Fogd, sennorrønt fógutr, fra latin vocatus; i dialekter oftest kalt fut, var tidligere den norske politi- og oppebørselsmyndighet (skattemyndighet) i større landdistrikter (fogderier). Fogden var underøvrighet og utøvende rettsbetjent. Opprinnelig var fogden den lokale betjenten hos en lensherre.
Fogdembetene ble opphevet i 1894. I deres sted ble det opprettet amtskassererstillinger og politimesterembeter. Visse gjøremål ble henlagt til sorenskriveren og lensmennene. Den nye ordningen var fullstendig innført i 1919, men oppebørsler til staten (bortsett fra ordinær inntekts- og formuesskatt) ble senere henlagt til skattefogdene eller særskilte skatteoppkrevere.
Betegnelsen er også brukt i andre sammenhenger (bidragsfogd, skattefogd), men disse har ikke noe med de gamle fogdembetene å gjøre.