Abdallah Azzam

Abdallah Azzam ble født 14. november i 1941 i den palestinske landsbyen al-Sila al-Harithiyya på den nordlige Vestbredden i Palestina. Etter å ha fullført videregående skole i 1960 begynte Azzam først som lærer i Jenin-distriktet i 1961, før han begynte å studere islamsk lov ved Universitetet i Damaskus fra 1962. På grunn av økonomiske utfordringer, giftemål og tre barn tilbragte Azzam mye av tiden i al-Sila al-Harithiyya med pendling til Damaskus.

Azzam og hans familie ble ikke fysisk påvirket i al-Sila al-Harithiyya på grunn av den israelsk-arabiske krigen i 1948. Likevel, etableringen av Israel og fordrivelsen av 750 000 palestinere hadde stor innvirkning på det senere ideologiske grunnsynet til Azzam. Dette ble ytterligere forsterket med Seksdagerskrigen i 1967 da Azzam flyktet til Jordan – et vendepunkt i hans liv ettersom han aldri ville vende tilbake til Palestina igjen.

Abdallah Azzam deltok i noen paramilitære tokter mot israelske mål etter å ha flyktet til Jordan, men ble raskt desillusjonert av de palestinske sekulær-nasjonalistiske strømningene som i stor grad hadde monopolisert den palestinske væpnede motstandskampen. Azzams gruppe fra Det muslimske brorskap var særlig i konflikt med sine ideologiske motparter på den palestinske venstresiden som Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP).

I 1971 dro Azzam videre til Egypt for å ta en doktorgrad ved al-Azhar. Azzam valgte å studere islamsk lov og den islamske rettsvitenskapens prinsipper (usul al-fiqh). Han skrev ferdig avhandlingen på 16 måneder og returnerte så til Jordan i 1973 hvor han underviste ved Jordans universitet i syv år. I denne perioden er det liten tvil om at Azzam identifiserte seg med den qutbistiske fløyen av Det muslimske brorskapet hvor han steg i gradene, og han ble kjent som Jordans svar på Sayyid Qutb på grunn av sin svært strenge konservatisme, anti-sekularisme og støtte til jihad mot Israel. Azzam identifiserte seg også i økende grad med det som i dag beskrives som salafisme. På slutten av 1970-tallet begynte Azzam også å kritisere jordanske styresmakter åpent fordi de ikke implementerte islamsk lov tilstrekkelig eller ga nok støtte til den palestinske motstandskapen.

Azzams styrkede posisjon i Det jordanske muslimske brorskapet i kombinasjon med hans høylytte og eksplisitte kritikk av jordanske styresmakter gjorde at han ble forvist fra landet i 1980. Samme år reiste Azzam og hans familie til Mekka i Saudi-Arabia, hvor han arbeidet videre som underviser. Azzam ble imidlertid bare værende i ett år før han reiste videre til Pakistan.

Med Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i desember 1979 var Abdallah Azzam overbevist om at kun en kollektiv muslimsk innsats kunne frigjøre landet. Azzam hadde også et håp om at rekrutteringen av arabiske fremmedkrigere kunne overleve den afghansk-sovjetiske krigen og bidra til å fjerne den gjenværende undertrykkelsen i den muslimske verden slik han oppfattet den.

Azzams innsats for afghanerne var mangesidig. Han reiste aktivt på 1980-tallet for å holde foredrag om jihad i Afghanistan, og han ble kjent som en kraftfull retoriker som tiltrakk seg et stort publikum. Azzam reiste først og fremst til Gulf-landene, men også til Bangladesh, Malaysia og Indonesia i øst og til USA, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Hellas i vest. På sine reiser ba Azzam først og fremst om donasjoner til afghanernes kamp, og om at muslimske leger, religiøst lærde og arabisk ungdom skulle reise til Afghanistan.

En av de viktigste organisasjonene for å rekruttere arabiske fremmedkrigere i denne perioden var Tjenestekontoret som Azzam etablerte sammen med Osama bin Laden i 1984. Målet var at Tjenestekontoret skulle fasilitere reise, opphold og deltakelse i krigføring for fremmedkrigerne på afghanernes premisser samt holde araberne unna de interne stridighetene som eksisterte mellom de ulike afghanske grupperingene.

Abdallah Azzam var en av de viktigste ideologene for utviklingen av jihadismen slik vi kjenner den i dag og dens internasjonalisering med framveksten av al-Qaida.

Islamske skriftlærde har siden 700-tallet forsøkt å konseptualisere jihad og hvem som er forpliktet til å delta i krigføring, ved å skille mellom en «kollektiv forpliktelse» og «individuell forpliktelse» (fard ala al-kifaya og fard ala al-ayn). Abdallah Azzam visket ut dette skillet ved å argumentere for at hvis et muslimsk landområde var under okkupasjon, var dette et bevis på at den lokale muslimske befolkningen ikke var i stand til å forsvare seg. Med andre ord var deltakelse i jihad en individuell forpliktelse, og alle verdens muslimer måtte delta i krigen. Alle måtte trosse sine lokale styresmakter hvis sistnevnte forsøkte å stoppe dem fra å delta i jihad. Dette blir også omtalt som Azzams fremmedkriger-doktrine.

Azzam bygget sitt argument på to ideer som allerede eksisterte, men som ingen hadde koblet sammen enda: Jihad er pliktig når muslimske land er under angrep, og jihad er et universelt konsept som ikke avhenger av en nasjonalstats godkjennelse. Likevel hadde Azzams fremmedkriger-doktrine en radikaliserende effekt fordi den i så stor grad utfordret og ekskluderte nasjonale religiøse og politiske autoriteter fra avgjørelsen om dets borgere kunne delta i krig. Jihad gjennomgikk derfor en form for privatisering som gjorde fenomenet vanskeligere å kontrollere.

Et annet viktig gjennomgangstema i Azzams skrifter er Guds hellige inngripen i den afghanske jihaden og dens metafysiske dimensjoner. Først og fremst fokuserte han på de mange miraklene han påsto fant sted på den afghanske slagmarken og mirakler i forbindelse med martyrenes død.

Azzam kunne for eksempel i Tegn på den Barmhjertige i den afghanske jihaden berette om fugler som avskjærte russiske bomber, engler som jaget bort fienden, og slanger som bet russiske soldater, men lot de muslimske krigerne være i fred. Azzam fortalte også om mystiske fenomener som den velbehagelige duften av martyrens blod, martyrenes lik om ikke råtnet, eller lys som skinte fra martyrenes graver. Som sådan var boka svært viktig for å lokke arabiske fremmedkrigere til Afghanistan på 1980-tallet.

Selv om Azzam ikke argumenterte for vold mot Vesten slik senere grupperinger som al-Qaida gjorde, så er det liten tvil om at han var sterkt preget av en anti-vestlig tankegang. De anti-vestlige skriftene til Azzam var både påvirket av religiøs overbevisning, en antipati mot vestlig kultur og det han oppfattet som et moralsk forfall, samt det Azzam oppfattet som vestlig påvirkning og inngripen i den muslimske verden. Han var kategorisk mistroende mot både jøder og kristne og argumenterte for at muslimer burde holde seg unna kristne som bodde i den muslimske verden.

24. november 1989 kjørte Azzam til Saba-e-Leil-moskeen i Peshawar da en veibombe ble detonert rett ved bilen som drepte både ham og flere av passasjerene. Det er fortsatt ikke avdekket hvem som stod bak likvidasjonen av Azzam, men spekulasjonene spenner fra Osama bin Laden til saudisk, jordansk, amerikansk, pakistansk og israelsk etterretning.

Til tross for denne usikkerheten har Azzam-ekspert og jihadisme-forsker Thomas Hegghammer påpekt at pakistansk etterretning hadde de beste forutsetningene for å gjennomføre likvidasjonen, og at én mulig motivasjon for å gjennomføre likvidasjonen var svekkelsen av det arabiske fremmedkriger-fenomenet i landet.

• jihad
• jihadisme
• al-Qaida
• Afghanistan

• Hegghammer, Thomas (2020): The Caravan: Abdallah Azzam and the Rise of Global Jihad. Cambridge University Press.