Kvinnekonvensjonen, konvensjon som ble vedtatt av FNs generalforsamling 18. desember 1979 og trådte i kraft 3. september 1981. Den består av 30 artikler, hvorav 16 omhandler kvinners materielle rettigheter. Bestemmelsene i konvensjonen omfatter sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Artikkel 1 forbyr «enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status». Konvensjonen godtar «midlertidige særtiltak» for å komme indirekte og strukturell diskriminering til livs (artikkel 4,1).
Per mai 2013 har 187 land (over 90 % av FNs medlemsland) ratifisert konvensjonen. I Norge ble den ratifisert 21. mai 1981, senere inkorporert i lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) § 1b, i kraft 1. juli 2005. Av Vestlige land er det kun USA som ikke har ratifisert konvensjonen.
Overvåking
Etterlevelse av kvinnekonvensjonen overvåkes av en egen ekspertkomité, CEDAW-komiteen. Stater som har ratifisert konvensjonen må rapportere til CEDAW-komiteen hvert fjerde år. I en viss grad kan CEDAW-komiteen også selv iverksette undersøkelser om en medlemsstat bryter med konvensjonens bestemmelser. Det er dessuten innført en valgfri tilleggsprotokoll til kvinnekonvensjonen om individklageadgang, som trådte i kraft 2000 og som Norge ratifiserte i 2002. Individklageprosedyren innebærer at enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner kan klage til CEDAW-komiteen om at deres rettigheter etter kvinnekonvensjonen er krenket av staten. For å kunne klage et brudd på kvinnekonvensjonen inn for CEDAW-komiteen, må klagen først ha blitt behandlet i det norske rettsapparatet.
Inkorporering i norsk lov
På grunnlag av norske rapporter kritiserte kvinnekomiteen i 2003 Norge for ikke å ha inkorporert Kvinnekonvensjonen i norsk lov. I juni samme år ble et høringsnotat om innarbeiding av kvinnekonvensjonen i norsk lov sendt ut på offentlig høring. I 2004 vedtok regjeringen Bondevik å inkorporere konvensjonen i likestillingsloven, og ikke som andre menneskerettighetskonvensjoner, i menneskerettsloven. Forslaget ble møtt med sterk kritikk fra blant annet menneskerettighetsorganisasjoner, fordi bestemmelsen i kvinnekonvensjonen dermed ikke får forrang foran bestemmelser i annen norsk lovgivning dersom det foreligger motstrid.
Utfordringer
Kvinnekonvensjonen er en av de mest problematiske konvensjonene i FN, fordi likestillingsspørsmålet tolkes ulikt i ulike kulturer. Uenigheten har ført til at mange land som har ratifisert konvensjonen stiller seg kritisk til deler av innholdet. Det muslimske brorskapet i Egypt, ledet av president Mohamed Morsi, har stilt seg kritisk til kvinnekomiteens forslag om å utvide kvinners rettigheter. Det er særlig forslagene om å sikre kvinners seksuelle frihet, sikre like rettigheter til arv for menn og kvinner, samt retten til å reise, jobbe og bruke prevansjonsmidler uten ektefelles samtykke som partiet mener strider mot islam. Egypt har gått i allianse med 17 andre land (deriblant Iran, Pakistan og Saudi-Arabia) for å motarbeide kvinnekomiteens forslag.
Se også Kvinnekonferansen og likestillingsloven.