Hundreårskrigen, kalles vanligvis de krigene som med kortere og lengre freds- og stillstandsperioder ble ført mellom England og Frankrike i perioden 1337–1453.
Årsaker
Bakgrunnen for krigsutbruddet lå først og fremst i det forhold at de engelske kongene også var franske lensherrer og følgelig ønsket størst mulig uavhengighet for sine besittelser, mens den franske kongemakten søkte full kontroll over riksområdet. Freden i Paris 1259 brakte bare midlertidig stillstand, og i 1290-årene ble fiendtlighetene gjenopptatt. De viktigste stridsemnene ble a) Gascogne, som nå var den engelske kongens eneste len i Frankrike, og som han søkte å oppnå uavhengighet for, b) den franske kongens støtte til skottene i deres kamp for uavhengighet, og c) engelskmennenes støtte til Flandern mot den franske kongen. 1328 døde Karl 4 som den siste mannlige ætling av kapetingerne. Filip av Valois (Filip 6) ble da ny fransk konge, men den engelske kongen Edvard 3 krevde at han var den rettmessige arving til den franske trone, ettersom han var dattersønn av Filip 4 (den smukke).
Krigshandlingene
Krigens første fase varte 1337–60. Engelskmennene var militært helt overlegne, og vant en rekke seirer, således i slaget ved Crécy 1346 og Poitiers 1356, hvor den franske kongen ble tatt til fange. De engelske krigsmål synes likevel å ha vært nokså begrensede i denne perioden, og ved freden i Brétigny 1360 frafalt Edvard 3 kravet på den franske trone mot å få full suverenitet over Gascogne, Calais og Ponthieu. I de følgende 40 år bestod krigen stort sett i mindre trefninger mellom engelske og franske styrker, og under Karl 5 (1364–80) gjenvant franskmennene mesteparten av det territoriet engelskmennene hadde vunnet i 1360. Under Karl 6 (1380–1422), som var psykisk syk, gikk Frankrike i oppløsning under interne stridigheter mellom to stormannsfraksjoner, Burgund og Armagnac.
Disse interne stridighetene gav engelskmennene nye muligheter til gevinst i Frankrike, og med Henrik 5 (1413–22) begynte en ny engelsk offensiv. Målet var nå å erobre den franske trone. Allerede i 1415 vant engelskmennene en stor seier ved Agincourt, og i 1420 ble Henrik 5 gift med Karl 6s datter, Katarina av Valois, og anerkjent som fransk tronarving, samtidig som han skulle være regent for sin psykisk syke svigerfar. I løpet av de to følgende årene fikk engelskmennene kontroll over mesteparten av Nord-Frankrike, og i 1422 ble Henrik 5s ni måneder gamle sønn Henrik 6 anerkjent som fransk konge. Først i 1429 begynte den franske gjenerobringen (se Jeanne d'Arc), og i 1453 var engelskmennene i virkeligheten fordrevet fra Frankrike, selv om de fortsatt ble sittende med byen Calais.
Resultat
Hundreårskrigen falt sammen med en periode da den føydale økonomien i hele Vest-Europa var inne i en krisetid, bl.a. som følge av befolkningsnedgangen under de store pest-epidemiene. I England medførte krigføringen større økonomiske byrder for befolkningen, og krigen kom derfor indirekte til å styrke Parlamentets stilling, ettersom det i denne perioden fikk sikret sin bevilgningsrett. På den annen side kom Hundreårskrigen også til å øke den sosiale spenning i England og til å stimulere det fenomenet som kalles bastardføydalisme (se England, historie). Det endelig nederlaget og de påfølgende økonomiske konsekvenser for England medvirket til utbruddet av den borgerkrigstilstanden som har fått navnet Rosekrigene. I Frankrike banet Hundreårskrigen vei for en styrking av kongemakten i eneveldig retning fra Karl 7s tid, samtidig som den også gav grobunn for utvikling av mer selvstendige statsdannelser på fransk jord, f.eks. Burgund. Hundreårskrigen betydde et nederlag for den franske føydaladelen, som i slag etter slag ble slått av engelske bueskyttere og fotfolk. I begge landene fremmet krigen nasjonalistiske holdninger.
Videre lesning
- Allmand, C.T.: The hundred years war: England and France at war, c. 1300-c. 1450, 1988, isbn 0-521-31923-4, Finn boken
- Curry, Anne: The Hundred Years War, 2nd ed., 2003, isbn 0-333-92435-5, Finn boken
- Seward, Desmond: The Hundred Years War: the English in France, 1337-1453, 1978, isbn 0-09-461300-1, Finn boken