Forhistorie og eldste historie
Forhistorie og eldste historie, se Lilleasia. For perioden frem til ca. 1453, se også bysantinske rike.
Det nåværende Tyrkia tilhørte i oldtiden og tidlig middelalder bl.a. den hellenske verden, Romerriket og det bysantinske rike. Like etter år 1000 begynte en ny erobringsbølge i Lilleasia – tyrkernes. Betegnelsen tyrker dukker første gang opp i skriftlige kilder på 500-tallet, da kinesiske håndskrifter nevner et mektig rike i Sentral-Asia som var dannet av steppefolket t'u-kiu. På 800-tallet gikk stadig flere tyrkere i kalifenes tjeneste; hundre år senere begynte hele stammer å innvandre til Iran og Irak, og under ledelse av Seldsjuks familie, som inntok Bagdad i 1055, opprettet de et stort rike som omfattet mesteparten av den østlige del av kalifatet. Kalifenes hærer ved grensen mot Bysants hadde lenge vært overveiende tyrkiske, og i løpet av 1000-tallet begynte de en omfattende innvandring til Anatolia. Den endte med at det bysantinske rike måtte oppgi størstedelen av Lilleasia, som ble innlemmet i seldsjukk-sultanatet. En seldsjukk-høvding ved navn Süleyman ibn-Kutlumuş drog ca. 1070 med sine menn for å søke lykken i den nye provinsen, og omkring år 1200 hadde hans etterkommere bygd opp en sterk stat i Anatolia med hovedstad i Konya (Iconium). Lilleasia ble gradvis tyrkisk land under de anatoliske seldsjukkenes herredømme, som varte til rundt år 1300. En mengde tyrkiske innvandrere kom til lenger østfra, og en tyrkisk islamsk kultur fortrengte den greske kristendommen.
Fra slutten av 1200-tallet måtte sultanatet i Konya gradvis vike for en rekke mindre fyrstedømmer. Et av disse – i det nordvestlige Anatolia – ble styrt av en viss Osman (død 1326), som skulle gi dynastiet og den senere staten sitt navn. Under hans sønn Orhan (1326–60), som var den egentlige grunnlegger av den osmanske stat, og hans etterkommere innledet tyrkerne snart en veldig ekspansjon, på den ene side i Lilleasia på bekostning av andre tyrkiske stammer, og på den annen side på Balkanhalvøya. Osmanske hærer gikk over til Europa midt på 1300-tallet, og rundt 1400 var de herrer over mye av Balkanhalvøya og nesten hele Lilleasia. Hovedstaden ble flyttet først til Bursa (Brusa), dernest i 1361 over Dardanellene til Edirne (Adrianopel) og så endelig 1453, under sultanen Mehmet 2 Fatih (Erobreren) (1451–81), til Konstantinopel, som fikk beholde sitt navn i tyrkisk språkdrakt – Istanbul. Da denne byen endelig ble erobret, kronet det en prosess som hadde omskapt et grensemarkfyrstedømme til et imperium, og Istanbul forble rikets hovedstad til 1922.
Det osmanske rikets storhetstid
Under sultanene frem til 1453 hadde osmanenes historie vært kjennetegnet av nesten uavbrutt ekspansjon, og da Beyazit 2 (1481–1512) tok over, omfattet det foruten det lilleasiatiske kjerneområdet også på Balkanhalvøya landet opp til Sava, De transilvanske alper og Donaus munning, og videre Krim og traktene rundt Asovhavet (se kart). Men selv om årene under Beyazit 2 var rolige, var erobringstrangen på ingen måte over. I mer enn hundre år fortsatte de osmanske hærer å rykke frem i Sentral-Europa og underla seg byer som Beograd (1521) og Budapest (1541). Også Transilvania ble erobret, og selv om et forsøk på å innta Wien i 1529 mislyktes, hadde kristenhetens fyrster grunn til å frykte det verste. Beyazits sønn Selim 1 (1512–20) syntes at det gikk for langsomt, fjernet faren og vendte blikket øst- og sørover. Han erobret Armenia, det vestlige Kurdistan og det nordlige Mesopotamia, og i 1516–17 utvidet han sitt rike til å omfatte Syria med Libanon, Palestina og Egypt, mens hans etterfølger Süleyman 2 (1520–66) gjorde seg til herre over Algerie, Tunisia og Tripolitania (Libya). I Asia sikret han seg Bagdad, Hedsjas og Yemen. Under Süleyman, i Tyrkia kalt Kânûni (Lovgiveren) og i Europa Il Magnifico, nådde det osmanske rike sitt høydepunkt: på tre kontinenter hadde sultanen uinnskrenket herredømme over veldige områder, Svartehavet var et tyrkisk innhav og Middelhavet dominert av den osmanske flåte. Et dyktig og velorganisert embetsverk sikret riket fred, sikker rettspleie og velstand. Litteratur, kunst og vitenskap blomstret.
Nedgangstiden begynner
Rikets forfall tidfestes gjerne fra Süleymans død, men allerede han selv var blitt trett av de lange felttogene og de mangslungne styringsoppgavene som var konsentrert om hans person; han trakk seg mer og mer tilbake fra offentlighetens lys. Som erstatning ble storvesirens embete bygd opp til en status, både når det gjaldt makt, myndighet og inntekter, som bare ble overgått av sultanen selv. Men mens storvesiren kunne erstatte sultanen i dennes offentlige funksjoner, kunne han ikke ta sultanens plass som sentrum for alle rikets samfunnslags og folkeslags lojalitet og hengivenhet. Dette førte til en skilsmisse mellom politisk lojalitet og sentralforvaltning som gjorde det stadig vanskeligere for regjeringen å få sin vilje igjennom. Det osmanske rike gikk imidlertid ingen brå oppløsning i møte. Allerede i sjøslaget ved Lepanto 1571 ble den tyrkiske flåte knekket av de kristne; så sent som i 1683 kunne en tyrkisk hær beleire Wien for annen gang. Men renessansen og reformasjonen, den raske tekniske og vitenskapelige utvikling i Vesten, fremveksten av sterke og sentraliserte nasjonalstater med stadig mer avanserte våpentekniske og operasjonstaktiske midler, det faktum at de store internasjonale handelsveiene etter hvert kom til å gå utenom Middelhavet – alt dette bidrog til å styrke tyrkernes motstandere i vest. Samtidig var deres egne ressurser uendret eller endog mindre enn før, og dette skjøv dem gradvis tilbake i en bakevje av kulturell og økonomisk stagnasjon. En god stund dekket en imponerende militær fasade over det indre forfallet, men det er verd å merke seg at sultanens elitekorps, de berømte janitsjarene, i denne tiden tok livet av flere av sine herrer, bl.a. Osman 2 i 1622.
«Europas syke mann»
På slutten av 1600-tallet var svakheten i det osmanske rike tydelig for alle. Ved freden i Sremski Karlovci (Karlowitz) 1699 begynte en kamp mellom de europeiske stormaktene om delingen av dødsboet og, i påvente av slutten, om innflytelsesrike posisjoner i riket selv. På 1700-tallet var det Østerrike og Russland som gjorde de viktigste landevinningene på Balkan og rundt Svartehavet, mens Storbritannia og Frankrike nøyde seg med kommersielle og diplomatiske privilegier. I en rekke kriger gikk den ene provinsen etter den andre tapt, mens de indre forholdene ble stadig mer kaotiske. På 1800-tallet fikk oppløsningsprosessen et slikt omfang at «det østlige spørsmål», dvs. hvordan man best skulle dele restene etter det tyrkiske rike, permanent stod på dagsordenen i Wien, Moskva og Paris. Britenes politikk var mer defensiv; i det store og hele bestod den nå i å støtte tyrkerne mot deres grådige arvinger. I 1854 gikk britene (og franskmennene) til krig på tyrkernes side for å stanse russerne i deres aggressive ekspansjonstrang (Krimkrigen), og etter den russisk-tyrkiske krig 1877–78 oppnådde de det samme ved diplomatisk intervensjon. I mellomtiden hadde nasjonalismen spredt seg til rikets undertrykte folkeslag, og skritt for skritt klarte grekere (1830), serbere, rumenere og bulgarer (1877/78) å opprette sine egne stater (se historieavsnittene under de enkelte land).
Viktigere for tyrkernes egen historie var det at det begynte å gjøre seg gjeldende en ny ånd blant dem selv. De første alvorlige reformforsøk ble gjort under Selim 3 (1789–1807), og i løpet av 1800-tallet arbeidet en rekke fremskrittsvennlige sultaner og vesirer med et moderniseringsprogram som, selv om de ikke klarte å gjennomføre det helt og fullt, innledet en gjennomgripende omformingsprosess. I 1878 opphørte denne reformbevegelsen brått, og frem til 1908 var riket underkastet Abdülhamit 2s despotisme: han undertrykte hensynsløst alle tilløp til reformer og liberal tenkning, selv om han under inntrykk av opptakten til den russisk-tyrkiske krig hadde måttet godta en forfatning i 1876. Under hans regime mistet også imperiet kontrollen med Egypt og Tunisia. I 1908 tok den hemmelige opposisjonsgruppen «ungtyrkerne» makten, og i en bølge av revolusjonær begeistring gjennomførte de forfatningsstyre, parlamentarisme og en hel rekke liberale reformer. Uheldigvis fikk ungtyrkerne liten anledning til å følge opp den lovende begynnelsen; først indre splid og dernest krig utad forvandlet det ungtyrkiske regime til et militærdiktatur. I 1911 innledet Italia plutselig krig mot Tyrkia, en krig som endte med at de sikret seg Dodekanesos og Libya; i 1912–13 klarte Balkanforbundet å fravriste tyrkerne mesteparten av deres resterende besittelser i Europa. Under det ungtyrkiske triumviratet Enver pasja, Talaat pasja og Kemal pasja (1913–18) økte Tysklands innflytelse sterkt i Tyrkia. Den pantyrkiske doktrinen ble grunnlaget for en felles tyrkisk og tysk politikk rettet mot Russland og Storbritannia. Da den første verdenskrig brøt ut, sluttet den tyrkiske regjering 2. august 1914 en alliansetraktat med Tyskland, og 31. oktober ble krigen offisielt erklært.
I perioden 1894–1915 ble nær 2,5 millioner armenere fordrevet eller massakrert i det østlige Anatolia. Dette har vært en kime til konflikt etter at Armenia ble selvstendig 1991; Armenia har forlangt at Tyrkia erkjenner ansvar for folkemordet som betingelse for normale forbindelser. Tyrkia har alltid fortiet denne historien, og senest i forbindelse med 90-årsjubileet i 2005 uttalte Tyrkias president Sezer den offisielle tyrkiske holdningen: at dødstallene skyldes regulære krigshandlinger og ikke folkemord.
Krigen ble en veldig belastning for det osmanske rikets ressurser og førte til britisk invasjon både i sør (Bagdad) og vest (Gallipoli). Engasjementet på sentralmaktenes side endte med totalt nederlag, og 30. oktober 1918 ble det sluttet våpenstillstand mellom Tyrkia og ententemaktene, bl.a. med okkupasjon av Dardanellene og Bosporus med Istanbul og andre strategisk viktige områder; britene besatte bl.a. havnen Samsun ved Svartehavet, franskmennene sikret seg Kilikia, italienerne området rundt Konya og Antalya, mens grekerne i mai 1919 under britisk beskyttelse gikk i land i Izmir. Denne byen skulle tjene som brohode for en fremtidig gresk provins i Anatolia.
Sultanatets fall. Okkupasjon og frigjøring
I protest mot sultanens kapitulasjonspolitikk forlot general Mustafa Kemal Istanbul mai 1919 og drog til Samsun. Her erklærte han at han ville lede folkets kamp mot grekerne og motstanden mot Tyrkias deling. På en nasjonalkongress i Sivas i september, med deltakere fra hele Anatolia, ble Kemal utpekt til den nasjonale frigjøringskrigens fører; senere flyttet kongressen til Ankara. I 1920 brøt det så ut borgerkrig etter at parlamentet i Istanbul med sitt flertall av «kongressister» var blitt oppløst av de britiske okkupasjonsmyndighetene, og «den store nasjonalforsamling» hadde konstituert seg i Ankara med Mustafa Kemal som president (20. april 1920). Etter forslag fra USAs president Woodrow Wilson opprettet de allierte i mai 1920 en armensk republikk i det østlige Anatolia, og samtidig okkuperte den greske hær en del av Tyrkia i vest. I august 1920 undertegnet så sultanens representanter fredstraktaten i Sèvres, som ble en skuffelse for tyrkerne; traktaten beseglet tapet av alle gamle tyrkiske besittelser i Syria, Palestina og de arabiske land. Palestina og Irak ble britiske mandatområder, mens franskmennene sikret seg Syria med Libanon. Storbritannia, som hadde overtatt Kypros i 1878, annekterte nå definitivt øya som kronkoloni. Sèvresfreden tok også sikte på at det skulle opprettes en autonom kurdisk stat, at «kapitulasjonene» (utenlandske statsborgeres privilegerte stilling i Tyrkia) skulle gjeninnføres og at Anatolia skulle inndeles i innflytelsessoner mellom Frankrike, Storbritannia og Italia.
Den tyrkiske uavhengighetskrigen ble innledet 20. juni 1920, da en gresk offensiv begynte i forståelse med de allierte; seiersmaktene ville sikre seg at bestemmelsene i Sèvrestraktaten ble overholdt allerede før avtalen var undertegnet. Den nye tyrkiske hæren forsøkte først å rykke frem mot Istanbul, men måtte slå retrett på grunn av sterk gresk motstand. Men 10. januar 1921 vant tyrkerne under Ismet pasja en første seier over grekerne, og i øst jagde general Karabekir armenerne på flukt og erobret tilbake de områdene som var tapt til russerne i 1878. Traktatene fra Moskva (mars 1921) og Kars (okt. 1921) bekreftet den tyrkiske nasjonalisthærens seirer, og Mustafa Kemal kunne også slutte en vennskapsavtale med den nye sovjetstaten. På vestfronten satte grekerne i gang nye offensiver i mars og juli–august 1921, men de tyrkiske troppene klarte å slå dem tilbake, og 9. september kunne de innta Izmir og drive de siste greske troppene ut av Anatolia. Etter fransk mellomkomst unnlot britene å gripe inn mot tyrkerne, og en gresk-tyrkisk våpenhvileavtale ble undertegnet i Mudanya 11. oktober 1922.
Tyrkia blir republikk
1. november 1922 ble sultanatet opphevet, selv om kalifverdigheten ble overført til en fetter av den avsatte sultanen, Abdülmesçit. Kort etter ble en konferanse i Lausanne innledet, og 24. juli 1923 kunne det undertegnes en ny fredsavtale med betingelser som var gunstigere for Tyrkia. Etter den nye traktaten skulle Tyrkias grense mot Hellas følge Maritsas løp, og tyrkerne fikk også rett til å remilitarisere sonen ved Dardanellene og Bosporus i tilfelle krig. Kapitulasjonene skulle annulleres, og de allierte skulle innen kort tid evakuere Istanbul.
Nasjonalforsamlingen valgte 13. august 1923 Mustafa Kemal til republikkens president, og 23. august ratifiserte den Lausannetraktaten. En uke senere trakk de allierte seg ut av Istanbul. 29. oktober ble republikken offisielt proklamert og Mustafa Kemal ble dens første president. General Ismet pasja, som hadde fått æresnavnet Inönü til minne om sin seier over grekerne ved denne byen, ble utnevnt til statsminister. I mars 1924 vedtok så nasjonalforsamlingen å avskaffe kalifatet og oppløse alle religiøse domstoler i landet. Republikken fikk sin første forfatning 30. april, og selv om den var forfattet etter demokratisk mønster, ble Kemals styre et sentralisert, militært og autoritært regime. Regimet gjennomførte et radikalt brudd med tradisjonene fra det gamle riket og tok sikte på så raskt som mulig å omforme Tyrkia til en moderne nasjonalstat. Metodene var til dels temmelig brutale, men det ble oppnådd store resultater. For å knekke motstanden fra religiøse kretser ble alle religiøse ordener oppløst i 1925, og forfatningens artikkel om islam som statsreligion ble opphevet 1928. Det ble lagt stor vekt på undervisningsvesenet, og fra 1928 gikk man gradvis over til obligatorisk bruk av det latinske alfabet, noe som i høy grad lettet kampen mot analfabetismen. I 1935 kunne 23 % av mennene og 8 % av kvinnene lese, i 1945 var prosentene oppe i 50 og 22. I 1925 ble den gregorianske kalender innført, og man gikk over til det metriske system. Det ble utarbeidet en ny sivilrett, handelslov og straffelov etter sveitsisk, italiensk og tysk mønster (1926). Flerkoneriet ble avskaffet, det ble påbudt for alle tyrkiske statsborgere å ha etternavn og forbudt for kvinner å bære slør. I 1936 ble de gamle titler, som aga, bey og pasja, avskaffet, og Mustafa Kemal ble selv gitt æresnavnet Atatürk (Tyrkernes far). Etter hans død 1938 valgte nasjonalforsamlingen statsminister Ismet Inönü til ny president. Året i forveien hadde nasjonalforsamlingen godtatt seks «kemalistiske» prinsipper for statens politikk: republikanisme, nasjonalisme, statsdirigert økonomi, revolusjonisme, folkelighet og konfesjonsløshet. På det utenrikspolitiske område søkte Tyrkia helt til i midten av 1930-årene å holde seg utenfor de internasjonale konfliktene; i 1932 gikk landet med i Folkeforbundet og 1934 sammen med Hellas, Romania og Jugoslavia i Balkanententen. Etter tyrkisk initiativ kom det 1936 til en revisjon i Montreux av Lausannetraktaten når det gjaldt Stredenes status (bl.a. ble demilitariseringen opphevet). Ved en fransk-tyrkisk avtale 24. januar 1937 ble provinsen Alexandrette (Hatay) overført fra Syria til Tyrkia fra 1939.
Tyrkia under og etter den annen verdenskrig
Etter utbruddet av den annen verdenskrig sluttet Tyrkia et forbund med Storbritannia og Frankrike (19. okt. 1939) og inngikk juni 1941 en avtale om ikke-angrep og vennskap med Tyskland. Til 1944 holdt landet seg nøytralt, men erklærte så i februar 1945 Tyskland og Japan krig.
Umiddelbart etter krigen kom det til en liberalisering av det politiske liv. Det ble anledning til å danne nye politiske partier i tillegg til det kemalistiske Republikanske folkeparti (stiftet 1923). En begrenset jordreform ble også vedtatt. Etter Truman-doktrinen overtok USA Storbritannias forpliktelser i området, og USA fikk stor innflytelse i tyrkisk politikk gjennom pengehjelp og militær bistand. Det ble også opprettet amerikanske flybaser i landet, og Tyrkia gikk med i NATO fra 1952. I 1955 var landet med på å danne Bagdadpakten. Innenrikspolitisk var Tyrkia i 1950-årene dominert av det nye Demokratiske parti under ledelse av Adnan Menderes, som var kommet til makten i 1950. Under slagord om tilbakevending til kemalismen fant det i 1960 sted et militærkupp. Landet ble styrt av en Nasjonal enhetskomité under general Kemal Gürsel, og Menderes og to andre ministere ble henrettet. I 1961 ble det avholdt valg, hæren trakk seg ut av alt direkte politisk engasjement, og frem til 1965 ledet tidligere president Inönü en koalisjonsregjering. Valget 1966 ble vunnet av det konservative Rettferdighetspartiet under ledelse av Süleyman Demirel. I 1971 måtte Rettferdighetspartiets regjering gå av under allmenn krisetilstand og etter påtrykk fra hæren. Etter valgene høsten 1973 dannet Bülent Ecevit fra Det republikanske folkeparti regjering. Dette partiet, som opprinnelig var grunnlagt av Atatürk, utviklet seg i sosialdemokratisk retning og deltok i samarbeidet i Den sosialistiske arbeiderinternasjonale.
Den vanskelige økonomiske situasjonen og utstrakt terrorisme fra ytterliggående høyre- og venstrekretser og religiøse ekstremister førte i 1970-årene til flere regjeringsskifter og langvarige regjeringskriser. Avholdte valg brakte ikke noen avklaring, og etter at president Korutürk gikk av ved sin periodes utløp i april 1980, klarte ikke nasjonalforsamlingen å enes om en ny president.
Politisk utvikling i 1980- og 1990-årene
På grunn av den utstrakte politiske terrorismen hersket det fra 1978 militær unntakstilstand i en lang rekke provinser. I 1980 tok hæren makten ved et ublodig kupp, og Kenan Evren ble ny statssjef. Forfatningen ble satt ut av kraft og parlamentet oppløst, men allerede etter en uke ble det innsatt en ny sivil regjering under ledelse av tidligere admiral Bülent Ülüsü. Det nye regimet klarte å få slutt på den politiske volden, og inflasjonen sank fra 150 % til 30 % på to år. Regimet ble likevel kritisert for brudd på menneskerettighetene. Tyrkia ble utestengt fra Europarådets parlamentarikerforsamling, og hjelpen fra EF ble stoppet. Fra NATO-hold kom det også reaksjoner. Fra 1982 begynte en forsiktig demokratiseringsprosess i landet, bl.a. med en ny grunnlov. Evren ble valgt til president for en sjuårs periode.
Alle politiske partier ble forbudt etter kuppet. I 1983 ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling med ett kammer, og forut for dette ble det tillatt å etablere nye partier. Bare tre partier fikk imidlertid stille opp ved valget, deriblant det konservative Moderlandspartiet (ANAP), som vant rent flertall; partiets leder Turgut Özal ble ny statsminister, men de militære satt fortsatt med makten.
Fra mange land, deriblant Norge, kom det sterke reaksjoner på forholdene for opposisjonelle i Tyrkia. I 1984 ble Tyrkia gjenopptatt i Europarådets parlamentarikerforsamling, men fem land stevnet Tyrkia for den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettighetene i landet. Det ble imidlertid ikke avsagt noen dom, da Tyrkia gikk med på å oppheve unntakstilstanden innen 18 måneder, la alle politiske fanger få amnesti og la prosessen bli overvåket av uavhengige observatører fra Europarådet. Det kom imidlertid flere rapporter om fortsatte brudd på menneskerettighetene i landet i slutten av 1980-årene.
Først 1987 ble det avholdt ordinære valg, der de tidligere statsministerene Demirel og Ecevit stilte opp i spissen for nye partier. ANAP fikk 36 % av stemmene, Demirels sentrum/høyre-parti DYP 19 % og Ecevits sosialdemokratiske parti 25 %. Pga. valgordningen beholdt imidlertid ANAP og statsminister Özal det rene flertallet i nasjonalforsamlingen. Men Özal og ANAP opplevde synkende popularitet, bl.a. pga. økt inflasjon i tillegg til nepotismen og de hyppige korrupsjonsskandalene som regjeringen og Özals familie var involvert i. I 1989 ble Özal av nasjonalforsamlingen valgt til ny president, i en avstemning som opposisjonen boikottet. Etter valget 1991 dannet Demirel sin femte regjering; en koalisjonsregjering av DYP og det sosialdemokratiske SHP. Den nye regjeringen lovet å endre grunnloven og åpne for større akademisk frihet, mer pressefrihet, demokratisering og respekt for menneskerettighetene. Regjeringen stengte landets mest beryktede politiske fengsel i Ekişehir, men liberaliseringspakken strandet på opposisjon fra høyrefløyen i DYP. Den politiske volden fortsatte, og tallet på politiske mord utført av Dev Sol (Revolusjonære Venstre) økte til over ti i måneden. Ofrene var vanligvis dommere, politimenn og pensjonerte offiserer som hadde vært involvert i etterretningsarbeid eller i administrasjonen av unntakstilstanden i den sørøstlige delen av landet. Det kurdiske opprøret økte i omfang, og økonomien led under høy inflasjon. Regjeringen ble også hindret av president Özals stadige blokkeringer av lovgivning og regjeringsvedtak. Özal døde i april 1993 og ble etterfulgt som president av Demirel. Finansminister Tansu Çiller ble Tyrkias første kvinnelige statsminister. Den USA-utdannede økonomen gikk inn for en fortgang i privatiseringen av økonomien samt å redusere den høye inflasjonen.
Ved valget 1995 ble det islamske Velferdspartiet (Refah-partiet, RP) største parti med 21,4 % av stemmene, noe som skapte parlamentarisk krise. I mars 1996 dannet ANAP og DYP en mindretallsregjering. Men regjeringssamarbeidet brøt sammen etter få måneder, og Tyrkia ble igjen kastet ut i en dyp politisk krise. Sommeren 1996 ble Velferdspartiets leder Necmettin Erbakan statsminister i en koalisjonsregjering med DYP, mens Çiller ble utenriks- og visestatsminister. I 1997 ble Erbakan presset ut av stillingen av de militære; året etter ble partiet forbudt. ANAP-lederen Mesut Yilmaz dannet sin tredje regjering i 1997, med støtte fra sosialdemokratene og uavhengige kandidater. Den viktigste støtten lå imidlertid utenfor parlamentet, hos de militære. Høsten 1998 falt regjeringen på beskyldninger om korrupsjon, og først etter en seks ukers lang regjeringskrise ble det etablert en ny regjering 1999 under ledelse av Bülent Ecevit. DYP gikk inn i en krise, mange forlot partiet og korrupsjonsanklagene mot sentrale politikere tiltok.
Tyrkias økonomi var i nærmest konstant krise i 1990-årene, med en inflasjon på omtrent 80 % og et stort budsjettunderskudd på 1/4 av totale offentlige utgifter. De økonomiske problemene førte til misnøye med de etablerte politiske partiene og var en av grunnene til fremgangen for Velferdspartiet. Partiet ble i 1998, etter militært press, forbudt av konstitusjonsdomstolen. Begrunnelsen var at partiets program var i strid med grunnlovens bestemmelser om at Tyrkia er en sekulær stat. De fleste av partiets representanter i parlamentet dannet et nytt parti, Dydspartiet (FP), som senere utviklet seg til Partiet for rettferd og utvikling.
Politiske forhold på 2000-tallet
Tyrkia hadde i årene rundt 2000 en nærmest permanent politisk krise, med store økonomiske problemer og stadig tilbakevendende korrupsjonsanklager mot sentrale politikere. Den politiske veteranen Bülent Ecevit dannet 1999 sin fjerde regjering, en sammensatt koalisjon uten tilstrekkelig styringsevne. I 2002 ble den aldrende Ecevit sykmeldt, og nasjonalforsamlingen utstedte nyvalg 18 måneder før tiden. Valget førte til store omveltninger i tyrkisk politikk. Bare to partier ble representert i det nye parlamentet: det nye, moderate islamske Partiet for rettferd og utvikling (AK eller AKP) og det moderat sosialdemokratiske CHP. AK fikk 34,3 % av stemmene og rent flertall i parlamentet med 363 av de 550 plassene. CHP fikk 19,8 %. Ni uavhengige representanter ble også valgt. Det tidligere konservative regjeringspartiet DYP fikk 9,8 % og kom under den høye sperregrensen på ti prosent. Et stort antall partioverganger blant parlamentsmedlemmer har imidlertid ført til at seks ulike partier var representert i parlamentet i 2006.
Under henvisning til at Tyrkia er en sekulær stat, ble det gjort forsøk også på å forby AK, men denne gangen lyktes det ikke. Derimot ble partiets leder, Recep Tayyip Erdoğan, nektet å stille til valg. Etter valget dannet AK regjering under ledelse av Abdullah Gül. Etter en lovendring av det nye parlamentet fikk Erdoğan igjen stille til valg, og han ble innvalgt i parlamentet ved første suppleringsvalg, i mars 2003. Han overtok som statsminister uken etter.
Den nye regjeringen la seg bevisst på en moderat linje for ikke å provosere de militære eller landets vestlige allierte. Bl.a. har Tyrkia godkjent alle internasjonale traktater som hører inn under EUs kriterier for medlemskap («København-kriteriene»), bl.a. om menneskerettigheter, demokrati og markedsøkonomi. Erdoğan har vært på rundreise i Europa og forsikret om Tyrkias plass i det nye Europa. Han har også sagt at AKs forbilde er de kristelig-demokratiske partiene i Vest-Europa, og at han håper at AK kan bli et slags «islamsk-demokratisk» parti. Regjeringen har også foreslått å oppheve alle restriksjoner på ytringsfrihet og en reform av landets parti- og valglover. AK befestet sin posisjon ytterligere gjennom lokalvalgene i slutten av mars 2004. Det ble 2005 vedtatt en helt ny straffelov som bl.a. styrker kvinners rettsvern i volds- og overgrepssaker og mot bruken av tortur.
Det kurdiske spørsmålet
Konflikten mellom regjeringen og den kurdiske separatistorganisasjonen PKK var det viktigste politiske spørsmål i tyrkisk politikk i 1990-årene. I den sørøstlige delen av Tyrkia bor det ca. ti millioner kurdere. Området er preget av en svært ujevn fordeling av jorden, høy arbeidsløshet og analfabetisme. Krigen mellom den tyrkiske hæren og PKK startet i 1984. I 1989 allierte PKK seg med en rekke venstreorienterte bygeriljaer. Dette økte de kurdiske opprørernes evne til å slå til i Tyrkias største byer. Som en følge av Golfkrigen i 1991 mistet Saddam Husseins regime i Bagdad kontrollen over den kurdiske delen av Irak. Dette gav PKK anledning til å etablere seg der. I 1992 inngikk Tyrkia en sikkerhetsavtale med de kurdiske partiene i Irak, men dette forhindret ikke PKK i å angripe mål i Tyrkia fra baser i nabolandet.
Ved flere anledninger i 1990-årene angrep Tyrkia PKKs baser på iraksk territorium. I 1992 gikk landet til full militær invasjon av Nord-Irak for å kaste ut PKK, men lyktes ikke. I 1995 gikk 35 000 tyrkiske soldater støttet av tanks, helikopter og F-16 jagerfly inn i Nord-Irak for å knekke PKK en gang for alle. Tansu Çiller beskrev offensiven som den største tyrkiske militæroperasjonen noen sinne, men måtte tåle sterk kritikk fra europeiske regjeringer og vestlige menneskerettighetsorganisasjoner. Etter press fra bl.a. USA og EU måtte Tyrkia trekke seg ut av Irak uten at det var funnet verken noen militær eller politisk løsning.
I 1994 ble åtte kurdiske folkevalgte fengslet; samme år ble det pro-kurdiske Demokratipartiet (DEP), dannet 1993, også forbudt. I 1994 ble de tiltalte medlemmene av nasjonalforsamlingen dømt til opptil 15 års fengsel for separatistpropaganda, for å ha støttet PKK eller vært medlem av en væpnet gruppe. Den mest alvorlige delen av tiltalen om forræderi, som kunne ha gitt dødsstraff, ble frafalt på rettssakens siste dag. Dommene førte til ny fordømmelse av Tyrkia fra europeiske menneskerettighetsaktivister.
I 1999 ble PKK-lederen Abdullah Öcalan kidnappet av tyrkiske agenter i Nairobi og ført til Tyrkia. Arrestasjonen utløste voldsomme kurdiske demonstrasjoner over store deler av verden, spesielt i Europa. I mai 1999 ble Öcalan stilt for retten, tiltalt for høyforræderi, og dømt til døden juni 1999. Dødsdommen ble imidlertid anket, og etter at Tyrkia opphevet dødsstraffen 2002 ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Under rettssaken appellerte Öcalan til våpenhvile, og september 1999 erkærte PKK ensidig våpenhvile i kampen mot de tyrkiske styrkene.
Etter våpenhvilen ble sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia dramatisk forbedret, og unntakstilstanden opphevet i 2002. Forholdene i de kurdiske områdene var deretter rolige i flere år, men etter at PKKs etterfølger Kongra-Gel i 2004 opphevet den selvpålagte våpenhvilen fra 1999, har det jevnlig vært sammenstøt mellom kurdisk milits og tyrkiske regjeringsstyrker. Våren 2005 ble PKK gjenopprettet i Nord-Irak, muligens etter en splittelse i Kongra-Gel, og høsten 2005 skjedde en kraftig oppblussing av kurdisk uro i flere tyrkiske byer. Voldshandlingene mellom PKK og sikkerhetsstyrkene har deretter vært omfattende, med mange døde og skadede på begge sider. Tyrkiske myndigheter ser på kampen mot PKK som en del av kampen mot terrorisme og har anmodet USA om å gripe inn overfor 4000 PKK-krigere som holder til i fjellene i Nord-Irak. USA har av ulike grunner ikke etterkommet dette ønsket.
Som ledd i søknaden om medlemskap i EU har Tyrkia etter 2003 foretatt flere lovendringer som har gitt kurderne utvidede politiske og kulturelle rettigheter, men det gjenstår å se hvordan lovendringene vil bli praktisert av tyrkiske myndigheter og domstoler. Et av de mest følsomme spørsmål i den forbindelse er frykten for å måtte innrømme kurderne kollektive rettigheter. Dette ses av mange tyrkere som et skritt i retning av etnisk separatisme, som igjen kan medføre fare for oppsplitting av Tyrkia som stat.
Menneskerettigheter
Fengselsforholdene i Tyrkia, med fengselsopprør og sultestreiker med mange døde og sårede har lenge vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra presse, menneskerettighetsorganisasjoner og det internasjonale samfunn. For å bedre forholdene vedtok parlamentet i 2004 og 2005 flere lovendringer. Straffesaken i 2005 mot den kjente forfatteren Orhan Pamuk, som var anklaget for å fornærme den tyrkiske identiteten, ble av mange sett på som et kraftig tilbakeslag for ytringsfriheten i Tyrkia. Saken ses som et eksempel på krefter innen rettsvesenet, byråkratiet og ordensmakten som motarbeider en reformprosess og samfunnsendringer, som bl.a. blir iverksatt etter krav fra EU.
I 2003 ble Tyrkia utsatt for to alvorlige terrorangrep. 23 mennesker ble drept og 300 såret ved bilbomber mot to synagoger i Istanbul. Fem dager senere førte to selvmordsaksjoner til 25 døde og nesten 400 skadde; aksjonen rammet det britiske generalkonsulatet og banken HSBC. Blant de omkomne var den britiske generalguvernøren. Terrorangrepene kunne ifølge tyrkiske myndigheter føres tilbake til al-Qaida; både omfanget, profesjonaliteten og målene (jødiske og britiske interesser) tydet på dette. I et større perspektiv ble terrorangrepene sett på som et forsøk på å undergrave tilliten til det politiske prosjektet i Tyrkia: et moderat, islamsk og samtidig sekulært styre.
I 2005 skjedde en markant høyrenasjonalistisk mobilisering, særlig rettet mot kravene fra EU og de innrømmelser dette har medført for Tyrkia. Deler av befolkningen og opposisjonen har stilt seg kritisk til reformene, som anses å svekke arven fra Mustafa Kemal Atatürk og de prinsipper og ideer som den tyrkiske republikken er grunnlagt på.
Tyrkias regionale rolle
Situasjonen på Kypros har preget tyrkisk utenrikspolitikk siden 1950-årene. Etter de greske nasjonalistenes kupp på Kypros 1974 kom det til tyrkisk militær intervensjon og okkupasjon av den nordlige delen. I 1983 rev denne delen seg løs under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (se Kypros, historie), som straks ble anerkjent av Tyrkia. Situasjonen på øya har siden vært fastlåst, og det har flere ganger kommet til trefninger. Kypros-konflikten har sementert Tyrkias tradisjonelt anstrengte forhold til Hellas. Landene har også hatt flere konflikter i forbindelse med forhandlingene om en delelinje i Egeerhavet, bl.a. i 1987 og 1996, da en strid om retten til en liten holme utenfor den tyrkiske kysten nesten førte til krig. Hellas har også brukt Kypros-konflikten som argument for å hindre tyrkisk medlemskap i EF/EU.
Den endrede geopolitiske situasjonen etter Sovjetunionens oppløsning gjorde Tyrkias internasjonale rolle viktigere. Landet stilte etter Golfkrigen 1991 flybaser til disposisjon for en alliert NATO-styrke som beskytter kurderne i Nord-Irak. Under Irak-krisen våren 2003 vurderte tyrkiske styrker å invadere Nord-Irak, men lot det være etter press fra USA og EU. Årsaken til de tyrkiske planene var offisielt å hindre en stor flyktningestrøm, men den virkelige grunnen var å forhindre at kurdiske separatister i Irak skulle erklære seg selvstendige og dermed initiere et opprør også i tyrkisk Kurdistan. Den tyrkiske nasjonalforsamlingen avslo også med knapp margin en oppfordring fra USA om å få bruke tyrkiske militærbaser i angrepet på Irak.
Tyrkia orienterte seg i 1990-årene nærmere svartehavsområdet og Sentral-Asia. Regjeringen i Ankara ønsker at landet skal være Vestens innfallsport til disse områdene. I 1992 ble Svartehavets Økonomiske Samarbeidsorganisasjon etablert etter initiativ av president Özal. Tyrkias politiske, økonomiske og kulturelle samarbeid med de sentralasiatiske republikkene hvor befolkningen snakker tyrkiske språk, er også blitt viktigere. Med vestlig støtte har Tyrkia presentert seg som et forbilde, et sekulært muslimsk land med markedsøkonomi og flerpartisystem, i motsetning til f.eks. Iran. Den tyrkiske modellen lar seg imidlertid ikke uten videre overføre til de til dels svært underutviklede sentralasiatiske republikkene, som heller ikke er interessert i å bryte båndene til Russland. Tyrkias økonomiske og teknologiske midler er heller ikke tilstrekkelige til å dekke disse landenes behov. Tyrkia har likevel et nært samarbeid særlig med Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan og Aserbajdsjan, og Tyrkia har samarbeidet med Aserbajdsjan en ny oljeledning fra Baku via Georgia til den tyrkiske middelhavskysten. Oljeledningen, som i nesten hele sin lengde er gravd ned av sikkerhetshensyn, er 1760 km lang og ble innviet 2005.
Etter oppløsningen av Jugoslavia har Tyrkia vist økende interesse for skjebnen til den muslimske befolkningen i Bosnia. Landet undertegnet 1996 en militær samarbeidsavtale med den muslimske regjeringen i Sarajevo. Samtidig ble det også inngått en tilsvarende samarbeidsavtale med Israel. Dette førte til en skjerping av forholdet mellom Tyrkia og Iran. Tyrkia har NATOs nest største hær og har også militært samarbeid med Russland, bl.a. om kjøp av utstyr.
Tyrkias gigantiske prosjekt for oppdemming av Eufrat-elven har skapt problemer i forholdet til Syria og Irak, både fordi det påvirker vanntilførselen til disse landene, og fordi de frykter at vannet kan bli brukt som et politisk pressmiddel mot dem. Den enorme Atatürk-dammen ble åpnet 1992, men hele prosjektet var først ferdig etter århundreskiftet.
Forholdet til EU
Tyrkia var assosiert medlem av EF fra 1964, suspendert 1980–86, og 1987 søkte Tyrkia om fullt medlemskap. I 1996 ble det inngått en tollunion mellom Tyrkia og EU. Det tok mer enn tre tiår å etablere denne unionen, som fjerner toll på de fleste tyrkiske eksportprodukter.
Tyrkia ble imidlertid utelatt fra medlemskapsforhandlingene i begynnelse av 1990-årene og følte seg særlig forbigått da EU i 1998 innledet medlemskapsforhandlinger med en rekke land, deriblant Kypros. Det var flere årsaker til forbigåelsen: landets økonomiske situasjon, brudd på menneskerettighetene i Tyrkia, motstand fra Hellas og en generell skepsis pga. landets størrelse. Samtidig har Tyrkia strevd for å oppfylle EUs politiske krav, bl.a. når det gjelder menneskerettigheter.
Først i desember 2004, etter intense forhandlinger i Brussel, ble EUs ledere enige om å åpne medlemsforhandlinger med Tyrkia i oktober 2005. Forhandlingene startet med et nødskrik etter planen, og igjen etter intens diplomatisk aktivitet. EU krevde at Tyrkia anerkjente Kypros før medlemskapsforhandlingene startet. Tyrkia avviste dette og henviste til at vedtaket om å åpne for forhandlinger ikke inneholdt slike betingelser. I tillegg foreslo Østerrike at det i forhandlingene måtte inkluderes muligheter for et annet utfall enn fullt medlemskap (såkalt «privilegert partnerskap»), noe Tyrkia også avviste. Østerrike ble til slutt nødt til å trekke forslaget tilbake, og forhandlingene tok til – i prinsippet som planlagt, men i virkeligheten med stor splid både mellom Tyrkia og EU og innad i EU. Forhandlingene er beregnet å ta minst ti år.
Motstanden mot å få det muslimske Tyrkia (som vil være EUs største land) som EU-medlem er stor i medlemslandene, og mange mener at dette var den egentlige grunnen til at Frankrike og Nederland sa nei til EU-grunnloven i folkeavstemningene 2005. Pga. begrensningene i Nice-avtalen, som omhandler EUs «absorberingskapasitet», er Tyrkia avhengig av en ny EU-grunnlov (som skal avløse Nice-traktaten) før landet kan bli medlem. En forutsetning for tyrkisk medlemskap er også en løsning på Kypros-konflikten. Tyrkia er det eneste landet som anerkjenner utbryterrepublikken på Nord-Kypros, og Kypros kan – som nytt EU-land fra 2004 – nedlegge veto mot tyrkisk medlemskap. EU betrakter også den nordlige delen som okkupert av Tyrkia, og Tyrkia vil derved være diskvalifisert for medlemskap.