Megalittiske monumenter er forhistoriske monumenter reist av store og oftest grovt tilhugde steiner som står plassert enkeltvis, i rekker, i sirkler eller som gravbygninger.
Utbredelse
Megalittiske monumenter kan skrive seg fra vidt forskjellige tider og kulturgrupper. I Polynesia og på Madagaskar har de vært oppført like til våre dager.
I Europa brukes derimot betegnelsen bare på yngre steinalders og bronsealderens store steinmonumenter, og særlig på steingraver som dysser, ganggraver, kuppelgraver og hellekister. I formen varierer disse megalittgravene fra enkle steinkister til store anlegg med ganger og overhvelvede kamre. Opprinnelig har de oftest vært dekket av en haug eller røys. Vanligvis har de tjent som fellesgraver. De er særlig utbredt i middelhavslandene, Vest-Europa (Carnac) og Sør-Skandinavia.
Megalittiske monumenter i Norge
I Norge finnes det bevart bare noen ganske få megalittiske monumenter fra yngste del av steinalderen. Man mente tidligere at det her fantes én eller flere nærstående megalittkulturer, hvis utvikling kunne studeres blant annet gjennom de forskjellige gravtypenes form, byggemåte og utbredelse. Det er også et utvilsomt slektskap mellom visse former av megalittgraver, som for eksempel de nordiske og vesteuropeiske ganggravene, men det er meget uklart hvordan de enkelte typene er utviklet og influert av hverandre.
I slutten av 4. og første halvdel av 3. årtusen fvt. er øyensynlig megalittiske monumenter, sammen med visse religiøse forestillinger, blitt utbredt i vidt forskjellige lokale kulturgrupper. Det ble tidligere antatt at spredningen hadde foregått fra sør mot nord, men en rekke C-14-dateringer tyder på at det finnes eldre megalittmonumenter i Vest-Europa enn ved Middelhavet.