ANZUS

ANZUS vokste fram som en følge av medlemsstatenes tiltagende frykt for kommunistisk ekspansjon i Asia, framfor alt etter Koreakrigen i 1950–1953. Allerede under og rett etter andre verdenskrig uttrykte Australia og New Zealand bekymring for en mulig ny japansk ekspansjonisme. Japan var ennå okkupert av USA, som ikke delte de to stillehavsstatenes sikkerhetsbekymring. Australia og New Zealand var medlemmer av Det britiske imperium, og deltok som sådan i verdenskrigen. Storbritannia hadde de første årene etter krigen andre militære prioriteringer, blant annet i okkupasjonen av Tyskland og i Palestina, og prioriterte ikke Stillehavsområdet.

Australia og New Zealand undertegnet en politisk samarbeidsavtale allerede under andre verdenskrig. Australia foreslo i 1946 et regionalt forsvarssystem i Stillehavsområdet innenfor rammen av Det britiske samveldet, men initiativet førte ikke fram. Tanken var å invitere USA inn i samarbeidet, men landet var ennå ikke klart for forpliktende forsvarssamarbeid i dette området. Opprettelsen av NATO som sikkerhetsinstrument i det nordatlantiske området i 1949 påskyndet de to statenes ønske om en lignende sikkerhetsanordning i deres del av verden.

Både Australia og New Zealand bidro med styrker til den USA-ledede operasjonen i Sør-Korea under Koreakrigen. Krigen, og den forutgående kommunistiske maktovertakelsen i Kina i 1949, endret USAs syn på situasjonen i Stillehavsområdet.

Samtidig som USAs president Harry S. Truman i 1951 bekjentgjorde prosessen for å inngå en fredsavtale med Japan, ble også arbeidet med en sikkerhetspakt mellom Australia, New Zealand og USA kunngjort. ANZUS-pakten ble undertegnet i San Fransisco, USA 1. september 1951. Avtalen ble ratifisert av USA, og trådte i kraft 29. april 1952. For Australia og New Zealand innebar ANZUS-pakten at USA overtok Storbritannias tidligere rolle som deres fremste sikkerhetsgarantist. Storbritannia ble ikke invitert inn i ANZUS.

Samarbeidet innen ANZUS skilte seg en del fra NATO-samarbeidet. Begge avtaler forpliktet medlemslandene til å hjelpe hverandre i tilfelle angrep, og at et angrep på ett av landene var å anse som et angrep på alle. I motsetning til hva tilfellet har vært for NATO, ble det ikke innenfor ANZUS etablert en felles, integrert forsvarsstruktur, eller flernasjonale innsatsstyrker. Det ble derimot gjennomført felles militærøvelser; etter hvert mest mellom Australia og USA. Både Australia og New Zealand sendte styrker til støtte for USAs krigføring i Vietnam under Vietnamkrigen.

I 1984 inntraff en krise i samarbeidet da New Zealand innførte forbud mot kjernefysiske våpen i sine territorialfarvann, og krevde å få vite om amerikanske marinefartøyer som besøkte landet hadde slike våpen. Da USA nektet å svare, forbød New Zealand flåtebesøk fra amerikanske krigsskip. Dette førte til at USA i 1986 suspenderte sitt sikkerhetsansvar overfor New Zealand. Dermed opphørte ANZUS i sin opprinnelige form, men organisasjonen ble ikke oppløst. Forsvarssamarbeidet ble videreført på bilateral basis mellom Australia og USA, og mellom Australia og New Zealand – med utgangspunkt i ANZUS-avtalen som rammeverk.

Som følge av den sikkerhetspolitiske utviklingen i det sørøstlige Asia på 1950-tallet ble Southeast Asian Treaty Organization (SEATO) opprettet i 1954. De tre ANZUS-medlemmene ble alle med også i dette samarbeidet.

• Australias forsvar
• New Zealands forsvar
• USAs forsvar