Det nåværende Tyrkia tilhørte i oldtiden og tidlig middelalder blant annet den hellenske verden, Romerriket og Det bysantinske rike.
- Les om forhistorie og eldste historie i Lilleasias historie.
- For perioden frem til ca. 1453 se bysantinske rike.
- For periode etter 2000 se Tyrkias samtidshistorie.
Nyere historie
Betegnelsen tyrker dukker første gang opp i skriftlige kilder på 500-tallet, da kinesiske håndskrifter nevner et mektig rike i Sentral-Asia som var dannet av steppefolket t'u-kiu.
På 800-tallet gikk stadig flere tyrkere i kalifenes tjeneste; hundre år senere begynte hele stammer å innvandre til Iran og Irak, og under ledelse av Seldsjuks familie, som inntok Bagdad i 1055, opprettet de et stort rike som omfattet mesteparten av den østlige del av kalifatet. Kalifenes hærer ved grensen mot Bysants hadde lenge vært overveiende tyrkiske, og i løpet av 1000-tallet begynte en omfattende innvandring til Anatolia etter at det bysantinske rike var blitt tvunget til å oppgi størstedelen av Lilleasia, som ble innlemmet i seldsjukk-sultanatet.
En seldsjukk-høvding ved navn Süleyman ibn-Kutlumuş dro ca. 1070 med sine menn for å søke lykken i den nye provinsen, og omkring år 1200 hadde hans etterkommere bygd opp en sterk stat i Anatolia med hovedstad i Konya (Iconium). Lilleasia ble gradvis tyrkisk land under de anatoliske seldsjukkenes herredømme, som varte til rundt år 1300.
En mengde tyrkiske innvandrere kom til lenger østfra, og en tyrkisk islamsk kultur fortrengte den greske kristendommen.
Det osmanske riket
Fra slutten av 1200-tallet måtte sultanatet i Konya gradvis vike for en rekke mindre fyrstedømmer. Et av disse – i det nordvestlige Anatolia – ble styrt av en viss Osman (død 1326), som skulle gi dynastiet og den senere staten sitt navn. Under hans sønn Orhan (1326–60), som var den egentlige grunnlegger av den osmanske stat, og hans etterkommere innledet tyrkerne snart en veldig ekspansjon, på den ene side i Lilleasia på bekostning av andre tyrkiske stammer, og på den annen side på Balkanhalvøya.
Osmanske hærer gikk over til Europa midt på 1300-tallet, og rundt 1400 var de herrer over mye av Balkanhalvøya og nesten hele Lilleasia. Hovedstaden ble flyttet først til Bursa (Brusa), dernest i 1361 over Dardanellene til Edirne (Adrianopel) og så endelig 1453, under sultanen Mehmet 2 Fatih (Erobreren) (1451–81), til Konstantinopel, som fikk beholde sitt navn i tyrkisk språkdrakt – Istanbul. Da denne byen endelig ble erobret, kronet det en prosess som hadde omskapt et grensemarkfyrstedømme til et imperium, og Istanbul forble rikets hovedstad til 1922.
- Les egne artikler om Det osmanske riket og Det osmanske rikets historie.
Tyrkia blir republikk
Det osmanske riket brøt sammen etter Balkankrigene 1911-13 og første verdenskrig.
1. november 1922 ble sultanatet opphevet, selv om kalifverdigheten ble overført til en fetter av den avsatte sultanen, Abdülmesçit. Kort etter ble en konferanse i Lausanne innledet, og 24. juli 1923 kunne det undertegnes en ny fredsavtale med betingelser som var gunstigere for Tyrkia.
Etter den nye traktaten skulle Tyrkias grense mot Hellas følge Maritsas løp, og tyrkerne fikk også rett til å remilitarisere sonen ved Dardanellene og Bosporus i tilfelle krig. Kapitulasjonene skulle annulleres, og de allierte skulle innen kort tid evakuere Istanbul.
Nasjonalforsamlingen valgte 13. august 1923 Mustafa Kemal til republikkens president, og 23. august ratifiserte den Lausannetraktaten. En uke senere trakk de allierte seg ut av Istanbul. 29. oktober ble republikken offisielt proklamert og Mustafa Kemal ble dens første president. General Ismet pasja, som hadde fått æresnavnet Inönü til minne om sin seier over grekerne ved denne byen, ble utnevnt til statsminister. I mars 1924 vedtok så nasjonalforsamlingen å avskaffe kalifatet og oppløse alle religiøse domstoler i landet.
Republikken fikk sin første forfatning 30. april, og selv om den var forfattet etter demokratisk mønster, ble Kemals styre et sentralisert, militært og autoritært regime. Regimet gjennomførte et radikalt brudd med tradisjonene fra det gamle riket og tok sikte på så raskt som mulig å omforme Tyrkia til en moderne nasjonalstat. Metodene var til dels temmelig brutale, men det ble oppnådd store resultater.
For å knekke motstanden fra religiøse kretser ble alle religiøse ordener oppløst i 1925, og forfatningens artikkel om islam som statsreligion ble opphevet 1928. Det ble lagt stor vekt på undervisningsvesenet, og fra 1928 gikk man gradvis over til obligatorisk bruk av det latinske alfabet, noe som i høy grad lettet kampen mot analfabetismen. I 1935 kunne 23 % av mennene og 8 % av kvinnene lese, i 1945 var prosentene oppe i 50 og 22. I 1925 ble den gregorianske kalender innført, og man gikk over til det metriske system.
Det ble utarbeidet en ny sivilrett, handelslov og straffelov etter sveitsisk, italiensk og tysk mønster (1926). Flerkoneriet ble avskaffet, det ble påbudt for alle tyrkiske statsborgere å ha etternavn og forbudt for kvinner å bære slør. I 1936 ble de gamle titler, som aga, bey og pasja, avskaffet, og Mustafa Kemal ble selv gitt æresnavnet Atatürk (Tyrkernes far).
Etter hans død 1938 valgte nasjonalforsamlingen statsminister Ismet Inönü til ny president. Året i forveien hadde nasjonalforsamlingen godtatt seks «kemalistiske» prinsipper for statens politikk: republikanisme, nasjonalisme, statsdirigert økonomi, revolusjonisme, folkelighet og konfesjonsløshet. På det utenrikspolitiske område søkte Tyrkia helt til i midten av 1930-årene å holde seg utenfor de internasjonale konfliktene; i 1932 gikk landet med i Folkeforbundet og 1934 sammen med Hellas, Romania og Jugoslavia i Balkanententen.
Etter tyrkisk initiativ kom det 1936 til en revisjon i Montreux av Lausannetraktaten når det gjaldt Stredenes status (bl.a. ble demilitariseringen opphevet). Ved en fransk-tyrkisk avtale 24. januar 1937 ble provinsen Alexandrette (Hatay) overført fra Syria til Tyrkia fra 1939.
Tyrkia under og etter den annen verdenskrig
Etter utbruddet av den annen verdenskrig sluttet Tyrkia et forbund med Storbritannia og Frankrike (19. okt. 1939) og inngikk juni 1941 en avtale om ikke-angrep og vennskap med Tyskland. Til 1944 holdt landet seg nøytralt, men erklærte så i februar 1945 Tyskland og Japan krig.
Umiddelbart etter krigen kom det til en liberalisering av det politiske liv. Det ble anledning til å danne nye politiske partier i tillegg til det kemalistiske Republikanske folkeparti (stiftet 1923). En begrenset jordreform ble også vedtatt. Etter Truman-doktrinen overtok USA Storbritannias forpliktelser i området, og USA fikk stor innflytelse i tyrkisk politikk gjennom pengehjelp og militær bistand. Det ble også opprettet amerikanske flybaser i landet, og Tyrkia gikk med i NATO fra 1952. I 1955 var landet med på å danne Bagdadpakten.
Innenrikspolitisk var Tyrkia i 1950-årene dominert av det nye Demokratiske parti under ledelse av Adnan Menderes, som var kommet til makten i 1950. Under slagord om tilbakevending til kemalismen fant det i 1960 sted et militærkupp. Landet ble styrt av en Nasjonal enhetskomité under general Kemal Gürsel, og Menderes og to andre ministere ble henrettet.
I 1961 ble det avholdt valg, hæren trakk seg ut av alt direkte politisk engasjement, og frem til 1965 ledet tidligere president Inönü en koalisjonsregjering. Valget 1966 ble vunnet av det konservative Rettferdighetspartiet under ledelse av Süleyman Demirel. I 1971 måtte Rettferdighetspartiets regjering gå av under allmenn krisetilstand og etter påtrykk fra hæren. Etter valgene høsten 1973 dannet Bülent Ecevit fra Det republikanske folkeparti regjering. Dette partiet, som opprinnelig var grunnlagt av Atatürk, utviklet seg i sosialdemokratisk retning og deltok i samarbeidet i Den sosialistiske arbeiderinternasjonale.
Den vanskelige økonomiske situasjonen og utstrakt terrorisme fra ytterliggående høyre- og venstrekretser og religiøse ekstremister førte i 1970-årene til flere regjeringsskifter og langvarige regjeringskriser. Avholdte valg brakte ikke noen avklaring, og etter at president Korutürk gikk av ved sin periodes utløp i april 1980, klarte ikke nasjonalforsamlingen å enes om en ny president.
Politisk utvikling i 1980- og 1990-årene
På grunn av den utstrakte politiske terrorismen hersket det fra 1978 militær unntakstilstand i en lang rekke provinser. I 1980 tok hæren makten ved et ublodig kupp, og Kenan Evren ble ny statssjef. Forfatningen ble satt ut av kraft og parlamentet oppløst, men allerede etter en uke ble det innsatt en ny sivil regjering under ledelse av tidligere admiral Bülent Ülüsü. Det nye regimet klarte å få slutt på den politiske volden, og inflasjonen sank fra 150 % til 30 % på to år.
Regimet ble likevel kritisert for brudd på menneskerettighetene. Tyrkia ble utestengt fra Europarådets parlamentarikerforsamling, og hjelpen fra EF ble stoppet. Fra NATO-hold kom det også reaksjoner. Fra 1982 begynte en forsiktig demokratiseringsprosess i landet, bl.a. med en ny grunnlov. Evren ble valgt til president for en sjuårs periode.
Alle politiske partier ble forbudt etter kuppet. I 1983 ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling med ett kammer, og forut for dette ble det tillatt å etablere nye partier. Bare tre partier fikk imidlertid stille opp ved valget, deriblant det konservative Moderlandspartiet (ANAP), som vant rent flertall; partiets leder Turgut Özal ble ny statsminister, men de militære satt fortsatt med makten.
Fra mange land, deriblant Norge, kom det sterke reaksjoner på forholdene for opposisjonelle i Tyrkia. I 1984 ble Tyrkia gjenopptatt i Europarådets parlamentarikerforsamling, men fem land stevnet Tyrkia for den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettighetene i landet. Det ble imidlertid ikke avsagt noen dom, da Tyrkia gikk med på å oppheve unntakstilstanden innen 18 måneder, la alle politiske fanger få amnesti og la prosessen bli overvåket av uavhengige observatører fra Europarådet. Det kom imidlertid flere rapporter om fortsatte brudd på menneskerettighetene i landet i slutten av 1980-årene.
Først 1987 ble det avholdt ordinære valg, der de tidligere statsministerene Demirel og Ecevit stilte opp i spissen for nye partier. ANAP fikk 36 % av stemmene, Demirels sentrum/høyre-parti DYP 19 % og Ecevits sosialdemokratiske parti 25 %. Pga. valgordningen beholdt imidlertid ANAP og statsminister Özal det rene flertallet i nasjonalforsamlingen. Men Özal og ANAP opplevde synkende popularitet, bl.a. pga. økt inflasjon i tillegg til nepotismen og de hyppige korrupsjonsskandalene som regjeringen og Özals familie var involvert i. I 1989 ble Özal av nasjonalforsamlingen valgt til ny president, i en avstemning som opposisjonen boikottet.
Etter valget 1991 dannet Demirel sin femte regjering; en koalisjonsregjering av DYP og det sosialdemokratiske SHP. Den nye regjeringen lovet å endre grunnloven og åpne for større akademisk frihet, mer pressefrihet, demokratisering og respekt for menneskerettighetene. Regjeringen stengte landets mest beryktede politiske fengsel i Ekişehir, men liberaliseringspakken strandet på opposisjon fra høyrefløyen i DYP. Den politiske volden fortsatte, og tallet på politiske mord utført av Dev Sol (Revolusjonære Venstre) økte til over ti i måneden. Ofrene var vanligvis dommere, politimenn og pensjonerte offiserer som hadde vært involvert i etterretningsarbeid eller i administrasjonen av unntakstilstanden i den sørøstlige delen av landet.
Det kurdiske opprøret økte i omfang, og økonomien led under høy inflasjon. Regjeringen ble også hindret av president Özals stadige blokkeringer av lovgivning og regjeringsvedtak. Özal døde i april 1993 og ble etterfulgt som president av Demirel. Finansminister Tansu Çiller ble Tyrkias første kvinnelige statsminister. Den USA-utdannede økonomen gikk inn for en fortgang i privatiseringen av økonomien samt å redusere den høye inflasjonen.
Ved valget 1995 ble det islamske Velferdspartiet (Refah-partiet, RP) største parti med 21,4 % av stemmene, noe som skapte parlamentarisk krise. I mars 1996 dannet ANAP og DYP en mindretallsregjering. Men regjeringssamarbeidet brøt sammen etter få måneder, og Tyrkia ble igjen kastet ut i en dyp politisk krise. Sommeren 1996 ble Velferdspartiets leder Necmettin Erbakan statsminister i en koalisjonsregjering med DYP, mens Çiller ble utenriks- og visestatsminister. I 1997 ble Erbakan presset ut av stillingen av de militære; året etter ble partiet forbudt.
ANAP-lederen Mesut Yilmaz dannet sin tredje regjering i 1997, med støtte fra sosialdemokratene og uavhengige kandidater. Den viktigste støtten lå imidlertid utenfor parlamentet, hos de militære. Høsten 1998 falt regjeringen på beskyldninger om korrupsjon, og først etter en seks ukers lang regjeringskrise ble det etablert en ny regjering 1999 under ledelse av Bülent Ecevit. DYP gikk inn i en krise, mange forlot partiet og korrupsjonsanklagene mot sentrale politikere tiltok.
Tyrkias økonomi var i nærmest konstant krise i 1990-årene, med en inflasjon på omtrent 80 % og et stort budsjettunderskudd på 1/4 av totale offentlige utgifter. De økonomiske problemene førte til misnøye med de etablerte politiske partiene og var en av grunnene til fremgangen for Velferdspartiet. Partiet ble i 1998, etter militært press, forbudt av konstitusjonsdomstolen. Begrunnelsen var at partiets program var i strid med grunnlovens bestemmelser om at Tyrkia er en sekulær stat. De fleste av partiets representanter i parlamentet dannet et nytt parti, Dydspartiet (FP), som senere utviklet seg til Partiet for rettferd og utvikling.