Margrete Valdemarsdatter, dronning av Norge, Sverige og Danmark; yngste barn av Valdemar Atterdag og det eneste som overlevde ham, grunnlegger av Kalmarunionen.
Margrete ble 1363 viet til Håkon 6. I Norge fikk hun til hovmesterinne en svensk dame, og hadde således fra barneårene tilknytning til alle tre nordiske land. I 1370 fødte hun sitt eneste barn, Olav. Året etter sin fars død fikk hun Olav valgt til konge i Danmark (1376) i konkurranse med en søstersønn av henne, som hadde nærmere arverett. For å få hansestedenes samtykke, som var politisk nødvendig, stadfestet Håkon 6 deres privilegier i Norge. Margrete styrte for sin sønn i Danmark, etter Håkons død 1380 også i Norge.
Hennes første regjeringsår var vanskelige. I Danmark var riksrådet mektig, flere skånske slott og byer var i hendene på hansastedene, riket ellers var truet av den tyskættede kong Albrecht i Sverige, og de holsteinske grever tok mer og mer makten i Sønderjylland. Sin første større fremgang hadde Margrete 1384, da hun drev Albrecht ut av Skåne, året etter satte hun igjennom at hansabyene oppgav pantsatte byer og slott ved Øresund, og 1386 anerkjente holsteinerne den danske kongens lenshøyhet over Sønderjylland, noe som i samtiden ble regnet for en stor seier. Da Olav døde 1387, var hennes stilling så sterk at hun bare en uke etter ble valgt til Danmarks «frue og husbonde». Neste år valgte det norske riksråd henne til rikets «mektige frue og husbonde» og utpekte samtidig hennes søsterdattersønn Erik av Pommern til tronarving. Svenske stormenn som stod i opposisjon til kong Albrecht, gav henne samme tittel i Sverige som i Norge. I slaget ved Falköping ble Albrecht slått og fanget (1389).
I 1397 fikk Margrete Erik kronet for alle tre riker i Kalmar, og en unionsavtale ble utarbeidet, men ikke formelt vedtatt, trolig fordi Margrete ikke ønsket noen formell tildeling av styret. Regjeringen vedble å ligge i hennes hånd også etter at Erik var blitt myndig. Hun styrte nærmest de tre riker som ett. Riksrådene var sjelden samlet, og felles riksmøter opphørte også i hennes senere år. Av de store riksembeter ble bare kanslerembetene besatt. Men Margrete var ofte på reise, særlig i Sverige, men også i Norge, mer enn de senere unionskonger. I lensforvaltningen og i bispeembetene var det om å gjøre for henne å få folk hun hadde tillit til, ikke for å skape et «Stor-Danmark», men et sterkt unionskongedømme. Både i Sverige og enda mer i Norge brukte hun for det meste innfødte menn. Hun fikk en del adels- og kirkegods lagt inn under kronen igjen. Kampen mot den tyske ekspansjonen på nordisk grunn som hadde fylt Margretes første år, blusset opp igjen fra 1404. Det kom til væpnet konflikt med holsteinerne. Hun hadde nettopp inntatt Flensborg, da hun døde om bord i sitt skip. Hennes sarkofag står i Roskilde domkirke.