Et symfoniorkester er et stort orkester med en fast besetning av strykere, treblåsere, messingblåsere og slagverk og med et repertoar hovedsakelig hentet fra den klassiske musikktradisjonen. Et fullt symfoniorkester har 80–110 musikere. Det kjennetegnes av stor bredde i det musikalske uttrykket, og det har til dels flere instrumenter på hver stemme for fyldigere klang og høyere lyd.
Det store antallet musikere krever at symfoniorkesteret blir ledet av en dirigent. Derfor har de fleste symfoniorkestre en fast sjefdirigent eller musikksjef som leder et antall konserter hver sesong.
Symfoniorkesteret har sin opprinnelse i små ensembler med strykere, blåsere og cembalo som ble vanlig ved fyrstehoffene i Europa på 1500-tallet. Symfoniorkesteret fikk sin endelige utforming på 1700-tallet, men da som et mindre orkester enn dagens. På andre halvpart av 1800-tallet og inn på 1900-tallet vokste orkestrene til dagens størrelse, først i hovedstedene og de største byene og siden også i andre større sentra.
Mye av det klassiske repertoaret er skrevet for færre musikere enn det som tilsvarer dagens symfoniorkester, og antall musikere som medvirker ved den enkelte fremførelse varieres derfor etter behov.
I praksis benyttes betegnelsen symfoniorkester også om orkestre fra en størrelse på 40–50 musikere og oppover. Enda mindre orkestre med samme besetning, som ofte bare har ett instrument for hver stemme, kalles kammerorkester. Orkestre uten strykere, men med tilsvarende blåse- og slaginstrumenter, kalles musikkorps. De er enten i form av janitsjarorkester med treblåsere, messingblåsere og slagverk, eller som brassbandmed messingblåsere og slagverk.
Utbredelse
I alle større byer i vesten og i mange byer på andre kontinenter finnes minst ett profesjonelt symfoniorkester. Mange storbyer har mer enn ett, og de største hovedstedene kan ha en rekke orkestre.
Symfoniorkestrene finnes i hovedsak innenfor rammen av tre typer institusjoner. Konserthusorkestrene (byorkestrene) er offentlig støttede orkestre med en sesong hvor de holder konserter stort sett hver uke i tillegg til å reise på turné. Operaorkestrene spiller hovedsakelig til opera- og ballettforestillingene på operaen, men gir også gjerne konserter i tillegg. Kringkastingsorkestrene tilhører et kringkastingsselskap og holder konserter som overføres på radio og fjernsyn.
Festivaler for klassisk musikk og opera «låner» eksisterende orkestre eller setter sammen et orkester for anledningen.
I tillegg har mindre byer og mange organisasjoner amatørorkestre, som gjerne forsterkes med profesjonelle musikere ved større konserter.
I Norge finnes åtte profesjonelle symfoniorkestre: Bergen Filharmoniske Orkester (amatørselskap etablert 1765, profesjonelt fra 1919), Trondheim Symfoniorkester (1909), Oslo-Filharmonien (1919), Stavanger Symfoniorkester (1938), Kringkastingsorkestret (1946), Den Norske Opera & Balletts orkester (1958), Kristiansand Symfoniorkester (2003) og Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester (2009) i Tromsø og Bodø .
Besetning
Instrumenttypene og fordelingen av dem i et symfoniorkester er i praksis den samme overalt.
Det enkelte orkesteret har likevel sitt særpreg, blant annet på grunn av lokalt innarbeidede spillemåter, måten orkestrets instrumenter er konstruert på og hvordan konsertsalen er utformet. Messingblåserne kan for eksempel i større eller mindre grad være integrert i klangbildet, slik det tradisjonelt har vært tilfelle i mellomeuropeiske orkestre, eller skille seg sterkere ut, slik det har vært vanlig i russiske og amerikanske symfoniorkestre. Klangen i treblåserne kan variere fra myk til hardere.
Med den økende interessen for autentisk oppføringspraksis på andre halvpart av 1900-tallet kom prosjektorkestre som Orchestra of the Age of Enlightenment i London, hvor det benyttes forskjellige varianter av instrumenter og forskjellig spillemåte ettersom hvilken epoke og hvilket område musikken er fra.
Instrumentgruppene
Symfoniorkesteret består av fire hovedgrupper: Strykere, treblåsere, messingblåsere og slagverk. Strykerne er delt i fem: førstefiolin, annenfiolin, bratsj, cello og kontrabass. Treblåserne er fløyte, obo, klarinett og fagott. Messingblåserne er trompet, trombone og valthorn.
Treblåserne og messingblåserne forsterkes jevnlig med andre instrumenter ettersom komponisten krever det. Treblåserne kan bli utvidet med instrumenter som pikkolofløyte, engelsk horn, saksofon, bassklarinett og kontrafagott. Messingblåserne kan forsterkes med blant annet kornett og tuba.
Til inn på 1800-tallet var paukene symfoniorkesterets eneste slagverk, men siden har denne instrumentfamilien blitt utvidet med triangel, cymbaler, skarptromme, gong og en rekke andre perkusjonsinstrumenter.
I tillegg benyttes instrumenter som harpe, piano og gitar.
Plasseringen
I en vanlig oppstilling sitter strykerne alltid forrest på podiet og er fordelt fra venstre til høyre i rekkefølgen fiolin, bratsj, cello og kontrabass. Treblåserne sitter i midten bak strykerne, og bakenfor dem igjen messingblåsere og slagverk.
Tidligere var det vanlig at førstefiolinene satt til venstre for dirigenten og annenfiolinene til høyre, med begge seksjoner plassert fremst på podiet. I vår tid benytter nesten alle orkestre en plassering hvor alle fiolinene sitter til venstre for dirigenten, med annenfiolinene bak førstefiolinene. Dette kalles av og til «amerikansk plassering» da det først ble vanlig hos de amerikanske symfoniorkestrene i mellomkrigstiden.
Historikk
Symfoniorkesterets opprinnelse finnes i hoffensemblene på slutten av 1500-tallet, hvor det var strykere med flere enn ett instrument på hver stemme. Skikken kom fra Italia og spredte seg nordover.
1600-tallet
Jakob 1, engelsk konge 1603–1625, hadde om lag ti strykere fast ved hoffet, men ved store anledninger ble dette antallet økt til så mange som 25. I Paris omorganiserte Ludvig 13 i 1626 sin hoffmusikk under betegnelsen 24 Violons de Roi (fransk, Kongens 24 fioliner).
I disse ensemblene var strykerne fordelt på en måte som foregriper dagens symfoniorkester med fiolin, bratsj og cello; cello var på denne tiden ofte bassinstrumentet. Av treblåsere ble fløyte benyttet, og av messingblåsere kanskje trompet og trombone. Musikerne stod gruppert rundt en cembalo eller flere, hvorfra komponisten ledet musiseringen.
Den nye kunstformen opera benyttet lignende ensembler. Claudio Monteverdis orkester til premieren på L'Orfeo (1607), ved hertug Vincenzo Gonzagas hoff i Mantova, hadde en firedelt strykergruppe supplert med fløyter og trompeter.
Kontrabassen kom i bruk ved operaforestillinger i skildringer av uvær og jordskjelv. Den fant sin plass i mange orkestre utover på 1600-tallet. I tillegg til fløyten kom oboen til på midten av 1600-tallet, og på slutten av århundret ble fagotten utviklet som et basso continuo-instrument.
1700-tallet
Ved 1700-tallets fyrstehoff fikk symfoniorkesteret sin form, skjønt i mindre format enn dagens orkestre.
Komponistene innenfor den tyske Mannheimerskolen bidro vesentlig til at symfoniorkesterets grunntrekk ble fastlagt og tatt i bruk ved de fleste hoff. Dette skjedde parallelt med utviklingen av symfonien, som fikk et større format med fire satser, noe som ble av grunnleggende betydning både i wienerklassisismen og romantikken.
Orkesteret i Mannheim ble kjent både for å ha dyktige individuelle musikere og for sin orkesterdisiplin. Dette muliggjorde blant annet en mer subtil dynamikk, med kontrollerte crescendi og diminuendi utført av hele orkesteret.
Celloen gikk over fra å være bassinstrument til å bli melodibærende. Oboen og fagotten gjennomgikk en teknisk utvikling og ble til hele instrumentfamilier, blant annet ved at komponistene skrev solokonserter for dem.
Valthornet, et instrument lenge assosiert med skog og jakt, ble fast i orkesteret. Det var til å begynne med uten ventiler og med en begrenset bruk, men en teknisk utvikling begynte som kom til å gjøre instrumentet viktig i romantikkens tid.
Det typiske hoffensemblet på andre halvpart av 1700-tallet fikk dermed en fast besetning med førstefiolin, annenfiolin, bratsj, cello og kontrabass og to av hvert av blåseinstrumentene fløyte, obo, fagott, trompet og valthorn.
Størrelsen på orkestrene kunne variere ganske mye. Orkestrene var etablert i mindre grad av kunstneriske grunner enn for å kaste glans over fyrsten og hans hoff, og fyrsten reduserte eller oppløste sitt orkester etter forgodtbefinnende. Joseph Haydn disponerte om lag 25 musikere i sin tid på godset Esterháza. Ved midten av århundret hadde hofforkesteret i Dresden snaut 40 musikere til disposisjon, innbefattet 24 strykere.
På 1700-tallet ble det også etablert orkesterselskaper i byer uten fyrstehoff, gjerne med abonnementskonserter. Til å begynne med var det både profesjonelle og amatører som medvirket, men siden er flere av disse selskapene blitt profesjonalisert. Kjente eksempler er Gewandhausorkesteret i Leipzig, etablert i 1743, og Musikselskabet Harmonien i Bergen, etablert i 1765 (se Bergen Filharmoniske Orkester).
Fra 1770-årene var klarinetten tilgjengelig som den siste av de regulære treblåserne i orkesteret. Joseph Haydn bruker klarinetten første gang i sin 99. symfoni (1793).
1800-tallet
Frem til midten av 1800-tallet forble orkestrene stort sett på samme størrelse som på Joseph Haydns og Wolfgang Amadeus Mozarts tid. Besetningen i større sentra kunne være opp til 30 strykere og to av hvert blåseinstrument, til sammen 45–50 musikere. Det var et slikt orkester Felix Mendelssohn-Bartoldy til vanlig rådde over i Leipzig i 1830- og 1840-årene, men med tilgang til forsterkninger.
Det var tilløp til utvidelser. Ludwig van Beethoven skrev for tre valthorn i sin 3. symfoni (1801) og i den store 9. symfoni (1824) ba han om kontrafagott, tre tromboner og fire valthorn. Det var mye på grunn av Beethoven at trombonen ble vanlig, som det siste av de faste instrumenter i symfoniorkesteret.
Operaene og konsertvirksomheten på 1800-tallet støttet seg i stor grad på utøvere fra militærmusikken og amatører. Det ble vanligere med konsertforeninger som holdt en håndfull konserter hver sesong ved hjelp av både amatører og profesjonelle. Hofforkestrene ble i stor grad knyttet til hoffets operavirksomhet.
Med den industrielle revolusjon vokste byene kraftig og fikk et velstående borgerskap som støttet opp om konsertvirksomheten. Orkestermusikken og operaen fikk høy status og symfonien blomstret.
Dette førte til at operaorkestrene flere steder etablerte faste konsertsesonger, slik eksempelvis Wienerfilharmonien ble etablert som konsertorkester med hoffoperaens musikere i 1842. På andre halvpart av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke nye symfoniorkestre etablert som byorkestre med fast sesong i eget konserthus.
På andre halvpart av 1800-tallet stod Richard Wagner for et musikkestetisk skille og en mentalitetsendring. Før Wagner skrev komponistene for de ressursene som fantes og for musikere med varierende grad av ferdigheter. Wagner skrev for et større orkester enn det som var allment tilgjengelig, og for å muliggjøre oppførelser i pakt med disse kravene etablerte han med kongelig støtte Festspillene i Bayreuth. Her ble Der Ring des Nibelungen (1876) uroppført med om lag 105 musikere, innbefattet 64 strykere.
Wagner fikk også laget spesielle instrumenter som utvidet orkesterets klangmuligheter, blant annet wagnertubaen til Der Ring des Nibelungen og spesielle klokker til Parsifal (1882). Men også Wagner måtte akseptere, som alle komponister før ham, at det ble gjort kompromisser når musikken hans ble oppført andre steder.
Komponistene etter Wagner skrev ofte for dette forstørrede orkesteret. En kulminasjon av senromantikkens krav om stor besetning er operaen Elektra (1909) av Richard Strauss, hvor partituret krever 111 musikere innbefattet 24 fioliner, 18 bratsjer og åtte valthorn.
1900-tallet
På 1900-tallet beholdt orkestrene sin sammensetning, men slagverkerne ble forsterket til å bli en gruppe på flere musikere.
Som organisasjoner har symfoniorkestrene på 1900-tallet og fremover vært av svært ulik størrelse. De store sentra i Europa og USA har holdt seg med symfoniorkestre på om lag hundre musikere. I de mindre landene og i mange mellomstore byer har profesjonelle orkestre blitt etablert med færre musikere.
Mange symfoniorkestre eksisterte lenge uten at musikerne hadde faste arbeids- og lønnsavtaler. Mange steder sees gjennom 1900-tallet en oppbygging av orkestrene fra mindre orkestre med deltagelse av amatører til større profesjonelle symfoniorkestre. Dette er blant annet tilfelle med de norske byorkestrene.
En ny bølge av orkesteretableringer kom med fremveksten av kringkastingsselskapene. Mange av radioselskapene som ble etablert på 1920-tallet ansatte musikere fra starten, og på andre halvpart av 1900-tallet vokste mange av disse ensemblene til fullt symfoniorkester.
Norge
På 1600- og 1700-tallet var stadsmusikanten den sentale aktøren i de norske byenes musikkliv, og han arrangerte av og til konserter med flere medvirkende.
På 1700-tallet førte denne mer sporadiske konsertvirksomheten til dannelsen av amatørselskaper, som Det musikalske Selskab i Oslo i 1750-årene, Musikselskabet Harmonien i Bergen i 1765 og Det Trondhiemske Musicalske Selskab i 1786.
OSLO
Orkesterkonsertene i Christiania kom inn i fastere former med etableringen av Det musicalske Lyceum i 1810.
Fra slutten av 1700-tallet spilte musikerne i Oslo ved teaterforestillingene til Det dramatiske Selskab, som var en amatørforening. Byen fikk et profesjonelt teater i 1827, og orkesteret ved Christiania Theater på Bankplassen ble etter hvert byens største.
I 1848 ble Det philharmoniske Selskab dannet og en tid ledet av Friedrich August Reissiger. Halfdan Kjerulf og Johan Conradi arrangerte abonnementskonserter 1858–1859.
En milepel var etableringen i 1871 av Musikforeningen av blant andre Edvard Grieg og Johan Svendsen. Denne foreningen holdt en håndfull konserter hver sesong med et stort orkester og et lødig repertoar.
I 1889 fikk orkesteret ved Christiania Theater en støtteordning, slik at musikerne her kunne tjene som kjernen i Musikforeningens symfoniorkester. Ordningen ble overført til orkesteret ved Nationaltheatret da dette åpnet i 1899. Nationaltheatrets orkester under Johan Halvorsen var landets største profesjonelle orkester med sine drøyt 40 musikere frem til det ble avviklet i 1919.
1900-tallet
Fra tidlig på 1900-tallet ble amatørorkestrene i norske byer gjenstand for en ny giv og fikk en fastere og mer profesjonell organisering.
Trondheim Symfoniorkester, med Morten L. Svendsen som sjefdirigent, ble etablert i 1909. På andre halvpart av 1900-tallet kom en vekst frem mot dagens orkester med over 80 musikere.
Musikselskabet Harmonien i Bergen fikk i 1919 en ny start under sjefdirigenten Harald Heide, noe som førte til en profesjonalisering og utbygging frem mot dagens Bergen Filharmoniske Orkester.
Samme år ble også Filharmonisk Selskap etablert i Oslo. Dette selskapets orkester, i dag Oslo-Filharmonien, ble dannet på grunnlag av orkesteret ved Nationaltheatret og hadde helt fra starten en omfattende konsertsesong.
Orkestrenes navn
I symfoniorkestrenes navn benyttes tre forskjellige betegnelser på orkester. Dette ordvalget er en refleks av hvordan orkesteret er blitt etablert.
I senmiddelalderen kom ordet kapell i bruk på flere språk om hoffensemblene av sangere og musikere. Symfoniorkestre som har røtter i hoffmusikken har gjerne beholdt dette ordet i navnet: Det Kongelige Kapel i København, Kungliga Hovkapellet i Stockholm, Sächsische Staatskapelle Dresden. Siden fyrstens musikere ble benyttet da operaen gjorde sitt inntog på 1600- og 1700-tallet, er disse orkestrene i dag gjerne operaorkestre.
På 1800-tallet kom ordet filharmoni i bruk om selskaper som dyrket musikk og dannet orkestre, og mange av orkestrene som ble etablert på 1800- og 1900-tallet bruker denne betegnelsen: Wienerfilharmonien, Berlinfilharmonien, Oslo-Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester.
Ordet orkester i sin moderne betydning kom ikke i generell bruk før på slutten av 1700-tallet. Betegnelsen symfoniorkester benyttes helst av orkestre som er etablert som konserthusorkestre på slutten av 1800-tallet eller på 1900-tallet: Chicago Symfoniorkester, London Symfoniorkester. Noen av disse bruker kun ordet orkester i navnet, som Philadelphiaorkesteret, Concertgebouworkesteret og Orchestre de la Suisse Romande.