Roald Amundsen (1872–1928) var en norsk polarforsker som ledet den første ekspedisjonen som nådde Sydpolen. I 1903 startet han en ekspedisjon med båten Gjøa, der han nådde den magnetiske nordpol og ble den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen.
I 1910 seilte han til Antarktis med polarskipet Fram, og fra denne startet han sin ekspedisjon til Sydpolen. Sammen med fire andre ekspedisjonsmedlemmer var han den første som nådde Sydpolen, 14. desember 1911 – fem uker før konkurrenten Robert F. Scott.
I 1926 fløy han sammen med Lincoln Ellsworth over Nordpolen med det italienskbygde luftskipet Norge, ført av Umberto Nobile. Amundsen omkom i 1928 i nærheten av Bjørnøya under leting med fly etter Nobiles forulykkede ekspedisjon.
Biografi
Amundsen startet å studere i 1890. Han begynte å studere medisin, men da begge hans foreldre døde, brøt han over tvert for å vie seg til polarforskningen. Hans første ferd gikk til Antarktis som styrmann med den belgiske ekspedisjonen under Adrien de Gerlache de Gomery i årene 1897–99. Belgica, ekspedisjonsfartøyet, frøs inne i nærheten av Peter I Øy og drev rundt i Bellinghausenhavet hele vinteren; det ble en hard tørn og en god skole for den unge Amundsen. Han utdannet seg som jordmagnetiker.
Ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen
Sommeren 1903 seilte Amundsen ut fra Oslo med en liten isforsterket hardangerjakt på 45 tonn, utstyrt med en motor på 13 hestekrefter. Skuta var døpt Gjøa, og mannskapet var på 6 mann, inkludert Amundsen selv. Den viktigste posten på programmet var jordmagnetiske målinger og observasjoner ved den magnetiske nordpol og lokalisering av denne. Et annet viktig mål var å finne Nordvestpassasjen. Første del av programmet ble gjennomført under et 23-måneders opphold i Gjøahavn på King William Island. Amundsen gjorde også noen inngående studier av inuitenes levesett, og et stort etnografisk materiale ble samlet inn. Våren 1905 fortsatte de ekspedisjonen ved å følge en smal landråk vestover, og kom gjennom i august 1906. Valget av et lite ekspedisjonsfartøy og mannskapets evner til å ta seg frem i isfylt farvann var de viktigste årsakene til at de kom gjennom det grunne og farlige farvannet som hadde stoppet Franklin og andre som hadde forsøkt seg før.
Ekspedisjonen til Antarktis
Etter dette begynte Amundsen å planlegge og samle midler til en ekspedisjon til Nordpolen, men da Peary nådde frem til denne i 1909, valgte Amundsen å legge om sine planer. Ferden gikk i stedet sørover til Antarktis (3. Fram-ekspedisjon 1910–12). Amundsen hadde fått låne Fram av Fridtjof Nansen, og da skuta forlot Madeira, meddelte han ekspedisjonsdeltagerne sine endrede planer, sendte brev hjem og telegram til kaptein Robert Falcon Scott, som var i New Zealand på vei til Antarktis.
Amundsen hadde etter inngående forstudier valgt et annet startsted for fremstøtet mot Sydpolen enn de tidligere britiske ekspedisjonene, nemlig Hvalbukta midt på Rossbarrieren. Det lå nærmere Sydpolen, men terrenget sørover var helt ukjent. Han tok dermed en stor sjanse, mens Scott fulgte Shackletons rute fra 1908. Fra sin landstasjon Framheim startet Amundsen med hundesleder og fire ledsagere mot Sydpolen, som han nådde 14. desember 1911, fem uker før Scott. De vitenskapelige resultatene ble ikke så store, det var erobringen av Sydpolen som var det viktigste målet. (Se for øvrig Sydpolen).
Seieren i kappløpet mot Sydpolen hadde gitt Amundsen den berømmelsen han trengte for å få støtte til den virksomheten som først og fremst lå nærmest hjertet hans: utforskningen av de ukjente delene av Arktis. Straks etter sin hjemkomst tok han fatt på forberedelsene til en nordpolsferd, men den første verdenskrig gjorde at han ble nødt til å utsette ekspedisjonen. Fram var ikke lenger brukbar, og en ny og større skute, Maud, ble bygd. Ekspedisjonen ble utrustet med apparater for oseanografisk, meteorologisk og jordmagnetisk forskning, og var den største og best utrustede geofysiske polarekspedisjonen som til da var utsendt.
Maud seilte i juni 1918 fra Oslo, inn i Barentshavet og østover langs den russiske ishavskysten. Is- og strømforholdene var imidlertid vanskelige. Maud kom ikke nordover inn i polarisen, men frøs fast i fjordis som førte til to overvintringer, først nær Asias nordspiss, så ved Tsjukotkahalvøya (Tsjukotskij poluostrov). En rekke geofysiske observasjoner ble gjort under ledelse av H. U. Sverdrup, som også foretok ferder med hundesleder. Amundsen mente at han måtte komme seg østover mot Beringstredet om han skulle få Maud inn i en nordlig drift. Etter å ha vært innom Nome i Alaska for etterforsyninger og overhaling, gikk skuta mot nord, men brakk propellen og frøs fast på nyt nær Tsjukotkahalvøya. Da hun kom løs igjen sommeren 1921, måtte Maud gå til Seattle for reparasjon og utrustes for nye år i isen.
Ekspedisjonen dro nordover i juni 1922. Allerede i august frøs Maud fast nær Wrangeløya (ostrov Vrangelja) og drev så med isen inne på kontinentalsokkelen utenfor det nordøstlige Sibir i hele tre år. Ekspedisjonen nådde dermed ikke sitt geografiske mål, men de geofysiske data som ble samlet og bearbeidet, først og fremst av Sverdrup, har gitt Maud-ekspedisjonen rykte som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom alle tider.
Ekspedisjon til Nordpolen med fly
Amundsen hadde tidlig interessert seg for fly som hjelpemiddel i polarforskningen, og etter de erfaringene han høstet under den første delen av Maud-ekspedisjonen, forstod han at en utforskning av de indre, ukjente områdene i Arktis måtte skje ved luftfartøyers hjelp. I 1922 skaffet han seg to fly, et lite for observasjon ut fra Maud, og et større han ville fly nordover med fra Alaskas nordkyst. Begge fly havarerte nokså omgående, men førerne, Odd Dahl og Oskar Omdal, samt Amundsen slapp fra eksperimentene uten varige mén.
Amundsen hadde satset alle sine midler på Maud-ekspedisjonen og flykjøpene. Utsiktene for fortsatt polflyvning var meget mørke. Imidlertid tilbød en amerikansk millionær, Lincoln Ellsworth, økonomisk støtte til en ny flyferd. Med to Dornier-Wal flybåter, N 24 og N 25, ført av Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson og to mekanikere, fløy Amundsen og Ellsworth nordover fra Ny-Ålesund på Svalbard den 21. mai 1925. Neste dag fikk N 24 motorfeil, og begge fly måtte gå ned ved en råk på 87° n.br., 10° 37ʹ v.l. Nesten tre uker gikk, og verden hadde for lengst gitt opp håpet om å se ekspedisjonens deltakere igjen. I mellomtiden kjempet de seks mennene på isen for å komme seg opp med det ene flyet. Med håndredskap lyktes det dem å jevne til en primitiv startbane, og Riiser-Larsen gjorde det mesterstykke av flykunst å få N 25 i lufta med alle seks om bord. Med de siste dråper bensin nådde flyet nordkysten av Nordaustlandet, der motorkutteren Sjøliv av Balsfjord oppdaget det og brakte Amundsen og hans menn tilbake til sivilisasjonen.
Ett år senere drog Amundsen og Ellsworth ut på en ny luftferd, denne gang med luftskipet Norge, bygd i Italia av ingeniør Umberto Nobile, oberst i det italienske flyvåpen. Ekspedisjonen ble organisert av Norsk Luftseiladsforening, som også hadde stått for ekspedisjonen med de to flybåtene. Nobile var luftskipets fører og Riiser-Larsen navigatør. Foruten disse og lederne bestod ekspedisjonen av seks nordmenn, fem italienere og en svenske. Luftskipet fløy fra Roma 10. april 1926, via Oslo–Leningrad–Vadsø, og nådde Ny-Ålesund etter en dramatisk flukt over Barentshavet. Om kvelden 11. mai startet Norge på den transpolare flukten, nådde Nordpolen etter vel 16 timer og landet ved Teller i Alaska den 14. mai etter en flukt på 72 timer. Kursen var lagt tvers gjennom den ennå ukjente delen av Arktis; selv om det var dårlig sikt på den amerikanske siden av Nordpolen sør for 85° n.br., kunne Amundsen fastslå at det ikke fantes noe større landområde der. Den siste store hvite flekken på verdenskartet var fjernet. Amundsen hadde nådd sitt siste, store mål.
I årene Amundsen foretok sine ekspedisjoner med luftfartøyer, ble han, tross triumfene, utsatt for kritikk som falt ham tungt for brystet. Han var også i store finansielle vanskeligheter, han hadde satset alt han eide på ekspedisjonene og følte seg isolert og sviktet. Etter Norge-ekspedisjonen ble det også en kjedelig strid mellom Nobile og Amundsen, som førte til brudd mellom dem. Men da Nobiles luftskipsekspedisjon med Italia to år senere forulykket nord for Svalbard, meldte Amundsen seg straks til å delta i søket. 18. juni 1928 dro han med det franske flyet Latham fra Tromsø. Tre timer senere hørtes de siste signaler fra flyet, som antagelig styrtet i havet i nærheten av Bjørnøya, og alle seks om bord omkom.
Amundsens samling av medaljer og andre utmerkelser, blant annet Storkors av St. Olav og Borgerdådsmedaljen i gull, er oppbevart i Universitetets myntkabinett i Historisk museum i Oslo.
Feltutstyr og andre gjenstander fra hans ferder finnes på Skimuseet, Framhuset, Etnografisk samling, Norsk Maritimt museum og i Amundsens hjem på Svartskog ved Bunnefjorden, som ble gitt til Staten og står nesten helt intakt med en rekke gjenstander fra hans ekspedisjoner.
I 1972, som ledd i 100-årsfeiringen av Amundsens fødsel, ble Gjøa brakt hjem til Norge fra San Francisco og er plassert foran Framhuset på Bygdøy.
Amundsens hovedverker
- Nordvestpassagen (1907)
- Sydpolen (1912)
- Nordostpassagen (1921)
- Gjennem luften til 88 ° nord (1925)
- Mitt liv som polarforsker (1927).
- Sammen med Ellsworth skrev han beretningen om Norge-ferden, Den første flukt over Polhavet (1926).
Les mer i Store norske leksikon
- Roald Amundsen i Norsk biografisk leksikon
- Ekspedisjoner i Arktis
- Ekspedisjoner i Antarktis
- oppdagelsesreiser
Eksterne lenker
- Roald Amundsen bildearkiv i Nasjonalbiblioteket
Litteratur
- Arnesen, Odd: Roald Amundsen som han var, 1946
- Barr, Susan: Roald Amundsen : tidenes polfarer, 2005
- Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen : en biografi, 1995
- Gran, Tryggve: Kampen om Sydpolen, 1961
- Huntford, Roland: Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder, 1988
- Huntford, Roland: Scott og Amundsen, 2. utg., 1982
- Roald Amundsen bildearkiv (Nasjonalbiblioteket)
- Wisting, Oscar: 16 år med Roald Amundsen : fra pol til pol, 1930