Jahve, mulig uttale av de fire hebraiske konsonantene yod-heh-vav-he (JHVH), et av Guds navn i Den hebraiske bibel/Det gamle testamente. Omtales også som Tetragrammaton (De fire bokstaver). Betydningen og uttalen er omstridt, en vanlig lesing er ehyeh asher ehyeh, oversatt med "Jeg er den jeg er".
I følge Talmud ble dette gudsnavnet tidlig betraktet som så hellig at det kun ble uttalt av øverstepresten i Tempelet på forsoningsdagen (yom kippur). Dette ritualet minnes fremdeles under gudstjenesten i synagogen på yom kippur. Etter tempelets fall i år 70 evt. ble uttalen etter hvert ukjent blant jøder, formen Jahve brukes aldri.
I følge rabbinsk tradisjon må enhver tekst som inneholder Guds hellige navn bevares for all tid. Dette er et av syv slike gudsnavn. I tidligere tider ble gamle og utslitte manuskripter oppbevart i spesielle rom, noe som har ført til bevaring av mange gamle religiøse tekster.(Se Damaskusskriftet) Tekstene kan også begraves rituelt.
Allerede fra 200-tallet fvt. skal dette navnet være blitt erstattet av Adonai (Herre, Min herre), ved lesing fra bibelteksten. For å minne leseren på dette er vokalene fra Adonai markert i den hebraiske teksten (se kere), noe som førte til at uttalen Jehovah oppstod blant kristne teologer i middelalderen. Den opprinnelige uttalen kan være blitt bevart hos samaritanerne, og av dem overlevert til kirkefedrene. I moderne norske bibeloversettelser gjengis dette gudsnavnet med Herren.
Dette gudsnavnet forekommer også i sammensetningen JHVH sebaot (hærskarenes Jahve), opprinnelig en betegnelse for krigsguden; senere ble uttrykket satt i forbindelse med de himmelske hærskarer (englene, stjernene). En forkortelse av Jahve lyder jahu eller Jah og forekommer i den liturgiske formelen halleluja (lovpris Jah, dvs. Jahve) og i teofore (navn som inneholder et gudsnavn) personnavn som Elijahu ("Jahve er Gud") og Netanjahu ("Guds gave").