Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Atle Kittang

Versj. 17
Denne versjonen ble publisert av Kjell-Olav Hovde 11. september 2015. Artikkelen endret 10 tegn fra forrige versjon.

Atle Kittang var en ledende litteraturforsker som preget norsk litteraturvitenskap fra slutten av 1960-tallet til begynnelsen av 2000-tallet. Internasjonalt markerte han seg tidlig med viktige bidrag om Arthur Rimbauds og Paul Éluards lyrikk. I Norge og i Skandinavia for øvrig er han mest kjent for sine bøker om Hamsun og Ibsen, for sine litteraturteoretiske arbeider og ikke minst for innføringsboken Lyriske strukturer (skrevet sammen med Asbjørn Aarseth).

Kittang tok magistergraden i litteraturhistorie i 1966 ved Universitetet i Bergen, etter studieopphold ved Universitetet i Caen, og disputerte for dr. philos.-graden i 1973 ved samme universitet, som han var tilknyttet gjennom hele sin karriere. Etter å ha vært universitetsstipendiat fra 1966 til 1970, med ett års forskningsopphold i Paris, var han førstelektor i fransk litteratur i fire år, før han i 1974 ble utnevnt som den første professor i Norge i faget allmenn litteraturvitenskap. Han gjorde en formidabel, institusjonell innsats for å opprette sitt fag som et fullt utbygd studium med grunnfag, mellomfag og hovedfag (senere avløst av bachelorgrad og mastergrad). Takket være både hans egen og hans medarbeideres innsats og dyktighet ble allmenn litteraturvitenskap et av de mest populære studiene ved Det historisk-filosofiske (senere Det humanistiske) fakultet i Bergen, og tiltrakk seg studenter fra hele landet.

Kittang hadde tysk og fransk som støttefag til magistergraden, og var opptatt av at litteraturstudentenes fremmedspråkskompetanse ble holdt i hevd. Samtidig var det viktig for ham at hans fag ikke bare ble et supplement, men også et alternativ til de etablerte språkfagene. Derfor la han stor vekt på det komparative og det teoretiske perspektivet på diktekunsten, i tillegg til det historiske. Og han førte selv an og viste vei både i både i sin forskning og i sin undervisning og veiledning.

Litteraturteoretisk grunnsyn

Generelt kan Kittangs litteraturteoretiske grunnsyn karakteriseres som autonomiestetisk. Dette innebærer at han oppfattet det enkelte verk - roman, drama eller dikt - som autonomt, med sin egen indre struktur og lovmessighet, og oftest med en betydning som ikke ligger klart i dagen, men som tålmodig og lydhør analyse og fortolkning kan avdekke. Men han mente selvsagt aldri at verket blir til og eksisterer i et historisk, sosialt, ideologisk og biografisk vakuum, slik noen har beskyldt ham for. Han hevdet med styrke at det finnes noe spesifikt litterært både ved litteraturen allment, ved den enkelte genre og ved den enkelte tekst. Det er ifølge ham dette spesifikt litterære (litterariteten)som skiller litteraturen fra andre språklige uttrykksformer. Ikke desto mindre forholder litteraturen seg alltid både til en historisk kontekst og til andre uttrykk, som den ofte spiller på, leker med og utnytter. Derfor endrer det spesifikt litterære seg fra epoke til epoke.

Grunnleggende opererte Atle Kittang med et skille mellom kunst og ideologi. Kunsten er utforskende, innovativ, full av overraskelser, kompleks og mangetydig, og derfor ikke sjelden forvirrende eller urovekkende. Ideologien er bekreftende og repeterende i forhold til eksisterende meninger og ideer, og den bestreber seg på entydighet. Kunsten er ikke høyt hevet over ideologien, som spiller en viktig rolle også i litteraturen. Men kunsten, som er dialogisk og flerstemmig (polyfon), motarbeider, dekonstruerer og overskrider ideologien, som er monologisk.

Blant Kittangs litteraturteoretiske arbeider må Litteraturkritiske problem (1975) og Sju artiklar om litteraturvitskap (2001) og Diktekunstens relasjonar (2009) fremheves. Også Om litteraturhistorieskriving (utgitt sammen med Per Meldahl og Hans H. Skei) (1983) bør nevnes.

Lyrikken

For Kittang var lyrikken selve innbegrepet av den litterære kunst, og først og sist var det lyrikkforsker han var. Det finnes knapt en norsk litteraturstudent som ikke kjenner den fremragende innføringsboken Lyriske strukturer, som han første gang utga i 1968 (sammen med Asbjørn Aarseth). Da hadde han allerede forsvart sin magisteravhandling om Paul Éluards surrealistiske kjærlighetsdikt (publisert i Frankrike i 1969 med hovedtittelen D’amour de poésie). Lyriske strukturer viser innflytelse fra ulike teoretikere som Emil Staiger, Wolfgang Kayser og Jean-Pierre Richard og fra den amerikanske nykritikken. I Éluard-avhandlingen henter Kittang eksplisitt inspirasjon fra Richard og den franskspråklige ”tematiske” kritikken. Denne retningen var influert av Gaston Bachelards fenomenologiske litteraturarbeider, som Kittang også var opptatt av.

I doktoravhandlingen om Arthur Rimbauds lyrikk (utgitt i Frankrike i 1975 med hovedtittelen Discours et jeu) forfølger Kittang sin interesse for poesien som imaginasjonens kontinuerlige bestrebelse på sammenheng og syntese under det fragmentariske og kaotiske. I dette arbeidet er inspirasjonen fra den tematiske, fenomenologiske kritikken utvidet, og det kunne knapt blitt til uten fordypning i Hans-Georg Gadamers hermeneutikk, A.J. Greimas’ ”strukturelle semantikk”, Mikhail Bakhtins teorier om språkets dialogiske karakter og litteraturens flerstemmighet (polyfoni), samt i Hugo Friedrichs analyse av hvordan lyrikken fra og med Baudelaire gradvis ble tømt for overordnet mening og konsentrert om sitt eget språklige uttrykk. Doktoravhandlingens hovedtese er at Rimbauds ”uleselige” lyrikk overskred og brøt med det romantiske inderlighets- eller ekspressivitetsidealet.

Kittangs aller siste publikasjon, Poesiens hemmelege liv (2012), er også viet lyrikk, og rommer en serie inntrengende diktanalyser, der både det tematisk-fenomenologiske perspektivet i magisteravhandlingen og det retorisk-estetiske perspektivet i doktoravhandlingen er til stede.

Hamsun og Ibsen

Kittang skrev også mye om romanen og dramaet, og er kjent for sine bøker om henholdsvis Hamsun (Luft, vind, ingenting, 1984) og Ibsen (Ibsens heroisme, 2002).

I Hamsun-boken tar han for seg det han kaller Hamsuns desillusjonsromaner fra Sult til Ringen sluttet. Hovedtesen er at Hamsuns litterære kunst dekonstruerer den ideologiske dimensjonen i hans romaner. Teoretisk er Hamsun-studien inspirert av Freuds psykoanalyse, René Girards teori om ”det mimetiske (eller triangulære) begjær” og Julia Kristevas teori om det frastøtende. Den viser også også slektskap med Paul de Mans ”dekontruksjon”. Kittangs insistering på tekstenes meningsundergravende ironi var imidlertid ikke bare original, men også kontroversiell. Blant annet ble han beskyldt for å «trylle bort» det politisk og ideologisk ubehagelige ved Hamsun.

Ibsen-boken legger, som tittelen sier, vekt på forfatterens heroiske skikkelser, og boken skiller seg dermed fra tidligere Ibsen-forskning, hvor fokuset gjerne er rettet mot forfatterens evne til å avsløre maktstrukturer og menneskelig falskhet. Kittang studerer Ibsens verk som en utforskning av forholdet mellom døden og livet og mellom kunsten og døden. Det heter at ”ved også å la oss ta del i det som går tapt i døden […] bevarer Ibsen det tapte for oss. Ibsen-boken viser som Hamsun-boken innflytelse fra Freud, men særlig fra Nietzsche og Heidegger. Til forskjell fra i Luft, vind, ingenting, der Hamsuns ironi står sentralt, kan vi kanskje med Øystein Rottem si at Kittang i Ibsens heroisme tar forfatteren mer på ordet.

Som Ibsen-forsker bidro ellers Kittang sterkt til at arbeidet med den vitenskapelige utgaven av Ibsens skrifter kom i gang, og han var professor II ved Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo fra 2002 til 2011. Han var dessuten medredaktør av det internasjonale forskningstidsskriftet Ibsen Studies i perioden 2003-2006.

Utmerkelser

Atle Kittang var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1988 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 2000. Han var æresmedlem av Vetenskapssociteten i Lund.

Som første humanist fikk han i 2003 Møbiusprisen, Norges forskningsråds pris for fremragende forskning. I begrunnelsen ble det vist til hans ”fremragende og brede forskningsinnsats innen allmenn litteraturvitenskap” og hans ”evne til å skape dynamiske og kreative miljøer rundt seg”.

Videre lesning

  • Øystein Rottem: ”Atle Kittang”, Norsk biografisk leksikon.
  • Intervju med Atle Kittang i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, nr. 1, 2011.
  • Per Buvik: Minneord om Atle Kittang i Norsk litteraturvitenskapelig Tidsskrift, nr. 1, 2014 og i Årbok for Det Norske Videnskaps-Akademi, 2013.
  • Hans H. Hauge: ”Atle Kittang. Et portræt”, Norsk Litterær Årbok, 2012.
  • Erik Bjerck Hagen: ”Moderne litteraturteori 1975-2011: Atle Kittang” (i Kampen om litteraturen. Hovedlinjer i norsk litteraturforskning og –kritikk 1920-2011, Universitetsforlaget, 2010).

Bokutgivelser

  • D'amour de poésie. Essai sur l'univers des métaphores dans l'œuvre surréaliste de Paul Éluard (Minard, Lettres modernes, coll. Situation, 1969).
  • Discours et jeu. Essai d'analyse des textes d'Arthur Rimbaud (Universitetsforlaget - Presses universitaires de Grenoble, 1975).
  • Litteraturkritiske problem. Teori og analyse (Universitetsforlaget, 1975).
  • Luft, vind, ingenting. Knut Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet (Gyldendal, 1984).
  • Møtestader. Utvalde artiklar om litteratur og litteraturteori (Det Norske Samlaget, 1988).
  • Sigmund Freud (Gyldendal, 1997).
  • Tekst, bilete, tenking. Artiklar om fiksjonar (Gyldendal, 1998).
  • Sju artiklar om litteraturvitskap - i går, i dag og (kanskje) i morgon (Gyldendal, 2001).
  • Ibsens heroisme - frå Brand til Når vi døde vågner (Gyldendal, 2002).
  • Diktekunstens relasjonar. Estetikk, kultur, politikk (Gyldendal, 2009).
  • Poesiens hemmelege liv (Fagbokforlaget, 2012).

Bøker og antologier sammen med andre

  • Lyriske strukturer. Innføring i diktanalyse (med Asbjørn Aarseth) (Universitetsforlaget, 1968; 1998).
  • Teorier om diktekunsten fra Platon til Goldmann (redigert sammen med Eiliv Eide og Asbjørn Aarseth) (Universitetsforlaget, 1970).
  • Nazismen og norsk litteratur (utgitt sammen med Bjarte Birkeland, Stein Ugelvik Larsen og Leif Longum) (Universitetsforlaget, 1975; 1995).
  • Hermeneutikk og litteratur (redigert sammen med Asbjørn Aarseth) (Universitetsforlaget, 1979).
  • Litteraturforskning og litteraturformidling. Perspektiv på ei legitimeringskrise (redigert sammen med Ulf Lie) (Universitetsforlaget, 1982).
  • Om litteraturhistorieskriving. Perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling i europeisk og norsk sammenheng (utgitt sammen med Per Meldahl og Hans H. Skei) (Alvheim & Eide, 1983).
  • Klassisk litteraturteori. En antologi (redigert sammen med Asbjørn Aarseth og Eiliv Eide) (Universitetsforlaget, 1987; 2007).
  • Moderne litteraturteori. En antologi (redigert sammen med Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei) (Universitetsforlaget, 1991; 2003).
  • Moderne litteraturteori. En innføring (utgitt sammen med ArildLinneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei) (Universitetsforlaget, 1993).
  • Ord om ordkunst. Til Asbjørn Aarseth på 60-årsdagen (redigert sammen med Idar Stegane) (Universitetet i Bergen, 1995).
  • Blikk på kunst (utgitt sammen med Frederik Tygstrup og Aaslaug Vaa) (Forlaget Press, 2001).
  • Ibsen on the Cusp of the 21st Century. Critical perspectives (festskrift til Asbjørn Aarseth i anledning hans 70-årsdag) (redigert av Pål Bjørby, Alvhild Dvergsdal og Idar Stegane, med en innledende artikkel av Atle Kittang: ”A Portrait of the Scholar”) (Alvheim & Eide Akademisk forlag, 2005).
  • Ibsen og Brandes. Studier i et forhold (utgitt sammen med Jørgen Dines Johansen og Astrid Sæther) (Gyldendal, 2006).