Versailles-traktaten er fredstraktaten som ble sluttet mellom de allierte og Tyskland etter første verdenskrig. Den ble undertegnet i Versailles 28. juni 1919 og trådte i kraft fra 20. januar 1920.
Det amerikanske senatet nektet å ratifisere traktaten, USA sluttet i stedet særfred med Tyskland i 1921. Forholdet mellom Sovjetunionen og Tyskland ble ordnet i Rapallo-traktaten i 1922.
Fordeling av tyske områder
Ved Versailles-traktaten avstod Tyskland Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) til Frankrike, Eupen og Malmédy til Belgia og Nordslesvig til Danmark. Polen fikk Posen (Poznań), storparten av Vest-Preussen og Oberschlesien. Havnebyen Danzig (Gdańsk) ble fristad under Folkeforbundets beskyttelse, Memel-området (Klajpeda-) ble autonomt under Folkeforbundet, og Tsjekkoslovakia fikk et mindre område.
De tidligere tyske koloniene ble delt mellom seierherrene som mandatområder under tilsyn av Folkeforbundet. Frankrike overtok kullgruvene i Saar og den økonomiske kontrollen av området som for 15 år ble stilt under Folkeforbundet, hvoretter en folkeavstemning skulle avholdes om dets status.
Andre krav og restriksjoner
Tysklands hær og marine måtte ikke overstige 115 000 mann vervede tropper; ubåter, tungt artilleri, stridsvogner og fly var forbudt. Det tyske området vest for Rhinen og et 50 kilometer bredt område øst for Rhinen skulle demilitariseres, og området på vestsiden skulle også holdes besatt av de allierte i 15 år. Foruten vareleveranser og utlevering av jernbanemateriell med mer, og 90 prosent av handelsflåten, ble Tyskland pålagt å betale økonomiske erstatninger.
For å motivere erstatningene ble Tyskland og dets forbundsfeller tillagt skylden for krigen. De harde vilkårene i Versailles-traktaten var en medvirkende årsak til at krigens sår i Europa ikke ble leget, og til at nasjonalismen og revansjismen fikk grobunn i Tyskland.