Er ikke fullt utredet og mange spørsmål står ubesvart, men strikketeknikken kan ha oppstått i områdene rundt Middelhavet eller i Midtøsten. I Europa har teknikken vært kjent fra middelalderen og ble til å begynne med utført av mannlige, profesjonelle håndverkere. I Paris organiserte de seg allerede i 1268. Strikkingen spredte seg til en rekke europeiske land i løpet av 1300-, 1400- og 1500-tallet og ble etter hvert utført også av andre. Bilder fra 1300-tallet viser f.eks. Maria som strikker kjortel til Jesusbarnet.
I de nordiske land hadde strikkingen fått et solid fotfeste på Island og Færøyene på 1500-tallet og var også kjent i Danmark og antagelig i Sverige på samme tid. I Norge er den eldste bevarte rest av et strikket plagg funnet i Finnegården i Bergen, det må ha havnet i jorden mellom 1476 og 1525. Utover på 1500-tallet ble strikkede hatter og strømper brukt både i fattige og mer velstående miljøer i Norge. De fleste strikkevarene var importerte, men den norske betegnelsen «bundingshoser», som forekommer i en kilde fra 1594, kan bety at det ble strikket i Norge på det tidspunkt.
Den første strikkersken som nevnes i skriftlige kilder, var Lisbet Pedersdatter som i 1634 satt fengslet i Stavanger anklaget for trolldom. Rettsprotokollen forteller at hun hadde livberget seg blant annet ved å strikke strømper for en annen kvinne. Strikketeknikken spredte seg raskt i Norge, for allerede i 1660-årene tyder tollregnskaper fra Bergen og Stavanger på at bondefamilier i omegnen tjente penger på strømpestrikking. Vi vet lite om utseendet til de tidlige strikkevarene, men i den norske strikkekunsten på 1800-tallet utviklet ulike områder sine egne mønstervarianter.
Av klassiske norske og nordiske strikkeplagg kan nevnes selbukofte, fanakofte, setesdalskofte og islender.