Roald Amundsen var en norsk polarforsker som ledet den første ekspedisjonen som nådde Sydpolen. I 1903 startet han en ekspedisjon med båten Gjøa, der han nådde den magnetiske nordpol og ble den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen i ett og samme skip.
I 1910 seilte han til Antarktis med polarskipet Fram, og fra denne startet han sin ekspedisjon mot Sydpolen. Sammen med fire andre ekspedisjonsmedlemmer var han den første som nådde Sydpolen, 14. desember 1911 – fem uker før konkurrenten Robert F. Scott.
I 1926 fløy han sammen med Lincoln Ellsworth over Nordpolen med det italienskbygde luftskipet Norge, ført av Umberto Nobile. Amundsen omkom i 1928 i nærheten av Bjørnøya under leting med fly etter Nobiles forulykkede ekspedisjon.
Biografi
Amundsen begynte å studere medisin i 1890, men da begge hans foreldre døde, brøt han over tvert for å vie seg til polarforskningen. Hans første ferd gikk til Antarktis som styrmann på den belgiske ekspedisjonen under Adrien de Gerlache de Gomery i årene 1897–1899. Ekspedisjonsfartøyet Belgica frøs inne i nærheten av Peter I Øy og drev rundt i Bellinghausenhavet hele vinteren; det ble en hard tørn og en god skole for den unge Amundsen som nå satset på en videre karriere som polarforsker.
Ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen
Sommeren 1903 seilte Amundsen ut fra Oslo (Kristiania) med en liten isforsterket hardangerjakt på 45 tonn, utstyrt med en motor på 13 hestekrefter. Skuta var døpt Gjøa, og mannskapet besto av seks menn i tillegg til Amundsen selv. Den viktigste posten på programmet var å lokalisere den magnetiske nordpol og utføre jordmagnetiske målinger og observasjoner av denne. Før avreisen hadde Amundsen og Gustav Juel Wiik begge fått opplæring i jordmagnetisme i Potsdam i Tyskland.
Et annet viktig mål var å finne Nordvestpassasjen. Første del av programmet ble gjennomført under et 23 måneders opphold i Gjøahavn på King William Island nord for Canadas fastland. Amundsen gjorde også inngående studier av inuitenes levesett, og et stort etnografisk materiale ble samlet inn. Dette var et av de viktigste resultatene av ekspedisjonen, da inuitene nordmennene traff i Gjøahavn ennå ikke var blitt påvirket av andre kulturer, og Amundsens etnografiske arbeide er i dag en viktig kilde til fortiden for dagens innbyggere i Gjøahavn (Gjoa Haven).
Våren 1905 fortsatte de reisen gjennom is og forbi skjær og grunner som et større skip ikke hadde klart å forsere. De måtte ta en siste overvintring ved King Point på Yukonkysten, og kom seg ut og sørover til Nome i august 1906. Valget av et lite ekspedisjonsfartøy og mannskapets evner til å ta seg frem i isfylt farvann var de viktigste årsakene til at de kom gjennom det grunne og farlige farvannet som hadde stoppet John Franklin og andre som hadde forsøkt seg før.
Ekspedisjonen til Antarktis
Etter reisene med Gjøa begynte Amundsen å planlegge og samle midler til en ekspedisjon til Nordpolen, men da både Frederick Cook og Robert Edwin Peary i 1909 annonserte at de hadde nådd frem til denne, valgte Amundsen å legge om sine planer. Ferden gikk i stedet sørover til Antarktis. Dette var den tredje Fram-ekspedisjonen i 1910–1912.
Amundsen hadde fått Fridtjof Nansens godkjenning til å låne polarskuta Fram. Før ekspedisjonen forlot Madeira, meddelte Amundsen deltagerne om sine endrede planer, og sendte brev hjem og telegram til kaptein Robert Falcon Scott, som var i New Zealand på vei til Antarktis.
Amundsen hadde etter inngående forstudier valgt et annet startsted for fremstøtet mot Sydpolen enn de tidligere britiske ekspedisjonene, nemlig Hvalbukta midt på Rossbarrieren. Det lå nærmere Sydpolen, men terrenget sørover var helt ukjent. Han tok dermed en stor sjanse, mens Scott fulgte Ernest Henry Shackletons rute fra 1908. Fra sin landstasjon Framheim startet Amundsen med hundesleder og fire ledsagere mot Sydpolen, som de nådde 14. desember 1911, fem uker før Scott. De vitenskapelige resultatene ble ikke så store, det var erobringen av Sydpolen som var det viktigste målet. (Se for øvrig Sydpolen).
Gjennom Nordøstpassasjen
Seieren i kappløpet mot Sydpolen hadde gitt Amundsen den berømmelsen han trengte for å få støtte til virksomheten som først og fremst lå hans hjerte nærmest; utforskningen av de ukjente delene av Arktis. Straks etter hjemkomsten tok han fatt på forberedelsene til en ferd som skulle kopiere Frams over Polhavet, men forhåpentlig drive nærmere Nordpolen. Imidlertid gjorde første verdenskrig at han ble nødt til å utsette ekspedisjonen. Fram var ikke lenger brukbar, og en ny skute, Maud, ble bygd etter samme prinsipp som Fram. Ekspedisjonen ble utrustet med apparater for oseanografisk, meteorologisk og jordmagnetisk forskning, og var den største og best utrustede geofysiske polarekspedisjonen som til da var utsendt.
Maud seilte i juni 1918 fra Oslo, inn i Barentshavet og østover langs den russiske ishavskysten. Is- og strømforholdene var imidlertid vanskelige. Maud kom ikke nordover inn i polarisen, men frøs fast i fjordis som førte til to overvintringer; først nær Asias nordspiss, så ved Tsjukotkahalvøya (Tsjukotskij poluostrov). En rekke geofysiske observasjoner ble gjort under ledelse av Harald Ulrik Sverdrup, som også foretok ferder med hundesleder. Planen var å komme seg østover mot Beringstredet for derfra å få Maud inn i en nordlig drift. Etter å ha vært innom Nome i Alaska for etterforsyninger og overhaling, gikk skuta mot nord, men brakk propellen og frøs fast på nytt nær Tsjukotkahalvøya. Da hun kom løs igjen sommeren 1921, måtte Maud reise til Seattle i USA for reparasjon, og utrustes for nye år i isen.
Ekspedisjonen dro nordover i juni 1922, denne gangen uten Amundsen. Allerede i august frøs Maud nok en gang fast i isen. Denne gangen var de nær Wrangeløya (ostrov Vrangelja) og skuta drev nå med isen inne på kontinentalsokkelen utenfor det nordøstlige Sibir i hele tre år. Ekspedisjonen nådde dermed ikke sitt geografiske mål, men de geofysiske dataene som ble samlet og bearbeidet, først og fremst av Sverdrup, har gitt Maud-ekspedisjonen rykte som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom alle tider.
Ekspedisjon mot Nordpolen med fly
Amundsen hadde tidlig interessert seg for fly som hjelpemiddel i polarforskningen, og etter de erfaringene han høstet under den første delen av Maud-ekspedisjonen, forsto han at en utforskning av de indre, ukjente områdene i Arktis måtte skje ved hjelp av luftfartøy. I 1922 skaffet han seg to fly, et lite for observasjon ut fra Maud, og et større han ville fly nordover med fra Alaskas nordkyst. Begge fly havarerte nokså omgående, men pilotene Odd Dahl og Oskar Omdal slapp fra forsøkene uten varige mén.
Amundsen hadde satset alle sine midler på Maud-ekspedisjonen og flykjøpene. Utsiktene for fortsatt polflyvning var meget mørke. Imidlertid tilbød den amerikanske millionærsønnen Lincoln Ellsworth, som selv hadde en del erfaring i arktiske forhold i Nord-Amerika, økonomisk støtte til en ny flyferd. Med to Dornier-Wal flybåter, N 24 og N 25, ført av Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson, og to mekanikere, fløy Amundsen og Ellsworth nordover fra Ny-Ålesund på Svalbard den 21. mai 1925. Etter mer enn 8 timer i luften landet flyene i råk på 87° nordlig breddegrad, 10° 37ʹ vestlig breddegrad, for å få nøyaktig posisjonsbestemmelse. Det viste seg at N 24 var blitt skadet under avgang og ikke ville kunne ta av igjen. Nesten tre uker gikk, og verden hadde for lengst gitt opp håpet om å se ekspedisjonens deltakere igjen. I mellomtiden kjempet de seks mennene på isen for å komme seg opp med det ene flyet. Med håndredskap lyktes det dem å jevne til en primitiv startbane, og Riiser-Larsen gjorde det mesterstykke av flykunst å få N 25 i lufta med alle seks om bord. Med de siste dråper bensin nådde flyet nordkysten av Nordaustlandet, der motorkutteren Sjøliv av Balsfjord oppdaget det og brakte Amundsen og hans menn tilbake til sivilisasjonen.
Med Norge over Nordpolen
Ett år senere drog Amundsen og Ellsworth ut på en ny luftferd, denne gang med luftskipet Norge, bygd i Italia av ingeniør Umberto Nobile, oberst i det italienske flyvåpenet. Ekspedisjonen ble organisert av Norsk Luftseiladsforening, som også hadde stått for ekspedisjonen med de to flybåtene. Nobile var luftskipets fører og Riiser-Larsen navigatør. Foruten disse besto ekspedisjonen av seks nordmenn, fem italienere og en svenske. Luftskipet fløy fra Roma 10. april 1926, via Oslo–Leningrad–Vadsø, og nådde Ny-Ålesund etter en dramatisk flukt over Barentshavet. Om kvelden 11. mai startet Norge på den transpolare flukten, nådde Nordpolen etter vel 16 timer og landet ved Teller i Alaska 14. mai, etter en flukt på 72 timer. Kursen var lagt tvers over den ennå ukjente delen av Arktis. Selv om det var dårlig sikt på den amerikanske siden av Nordpolen sør for 85° nord, kunne Amundsen fastslå at det ikke fantes noe større landområde der. Den siste store hvite flekken i nord var fjernet. Amundsen hadde nådd sitt siste, store mål.
Den siste tiden
I årene Amundsen foretok sine ekspedisjoner med luftfartøyer, ble han, tross triumfene, utsatt for kritikk som falt ham tungt for brystet. Han var også i store finansielle vanskeligheter, han hadde satset alt han eide på ekspedisjonene og følte seg isolert og sviktet. Etter Norge-ekspedisjonen ble det også en kjedelig strid mellom Nobile og Amundsen, som førte til brudd mellom dem. Men da Nobiles luftskipsekspedisjon med Italia to år senere forulykket nord for Svalbard, meldte Amundsen seg straks til å delta i søket. 18. juni 1928 dro han med det franske flyet Latham fra Tromsø. Tre timer senere hørtes de siste signaler fra flyet, som antagelig styrtet i havet i nærheten av Bjørnøya, og alle seks om bord omkom.
Ettermæle
Amundsens samling av medaljer og andre utmerkelser, blant annet Storkors av St. Olav og Borgerdådsmedaljen i gull, er oppbevart i Universitetets myntkabinett ved Historisk museum i Oslo.
Feltutstyr og andre gjenstander fra hans ferder finnes på Skimuseet, Frammuseet, Etnografisk samling, Norsk Maritimt museum og i Amundsens hjem på Svartskog ved Bunnefjorden, som ble gitt til staten og står nesten helt intakt med en rekke gjenstander fra hans ekspedisjoner.
Som ledd i hundreårsfeiringen av Amundsens fødsel i 1972, ble Gjøa brakt hjem fra San Francisco til Norge, og plassert foran Framhuset på Bygdøy. I 2009 overtok Fram-komiteen ansvaret for Gjøa og i juni 2013 åpnet H.M. Kong Harald og statsminister Jens Stoltenberg et nytt tilbygg til Frammuseet som nå huser Gjøa.
Amundsens hovedverker
- Nordvestpassagen (1907)
- Sydpolen (1912)
- Nordostpassagen (1921)
- Gjennem luften til 88° nord (1925)
- Mitt liv som polarforsker (1927).
- Sammen med Lincoln Ellsworth skrev han beretningen om Norge-ferden, Den første flukt over Polhavet (1926).
Les mer i Store norske leksikon
- Roald Amundsen i Norsk biografisk leksikon
- Ekspedisjoner i Arktis
- Ekspedisjoner i Antarktis
- oppdagelsesreiser
Eksterne lenker
Litteratur
- Arnesen, Odd: Roald Amundsen som han var, 1946
- Barr, Susan: Roald Amundsen : Tidenes polfarer, 2005
- Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen : En biografi, 1995
- Gran, Tryggve: Kampen om Sydpolen, 1961
- Huntford, Roland: Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder, 1988
- Huntford, Roland: Scott og Amundsen, andre utgave, 1982
- Wisting, Alexander: Roald Amundsen. Det største eventyret : En biografi 2011
- Wisting, Oscar: 16 år med Roald Amundsen : Fra pol til pol, 1930