 inngikk han en avtale om samarbeid med en av Venezias mest kjente boktrykkere, Andrea Torresani. Kapital ble også skutt inn av en av Venezias fremste adelsmenn, Pierfrancesco Barbarigo. Aldus’ unike kompetanse var hans språkkunnskaper, hans kunnskaper om klassisk litteratur og hans kontakter blant humanister og den lesende overklassen. Men det finnes et dokument som viser at, basert på fordelingen av fortjenesten, var nykommeren Aldus en åpenbar juniorpartner i dette samarbeidet.

Det er ellers uklart hvordan dette samarbeidet artet seg; de første årene drev Aldus og Torresani hvert sitt trykkeri på to forskjellige steder, og arbeidet med hver sine prosjekter. Men i 1506 giftet Aldus seg med Andreas datter, og de to trykkeriene ble slått sammen i Andrea Torresanis hus.

Aldus og hans trykkeri ble snart berømt langt ut over Venezias og Italias grenser, og ble valfartet til av folk langveisfra.

Allerede i 1495 kom Aldus med to bøker: Constantine Lascaris' Erotemata, en gresk grammatikk på over 300 sider, og Organon, 470 sider, som var første bind i en serie med Aristoteles’ samlede verker. De neste tre bindene kom i 1497 og det siste i 1498 – uten tvil Aldus’ største bragd.

Greskspråklige utgaver hadde høy prioritet hos Aldus; i årene 1495–1500 ga han ut dobbelt så mange greske som latinske utgaver. Det kan virke som de greske utgavene var en del av et bevisst publiseringsprogram og helt i overensstemmelse med humanistenes syn på gresk kultur som grunnlaget for den latinske. Mange av de latinske utgavene i denne perioden var mer tilfeldige oppdrag. Men etter 1500 snudde dette, muligens etter press fra Aldus’ kompanjonger som betraktet de greske utgivelsene som mindre lønnsomme.

Blant de ikke-greske utgavene er det særlig to bøker som står frem: den latinske De Aetna, som han trykte for vennen Pietro Bembo i 1496, og Francesco Colonnas italienskspråklige Hypnerotomachia Poliphili, et betalt oppdrag som kom i 1499. Begge er trykt med antikvaskrift skåret av Francesco Griffo. Hypnerotomachia Poliphili er en bok på 468 sider trykt med en klar og leselig antikvaskrift, med omkring 170 utsøkte tresnitt, hvorav mange helsides. Hypnerotomachia regnes som et av renessansens fineste bokverk.

Klassiske verker ble på Aldus’ tid trykt enten i folio- (omtrent A4 eller større) eller kvartformat (omtrent A5). I 1501 kom Aldus med den første i en serie klassiske bokutgivelser i oktavformat (omtrent A6), trykt med kursiv. Mange har ment at Aldus med dette introduserte billigboken 500 år før begrepet ble skapt. Det er imidlertid lite som tyder på at Aldus har tenkt slik. Han kalte bøkene «biblis portatiles» – bærbare bøker – og la nok mer vekt på enkel håndtering enn på lav pris. Bøkene ble uhyre populære. I løpet av to år kom det atten utgaver; nesten alle var klassiske verk, de fleste på latin trykt med kursiv.

En av dem som kom til Aldus for å få trykt sine bøker, og som satte Aldus som en slags kvalitetsstandard for sine bøker, var Erasmus fra Rotterdam. Han bodde i Aldus’ hus i hele åtte måneder under arbeidet med en ny utgave av Adagia, Erasmus’ populære samling av klassiske ordtak.

Manutius trykte og utga en rekke greske og romerske klassikere, blant annet Xenophon, Aristofanes, Sofokles, Herodot, Evripides, Homer, Æsop, Vergil, Cicero, Horats og Platon; i 1502 også Dante Alighieris Divina Commedia.

Aldus’ skrifttyper ble skåret av Francesco Griffo. Griffo var trolig gullsmed og var fra Bologna og er regnet som den fremste skriftkunstneren i sin tid. Hans antikvaskrift i De Aetna og Hypnerotomachia Poliphili er klar og velformet og tar antikvaen et lite skritt videre i utviklingen fra håndskrift til stikkel og stål. Griffos skrift har trolig vært inspirasjon og forbilde for Claude Garamond og andre franske stempelskjærere på begynnelsen av 1500-tallet. Griffos antikva danner sammen med de franske en egen kategori av renessanseskrifter – fransk renessanse. Deres skrifter ble igjen utgangspunkt for nye skriftstøpere i andre land og for antikvaskriftens videre utvikling.

Griffos kursiv til Aldus’ «biblis portatiles» var skåret i tradisjonen etter humanisten Niccolò Niccolis håndskrift. Ideen om å bruke kursiv som tekstskrift var helt i overensstemmelse med Aldus’ oppfatning av kursiv som en mer håndskriftaktig skriftform, og noe han – feilaktig – mente lå nærmere en opprinnelig antikk skriveform. Kursivskriften vandret fra Aldus’ trykkeri til blant andre Claude Garamond, som gjorde den til sidesnitt for antikvaskriften slik at den kunne brukes til fremhevelse.

Med de greske utgivelsene fulgte det en ny utfordring knyttet til skrift. Gresk håndskrift hadde ikke gjennomgått den samme standardisering som den latinske hadde gjennom humanistenes skriftreform med den såkalte humanistiske minuskelskriften. Håndskriftnormalen Aldus valgte som forbilde for gresk var full av aksenter, spesialbokstaver og ornamentering. Han har fått mye kritikk for sine greske skrifttyper; i kraft av sin berømmelse og autoritet kan han ha lagt en klam hånd over utviklingen av gresk skrift for lang tid fremover.

Aldus skaffet seg enerett til bruken av Griffos latinske kursiv. Det skapte konflikt med Griffo, som følte seg snytt for muligheten til å selge sitt eget produkt. Griffo brøt til slutt med Aldus på grunn av dette. Griffo var lenge en glemt figur i skyggen av Aldus, men er i de siste årene blitt anerkjent som den egentlige skaperen av Aldus’ skrifttyper.

Aldus’ bøker oppnådde en enorm popularitet langt utenfor Italias grenser, ikke bare på grunn av innholdet, men også på grunn av skriften og typografien. Særlig boktrykkerne i Lyon, som var et viktig senter for trykking av bøker i Frankrike, kopierte Aldus’ bøker i minste detalj. For Aldus var dette til stor frustrasjon, men sett i ettertid var det nok med på å bringe Aldus’ navn og antikvaskrift videre ut i Europa.

Humanisten Aldus vek ikke mye fra sin strategi og sine idealer. Mer enn noen annen boktrykker i sin tid satset han på verker innenfor antikkens klassiske litteratur. Med opplag ofte på godt over tusen eksemplarer – av Vergils Georgica ble det trykt 3000 – bidro han til å spre noen av antikkens viktigste bokverk så vidt omkring at de aldri kunne forsvinne.

I vår egen tid er Aldus mest kjent som boktrykker. Hans bøker ble forbilder for bokutgivere utenfor Italias grenser. I tillegg bidro han i stor grad til å gjøre antikvaskriften kjent og anerkjent utenfor Italia. Enkelte har kritisert ham for dårlig trykkvalitet, men alt i alt er Aldus hyllet for sin høye standard på typografi og trykk.

Aldus drev trykkeriet med et par avbrudd fra 1495 frem til han døde i 1515. Svigerfaren og enken drev trykkeriet videre inntil sønnen Paulus Manutius (1512–1574) kunne overta. Dennes sønn Aldus Manutius (1547–1597) drev så trykkeriet videre.

• Hypnerotomachia Poliphili
• typografiens epoker
• antikva
• skrift
• kursiv
• bokkunst
• boktrykkeriet i historien

• Davies, Martin: Aldus Manutius : printer and publisher of Renaissance Venice, 1995, isbn 0-7123-0389-8
• Lowry, Martin: The world of Aldus Manutius, 1979, isbn 0-631-19520-3
• Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften. Press 2022.