Embetsmann, i Norge betegnelse for en statstjenestemann som er utnevnt i sin stilling (embete) av Kongen i statsråd (Grl. § 21) og har fått utnevnelsesbrev (bestalling). I noen tilfeller gjelder krav om minstealder (høyesterettsdommere, statsråder) og plikt til å bekjenne seg til statens offisielle religion. Dette siste krav gjelder nå bare geistlige embetsmenn, halvdelen av statsrådets medlemmer og for visse embeter i skoleverket. For de sistnevnte kan departementet dispensere fra kravet.
Embetsmenn skal ifølge Grunnloven ved utnevnelsen avlegge embetsed. Embetsmenn som får avskjed i nåde (unntatt statsråder) beholder sin embetstittel og rang. Embetsmenn kan i alminnelighet ikke avskjediges uten etter dom, og heller ikke forflyttes mot sin vilje. Dom må enten være begrunnet i visse straffbare handlinger, eller i at embetsmannen vedvarende er ute av stand til å skjøtte sitt embete forsvarlig. Regelen om at embetsmenn ikke kan forflyttes mot sin vilje er modifisert for militære embetsmenn og diplomater. I de senere år er det også blitt vanlig at embetsmenn (unntatt dommere) utnevnes på åremål (Grl. § 22).
Historikk
De tradisjonelle embetsmenn var offiserer og prester. Embetsstanden vokste sterkt på 1600- og 1700-tallet. Danske (sivile) og tyske (militære) embetsmenn utgjorde den største gruppen. Embetsmannsfamiliene var landets ledende samfunnsgruppe, og de var stort sett selvrekrutterende. «Embetsmannsstaten» ble brukt som betegnelse på det norske samfunnssystem helt frem til etter 1905. Professorene ved universitetene var embetsmenn 1813–1989. Med omorganiseringen av samfunnet og den eksplosive veksten i offentlige ansatte siden 1950- og 1960-årene, er skillet mellom embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn ikke lenger så viktig. Man har også søkt å redusere tallet på embetsutnevnelser for å begrense saksmengden i statsråd, og til en rekke stillinger som tidligere var embeter, skjer nå utnevnelsen av departementet.