Eldre historie
Arkeologiske funn vitner om menneskelig bosetting i Syria og Palestina tilbake til mellom-paleolittisk tid. Fra mesolittisk tid finnes spor bl.a. etter den natufiske kultur (rundt 10 000 f.Kr.), som særlig er kjent for å dyrke og nyttiggjøre seg korn, men som også bedrev jakt og fiske. Utvinning av mineraler er kjent fra midten av 4. årtusen f.Kr.
Syria var i de tre siste årtusen før vår tidsregning åsted for flere bølger av semittisk innvandring, av kanaanitter og fønikere, hebreere og arabere, og nomadiske folkeslag. Syria var en mellomstasjon i handelen mellom Egypt og Lilleasia og Mesopotamia, senere i karavanehandelen med Østen. Flere store riker, bl.a. i Mesopotamia, omfattet til tider Syria, bl.a. det akkadiske rike og Guti- og Ur-dynastiene. Mellom 2000 og 1800 ble en rekke amoritt-småstater grunnlagt i dagens Syria. Fra Syria erobret Hyksos makten i nordlige Egypt. På 1600- og 1500-tallet inngikk Syria i Mitanni-riket, ca. 1550 kom Syria under Egypt, som på 1300-tallet tapte landet til hettittene. På 1000-tallet tilhørte Syria i en periode det assyriske riket, før landet ble erobret av mederne, babylonerne, perserne og grekerne.
322 ble Syria okkupert av Aleksander den store, og etter hans død ble det delt etter kamp mellom selevkidene (nord) og ptolemeerne (sør), for etter 301 å inngå i selevkidenes (senere også kalt det syriske) rike. Flere nye byer ble grunnlagt; republikker erstattet kongedømmer, bl.a. i Tyr og Byblos. Gresk kulturell og politisk innflytelse spredte seg, bl.a. gjennom økt urbanisering, med sterke byer. Men under selevkidisk styre, med indre stridighet, disintegrerte Syria, og den sørlige del ble delt i tre stammedynastier, mellom ituraeenere, jødene og nabateerne. Syria ble deretter erobret av Tigranes av Armenia, til han ble bekjempet av romerne.
64/63 f.Kr. ble Syria romersk provins. Innvandringen av nomadiske stammer fortsatte under romersk styre, og enkelte småstater ble dannet i området, bl.a. det palmyriske kongedømme, som ble ødelagt av keiser Aurelian 272. Nye områder ble underlagt provinsen, som ble en av Romerrikets viktigste. Under Septimius Severus (193–211) ble Syria delt i to; Syria Coele i nord og Syria Phoenice i sør. Grensene ble forsterket for å stå imot persisk og arabisk press. Perserne inntok deler av Syria i perioder, bl.a. Antiok, og i 634 invaderte araberne Syria og erobret Damaskus i 635. Motangrepet ved Yarmuk 636 ble slått tilbake, og araberne hadde fullført sin erobring 640. Syria ble delt i fire distrikter; Damaskus, Hims, Jordan og Palestina – senere med Kinnasrin som et femte. Den bysantinske administrasjonen ble videreført, men et islamsk skattesystem innført. Araberne brukte Syria som base for angrep mot Bysants.
Syria ble underlagt det muslimske kalifat. 661–750 var Syria underlagt det omayyadiske dynasti og ble det politiske og kulturelle sentrum i dette; i 750 ble dets hovedsete flyttet til Bagdad, og Syria kom i en bakevje. Under Abd al-Malik (685–705) ble arabisk det offisielle språk. 877 ble Syria erobret av den egyptiske emir Ahmad ibn-Tulun, og i 1075 av de tyrkiske seldsjukkene. Fra 997 kom den nordlige delen av landet under bysantinsk styre, mens resten av landet forble under de egyptiske fatimidene. 1098–1124 ble deler av Syria okkupert av korsfarerne; i 1154 ble landet på ny forent under muslimsk styre av Nureddin, og etterfølgeren Saladin slo korsfarerne på flere fronter. Etter hans død i 1193 fant en viss fragmentering sted, og korsfarerne lyktes i å gjenopprette kontrollen over deler av de syriske kystområder. Med Akkos fall for de egyptiske mamelukker i 1291 endte korsfarertiden. Flere mongolske invasjoner fant sted på 1200-tallet, og i 1300 falt Damaskus. Mongolene ble slått i 1303, men raserte Aleppo og Damaskus under et nytt angrep i 1400–01. Mamelukkene gjenvant kontrollen, men Syria gjennomgikk en økonomisk nedgangstid under mamelukkisk styre, og etter slaget ved Marj Dabik i 1516 ble Syria underlagt det osmanske riket, som året etter også erobret Egypt.
Nyere historie
Under osmanene bestod «Stor-Syria» av Syria, Libanon, Palestina og Transjordan, og det ble delt i de tre provinsene (vilayetene) Aleppo, Beirut og Damaskus, og det selvstendige distriktet (sandsjak) Jerusalem – en inndeling som vedvarte til det osmanske rikets oppløsning i 1918. Etter hvert som Konstantinopels sentralstyre ble svekket, fikk Syria i praksis selvstyre.
Sultan Mahmut 2 (1808–39) lovte Syria til den egyptiske pasja Muhammad Ali, men nektet å oppfylle løftet. Dette førte til egyptisk erobring av Syria, 1831–33. Muhammad Alis sønn, Ibrahim Pasja, gav Syria igjen et sentralisert styre som kunne holde separatistiske tendenser i sjakk. Etter et opprør i 1840 grep stormaktene inn på sultanens side, og Muhammad Ali måtte oppgi kravet på Syria. Etter dette gjorde de europeiske stormakter seg mer gjeldende i Syria, bl.a. gjennom handel og misjon, og opprettingen av et fransk og et amerikansk universitet i Beirut. Tidlig på 1900-tallet vokste det frem nasjonalistiske bevegelser i Syria, men deres krav om selvstendighet etter det osmanske rikets fall og oppløsning 1918 vant ikke frem.
I henhold til den hemmelige Sykes–Picot-avtalen av mai 1916 var Syria tiltenkt å bli fransk interessesfære, og i 1918 ble det opprettet en midlertidig fransk administrasjon over deler av landet. I mars 1920 utropte syriske nasjonalister det selvstendige kongedømmet Syria, inkludert Libanon og Palestina, men under San Remo-konferansen i april samme år ble hele Syria gjort til fransk mandatområde, og franske styrker inntok Damaskus i juli. Mandatområdet ble delt i fire deler: Libanon, Den syriske republikk og distriktene Latakia og Jebel Druse. I 1922 bekreftet Folkeforbundet det franske mandatet over Syria og Libanon. Misnøye med det franske styret, særlig i Syria-republikken, førte til opprør i 1925–26, da Frankrike to ganger bombet Damaskus. I 1928 ble det avholdt valg til en lovgivende forsamling, men den franske guvernør nektet å godta den nye grunnloven. Heller ikke forhandlingene etter det nye valget i 1932 førte til noen enighet mellom syriske nasjonalister og franskmennene, men i 1936 ble en avtale undertegnet som i prinsippet anerkjente Syrias rett til selvstendighet. Frankrike ratifiserte imidlertid ikke avtalen, og i 1939 ble Syria tvunget til å avstå provinsen Alexandrette til Tyrkia. Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 anerkjente de franske myndigheter i Syria Vichy-regjeringen og åpnet landet for aksemaktene, hvilket foranlediget den allierte innmarsjen i juni–juli 1941. Samme år proklamerte general Catroux Syrias selvstendighet på vegne av den franske regjering, og etter valg i 1943 ble det dannet en nasjonal regjering med Shukri al-Kuwatli som president. Etter krigens slutt var Syria med på å grunnlegge De forente nasjoner og Arabiske liga.
Selvstendigheten
Selv etter selvstendigheten i 1943 lå den reelle makt i Syria hos franskmennene. I 1945 kom det til opprør, som endte med britisk intervensjon og den endelige franske tilbaketrekning. De britiske styrkene trakk seg ut i april 1946. Etter dette gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp, tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgte i 1951, dernest i 1954, og på ny i 1961, 1962 og 1963.
Den politiske utviklingen bar preg av kampen mellom de krefter som stod for en radikal, pan-arabisk politikk og den mer moderate, nasjonalistiske fløy. Kuppet i 1963 ble iverksatt av offiserer tilknyttet det radikale Baath-partiet, som iverksatte en sosialistisk-orientert politikk. I en ny grunnlov fra 1964 ble Syria definert som en «demokratisk, sosialistisk republikk». Baath-partiet ble splittet i en moderat og en ekstrem fløy, og i 1966 stod den siste gruppen bak et nytt militærkupp. Blant kuppmakerne var general Hafez al-Assad, som selv grep makten gjennom et palasskupp i 1970; året etter ble han Syrias president og generalsekretær i Baath-partiet. Både al-Assad og Baath-partiet beholdt makten uten lovlig opposisjon og uten motkandidat til president ved påfølgende valg (1978, 1985, 1991, 1998). Hafez al-Assad døde 2000, og ble etterfulgt av sin sønn Bashar, valgt av nasjonalforsamlingen, deretter bekreftet i en folkeavstemming 2001, og igjen 2007 etter å ha blitt utpekt som kandidat av nasjonalforsamlingen - hele tiden uten motkandidatSyria utviklet seg under Baath-partiet til en politistat, hvor minoriteten alawittene ble sittende med avgjørende innflytelse. Motstanden mot regimet har særlig kommet fra sunniene og handelsstanden. Reell politisk opposisjon ble ikke tolerert under den eldre al-Assad. Da Bashar tok over al-Assad, var det forventninger til demokratisering, både sett i lys av signaler oppfattet, utviklingen andre steder i den arabiske verden så vel som politisk press utenfra. Formelt sett er flere partier tillatt; de fleste har imidlertid sluttet seg til Baath-partiet gjennom National Progressive Front (NPF), og utgjør ingen reell opposisjon. NPF har sikret seg klart flertall ved valgene, hvor uavhengige kandidater også har stilt - men uten å stå i virkelig motsetning til regimet. Parlamentsvalget 2007 ble vunnet av Baath-partiet og dets allierte, som tok 172 av i alt 250 seter; de øvrige gikk til uavhengige kandidater. Al-Assad ble selv utpekt for en ny periode av nasjonalforsamlingen. En konstellasjon av opposisjonelle partier gikk 2003 sammen i National Democratic Rally (NDR), men boikottet parlamentsvalget fordi det ble ansett som udemokratisk.
Kravet om politisk liberalisering tiltok etter at Bashar al-Assad overtok som president, og det var særlig 2000 en viss åpning for friere politisk meningsutveksling, med håp om genuin reform. Det ble også gjennomført enkelte reformer, men liberaliseringen skjedde mer innenfor økonomien enn i politikken.
Politisk opprør
Som i andre arabiske land vinteren 2010/2011, vokste det også i Syria fram en folkelig forankret protestbevegelse som krevde regimeendring. Som i Libya valgte myndighetene å møte den med maktbruk. Det syriske opprøret startet med en protestmarsj i hovedstaden Damaskus i mars 2011, der det ble reist krav om løslatelse av politiske fanger. Demonstrasjonen ble søkt stanset, og flere ble arrestert. Et kraftsenter for opprøret ble byen Deraa sør i landet, hvor det kom til hardere sammenstøt mellom aktivister og sikkerhetsstyrker - og hvor det ble åpnet ild mot demonstrantene; flere ble drept. Senere fant de hardeste kampene sted i byen Homs.
Regimet søkte å dempe uroen ved å løslate politiske fanger, og president al-Assad fjernet regjeringen. Samtidig beskyldte han protestantene for å være israelske agenter. I april opphevet han unntakstilstanden som hadde vært i kraft helt fra 1963, uten at dette ble oppfattet som noen virkelig imøtekommelse av demokratikravet. Heller ikke al-Assads invitasjon til en nasjonal dialog for reform i juni førte fram. Motstanden mot regimet hardnet til; det samme gjorde regimets maktbruk, og hæren ble i mai satt inn bl.a. i Deraa, Banyas, Homs og Damaskus - i et forsøk på å knuse protestbevegelsen.
Opprøret var, som i andre arabiske land, spontant, og ikke - slik det raskt ble i Libya - organisert. I juli møttes aktivister i Istanbul, Tyrkia, for å danne en form for forent opposisjon. Deretter ble Syrian National Council (SNC), oppr. dannet 2005, etablert som en felles front av opposisjonelle i Syria og i eksil. SNC la i slutten av november fram et program med sikte på å gjøre slutt på al-Assads styre - og erstatte det med demokratisk styresett og frie parlamentsvalg. Parallelt begynte tidligere medlemmer av hæren å organisere en væpnet styrke, Free Syrian Army (FSA). Dette var en utvikling noenlunde tilsvarende den i Libya, men uten at opprørshæren i Syria hadde kontroll over et territorium hvorfra videre aksjoner kunne iverksettes. I juni 2012 møttes syriske opposisjonsgrupper i Istanbul hvor de bekjentgjorde opprettelsen av en militær koalisjon for å styrke den militær motstandskampen.
FSA ble kunngjort etablert i august, og rettet i november et første angrep mot en større militærbase utenfor Damaskus. I slutten av november oppfordret den det internasjonale samfunn om å iverksette luftangrep mot Syria, i likhet med luftkampanjen mot Libya tidligere samme år. Deretter kom det til kamper mellom opprørssoldater og regjeringsstyrker, i en utvikling som minnet om starten på krigen i Libya. I motsetning til hva tilfellet hadde vært ved opprøret i Libya, lot det seg ikke gjøre å få en samlet fordømmelse av det syriske regimet i FNs sikkerhetsråd, og det ble heller ikke iverksatt noen militær aksjon til støtte for opprørerne. En internasjonal militær aksjon ble også avvist av enkeltland som hadde deltatt i operasjonene i Libya, blant dem Norge. Én av årsakene var at den militære situasjonen i Syria ble vurdert som langt mer uoversiktelig og krevende enn i Libya. En annen var frykten for at en intervensjon medførte fare for at konflikten skulle spre seg i en region med flere parallelle konflikter. Bl.a. har Syria i mange år hatt nære politiske og militære forbindelser med Iran. En tredje årsak var at vestlige land ikke ønsket å engasjere seg i en ny militær konflikt både fordi slike er ressurskrevende og fordi det i tilfellet Syria - mer enn for Libya - innebar en fare for at flere land i regionen ble trukket inn. I mars 2012 krysset syriske styrker grensen til Libanon, med frykt for at dette nabolandet - som Syria tidligere hadde okkupert - kunne bli trukket inn i konflikten. I april be syriske flyktninger i Tyrkia beskutt av syriske regjeringssoldater over grensen.
Det ble mot slutten av 2011 etablert samarbeid mellom den sivile og militære motstanden, med en komité som skulle utarbeide en felles aksjonsplan. Ved månedsskiftet november/desember karakteriserte FNs høykommissær for menneskerettigheter (UNHCR) situasjonen i Syria som borgerkrig. Tallet på omkomne som følge av opprøret ble i midten av desember anslått til 5000, og fortsatte å stige på nyåret 2012. Ved årsskiftet skal mer enn 14 000 har vært arrestert. En kommisjon oppnevnt av FNs menneskerettighetsråd framholdt at den syriske regjeringen sto ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten. Til tross for opprøret og sikkerhetssituasjonen, ble lokalvalg avviklet medio desember. I februar 2012 rapporterte FN at ca 7500 hadde mistet livet. FNs generalsekretær, Ban Ki-Moon, uttalte i mars at det syriske regimet hadde utført omfattende forbrytelser mot menneskeheten. FN rapporterte i midten av mars 2012 at 200 000 syrere hadde måttet flykte fra sine hjem pga. konflikten. Tyrkias statsminister Tayyip Erdogan advarte mot en utvidelse av krigen og en humanitær katastrofe, og foreslo en humanitær buffersone opprettet i Syria - for å beskytte flyktningene.
Konflikten ble internasjonalisert i november 2011, da Syria ble suspendert fra Arabiske liga, etter initiativ fra Qatar og Saudi-Arabia; Irak, Jemen og Libanon stemte mot. Bakgrunnen var at det syriske regimet ikke hadde iverksatt den fredsplan som ligaen hadde utarbeidet, og president al-Assad hadde sluttet seg til, i begynnelse av måneden. Fredsplanen var resultatet av forhandlinger i Kairo, og hadde som siktemål å få slutt på urolighetene, og gå i dialog med opposisjonen innen en periode på to uker. Et element i planen var å sende en gruppe monitorer (fra arabiske stater) til Syria for å overvåke at fredsplanen ble overholdt. Da Syria ikke gikk med på kravet om innsetting av slike observatører, vedtok ligaen å innføre økonomiske sanksjoner. Syrias naboland Libanon og Irak avsto fra å stemme; Tyrkia sluttet seg til sanksjonene. Den syriske regjering anså dette som en 'internasjonalisering' av konflikten. Etter påtrykk fra Russland aksepterte Syria deretter observatører, forutsatt at suspensjonen ble opphevet. 19. desember undertegnet så Syria en avtale med Ligaen som tillot utsending av observatører til landet, og de første ankom landet i romjula. Grunnet den tiltagende volden, opphørte observatøroperasjonen i slutten av januar.
Mens flere land i regionen fordømte regimets maktbruk, la Kina og Russland ned veto i FNs sikkerhetsråd mot en resolusjon som tok til orde for tiltak mot regimet. EU og USA har innført sanksjoner mot regimet. Syrias naboland Tyrkia kritiserte det syriske regimets maktbruk, og truet med å stenge av strømforsyningen til landet, hvoretter landet sluttet seg til de internasjonale sanksjonene. Jordans kong Abdullah oppfordret president al-Assad til å gå av. Frankrike sluttet seg til Tyrkia og tok til orde for sterkere internasjonal innsats for å øve press på Syria til å stanse angrepene mot demonstantene; Syria tilhører Frankrikes tradisjonelle interessesfære i Levanten, og var tidligere et mandatområde underlagt fransk styre. Som svar på sanksjonene trakk Syria seg fra partnerskapssamarbeidet i Middelhavsområdet (Union for the Mediterranean). Med tiltagende voldsutøvelse, og en de facto borgerkrig i 2012, økte det internasjonale presset på regimet, og på pesident Assad - som fra flere land ble oppfordret til å gå av. FNs hovedforsamling vedtok i februar en resolusjon, fremmet av Egypt, med tilsvarende innhold. Den ble vedtatt med overveldende flertall; Kina og Russland stemte mot. Etter hvert som konflikten utviklet seg, vokste også frykten for at den skulle få konsekvenser for regionen, og for at jihadist-grupper, inklusive al-Qaida, skulle få fotfeste i Syria. al-Qaidas leder al-Zawahiri erklærte i februar 2012 sin støtte til opprøret.
Med tiltagende overgrep mot sivilbefolkningen vinteren og våren 2012, inkl. rapporter om massakre på sivile utført av regjeringsstyrker, ble det diplomatiske arbeidet intensivert. I februar ble FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan utnevnt som felles spesialutsending for FN og Arabiske liga. Både Kina og Russland støttet den fredsplan Annan utarbeidet, og som FNs generalsekretær stilte seg bak 21. mars. Planen omfattet bl.a. en våpenhvile og humanitær bistand, og et krav om at syriske regjeringsstyrker må trekkes ut av byene, løslate politiske fanger og samtale med opposisjonen. Både det syriske regimet og SNC sluttet opp om planen, med tillyst våpenhvile fra 10. april. SNCs opprinnelige krav om at president al-Assad måtte gå av, var ikke del av planen. Våpenhvilen ble iverksatt, men brutt. Voldsutøvelsen fortsatte, også etter at FN satte inn en observatørgruppe. Begge parter, samt andre grupper som utnyttet situasjonen, sto bak til dels omfattende overgrep mot sivile, flere steder i landet. Etter en massaker i Houla i slutten av mai 2012, der minst 108 sivile, deriblant mange barn, ble drept, besøkte Annan på ny Syria, og førte samtaler bl.a. med president Assad. Massakren ble internasjonalt fordømt, og førte til at flere land, inkl. Frankrike, Tyskland, USA og Kanada, utviste syriske diplomater. I en tale til nasjonalforsamlingen i begynnelsen av juni avviste Assad at regimet sto bak Houla-massakren. Presidenten hevdet at Syria var under angrep fra utlandet, og pekte på jihadister inspirert av al-Qaida som ansvarlig. Opprørsbevegelsen så vel som flere stater har avvist dette. Et flertall i FNs menneskerettighetsråd stemte for en resolusjon som fordømte syriske myndigheter og væpnede grupper som står regimet nær, som ansvarlige for hendelsene i Houla, og krevde internasjonal gransking.
Annan utpekte den norske generalmajor Robert Mood til sin militære rådgiver, med oppgave bl.a. å legge til rette for en innsetting av militære observatører fra FN. Et forparti med slike ble satt inn i midten av april; Sikkerhetsrådet vedtok deretter å sette inn en observatørstyrke på inntil 300 offiserer, autorisert 21. april gjennom resolusjon nr. 2043 (2012): United Nations Supervision Mission in Syria (UNMIS) - for en første periode på 90 dager. Observatørenes oppgave er å overvåke våpenhvilen og oppfølgingen av Annans fredsplan. General Mood ble deretter utnevnt til øverstkommanderende for UNMIS.
En kontaktgruppe, 'Friends of Syria', med deltakelse fra vel 60 land, møttes i Tunis i februar, og anerkjent SNC som en legitim representant for det syriske folk. Qatar og Saudi-Arabia lovet å støtte opprørerne med våpen, mens vestlige land vek tilbake for slik støtte i frykt for å eskalere konflikten ytterligere. Etter massakren i Houla i mai 2012 ga Frankrikes nyvalgte president Francois Holland uttrykk for at han ikke utelukket en militær intervensjon i Syria, forutsatt støtte fra Sikkerhetsrådet. Også Storbritannia åpnet for en slik utvikling.
Utenrikspolitikk
Syrisk politikk har i stor grad blitt dominert av utenrikspolitiske, og særlig regionale, spørsmål. Syria var med og dannet Den arabiske liga i 1945, og ble tidlig et senter for panarabisme. Etter opprettelsen av Israel i 1948 deltok Syria i krigen mot den nye staten 1948–49. Nederlaget skapte en alvorlig politisk krise og var en av årsakene til militærkuppene i 1949. Baath-partiets innflytelse vokste, en mer pro-egyptisk politikk vant gjenklang og en egyptisk-syrisk forsvarspakt ble undertegnet i 1955.
Syria ble i tillegg til Midtøstenkonflikten trukket inn i Den kalde krigen. Sovjetunionen begynte en tilnærming til Syria og gav sivil og militær hjelp. Den andre arabisk-israelske krig, i 1956, styrket båndene mellom Syria og Egypt, og til Sovjetunionen. I 1958 ble det inngått en avtale med Egypt som slo de to land sammen i Den forente arabiske republikk. Den egyptiske president ble leder for den nye staten, der Syria ble «den syriske region». En gradvis sammensmelting av de to stater fant sted; i 1960 ble et felles parlament opprettet; i 1961 ble en felles regjering dannet. I praksis tok Egypt over mer og mer av kontrollen i unionen, som ble upopulær i Syria, og en hovedhensikt med militærkuppet i 1961 var å trekke Syria ut av unionen og gjenopprette full syrisk suverenitet. I 1963 var det forsøk på å gjenopplive unionen i form av en føderasjon, og trekke også Irak med, men dette førte ikke frem. Den spente situasjonen langs den syrisk-israelske grense i 1966–67 førte til sporadiske sammenstøt mellom de to land og var medvirkende til Israels angrep og den tredje arabisk-israelske krig (Seksdagerskrigen). Krigen endte med arabisk nederlag og Israels okkupasjon av de syriske Golanhøydene. I oktober 1973 angrep Syria og Egypt i fellesskap Israel for å gjenvinne de tapte territoriene fra 1967-krigen, men ble slått på ny. En avtale om atskillelse av de israelske og syriske styrker ble inngått mellom de to land i mai 1974, hvilket førte til opprettelsen av en FN-styrke på Golanhøydene; United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF). Israel annekterte Golanhøydene i 1981.
Golan var ett av temaene under fredsdrøftingene om Midtøsten, som startet i Madrid i 1991. Her gikk Syria og andre arabiske stater inn i direkte forhandlinger med Israel, og bilaterale samtaler mellom Israel og Syria ble påbegynt høsten 1991. En tilbakelevering av Golanhøydene til Syria er fra syrisk hold en forutsetning for å inngå en fredsslutning med Israel. Fredsforhandlingene med Israel ble avbrutt etter at 30 muslimer ble drept av en jødisk settler i Hebron i februar 1994, men ble gjenopptatt våren 1995, uten å føre frem, og stanset opp. Forhandlingene ble gjenopptatt 1999, og igjen på nyåret 2000 – fortsatt uten resultat. I 2004 ble mulige nye fredssamtaler nevnt, og det var hemmelig kontakt 2004-06. Høsten 2006 uttalte al-Assad offisielt at han var rede for samtaler med Israel, noe Israels statsminister Ehud Olmert svarte positivt på året etter. Syria avviste invitten så lenge USA ikke ønsket å være part i samtalene, Gjennom mekling av Tyrkia ble en serie indirekte fredssamtaler avholdt 2008, uten å føre frem. Olmert bekjentgjorde ønske om å gjenoppta disse før han gikk av høsten 2008, og et år senere åpnet også Likuds nye statsminister Benjamin Netanyahu for forhandlinger med Syria.
For Syria er Golan, i tillegg til territoriet, mye et spørsmål om politisk prestisje; for Israel et spørsmål om nasjonal sikkerhet – og om bosetterne som har etablert seg i det annekterte området. For begge stater handler kontrollen over Golanhøydene også om kontroll med vitale vannressurser, som særlig Israel er avhengig av. 2003 åpnet israelske soldater ild mot syriske tropper i den demilitariserte sonen på Golan. Senere samme år flybombet Israel for første gang på tre tiår mål inne i Syria; fra før var syriske mål i Libanon angrepet.
Syria har motstrebende akseptert fredsavtalen mellom Israel og PLO, og senere den amerikanske fredsplanen, det såkalte veikartet for fred. Forholdet mellom Syria og PLO har gjennom mange år vært anstrengt, og Syria støttet ulike palestinske organisasjoner som bekjempet Yasir Arafat og hans linje. Forholdet bedret seg noe etter Arafats besøk hos Hafez al-Assad i Damaskus 1996.
De nære historiske bånd mellom Syria og Libanon har ført til en særlig syrisk interesse for utviklingen i nabolandet. Syria har indirekte kontrollert det politiske liv i Libanon siden 1976 og okkuperte frem til 2005 store deler av landet, særlig i nord og øst. Syria har også brukt den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO i sitt politiske spill i Libanon, samtidig som syriske myndigheter i 1970- og 1980-årene blandet seg inn i den palestinske konflikten ved å ta stilling for grupperinger som stod i opposisjon til det største partiet innen PLO, Arafats al-Fatah. I Libanon har Syria også latt andre grupper som bekjemper Israel få operere, fremfor alt Amal og den iransk-støttede Hizbollah. Gjennom den såkalte Taif-avtalen fra 1989 fikk Syria internasjonal aksept for sin rolle i Libanon, som bl.a. gikk ut på fortsatt utplassering av store troppestyrker i deler av landet. Syria grep militært inn i Libanon 1976 som del av en arabisk styrke, men ble stående som en de facto okkupasjonsstyrke; lenge som en motvekt mot Israel, som okkuperte den sørlige delen av landet. Etter at Syria ble anklaget for delaktighet i mordet på Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri 2005, ble Syria presset – av massedemonstrasjoner i Libanon, og av en FN-resolusjon Frankrike og USA sto bak – til å trekke seg helt ut. Syrias militære tilstedeværelse i Libanon 1976-2005 ble av prosyriske krefter sett på som en freds- og stabiliseringsstyrke, av andre som en okkupant. De mellomstatlige relasjoner mellom Libanon og Syria kan vanskelig sammenlignes med andre land; bl.a. har de ikke hatt normale diplomatiske forbindelser. FNs sikkerhetsråd oppfordret i 2006 Syria til å etablere fulle diplomatiske forbindelser med Libanon, og 2008 ble slike etablert. Samtidig ble det besluttet å formelt avklare grensen mellom de to land. En vennskaps- og samarbeidsavtale mellom Libanon og Syria ble undertegnet 1991; formelt sett var det første gang Syria anerkjente Libanons selvstendighet. Forholdet til Syria etter attentatet mot al-Hariri så vel som ande ledende libanesiske samfunnsaktører fra 2005, som syrisk etterretning ble beskyldt for delaktighet i, har vært avmålt. Syrias president Bashar al-Assad uttalte i 2008 at det nordlige Libanon var blitt en base for ekstremisme som truer Syrias sikkerhet - mens sunnilederen Saad al-Hariri betegnet Syria som en trussel mot Libanon. En vesentlig endring i forholdet mellom de to land ble signalisert ved at Syria for første gang utnevnte en ambassadør til Libanon, akseptert av libanesiske myndigheter i 2009. Det første offisielle besøk av en libanesisk statsminister til Syria fant sted i desember 2009, da president Bashar Assad tok imot Saad Hariri i Damaskus.
Det har tidvis vært et spent forhold mellom Syria og Jordan, med mindre væpnede sammenstøt i 1971. I 1977 var det planer om en union mellom Syria og Jordan som aldri ble realisert; et tilsvarende forslag om union med Libya fra 1980 ble heller ikke noe av. Forholdet til Jordan har vært vanskeliggjort både pga. Jordans støtte til fredsprosessen, og separate fred med Israel, og uenighet over vannressurser fra elven Jarmuk (Yarmuk). Etter Hafez al-Assads død ble forholdet til Jordan noe bedret.
Syria har også hatt en anstrengt forhold til Tyrkia, både pga. av uoverensstemmelser over forvaltning av felles vannressurser fra Eufrat, og grunnet det nære militære samarbeidet mellom Tyrkia og Israel. Tyrkia har på sin side protestert mot Syrias støtte til geriljaen i tyrkisk Kurdistan. Forholdet ble forbedret 2004, etter at Bashar al-Assad, som det første syriske statsoverhode, avla nabolandet Tyrkia et offisielt besøk; et nytt statsbesøk fant sted 2007. Forholdet til Tyrkia har vært preget av strid om grensetrekninger og vannrettigheter, samt det kurdiske spørsmålet. Begge land har en betydelig kurdisk minoritet, og deler en bekymring om Iraks territorielle integritet - hvor den nordlige delen kan tenkes skilt ut som kjernen i den selvstendige stat det kurdiske folket gjør krav på. Tyrkia har i tillegg gjennom flere år utviklet et nært samarbeid med Israel. Avspenningen mellom Syria og Tyrkia - begge sekulære muslimske stater - begynte i 1998, da Syria utleverte den kurdiske geriljalederen Abdullah Öcalan til Tyrkia.
Forholdet til Tyrkia ble satt på prøve som følge av opprøret i Syria i 2011-12, da den syriske opposisjonen søkte tilhold i Tyrkia - som også tok i mot syriske flyktninger. Opprøret førte også til at Syrias forhold til flere stater landet tradisjonelt har hatt gode forbindelser med, endret karakter. Det syriske regimet ble internasjonalt fordømt, mens en av de nærmeste støttespillerne, Russland, lenge var mer tilbakeholdent i sin kritikk. Sammen med Kina bidro Russland til at det tok tid før det ble oppnådd enighet i FNs sikkerhetsråd om å kritisere Assads regjering, og sende militære observatører.
President al-Assad besøkte 2005 Teheran, som det første statsoverhode etter innsettingen av Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Iran uttrykte at landet ville støtte Syria mot trusler. Også forholdet til Saudi-Arabia ble bedret utover på 2000-tallet, og kong Abdullah avla Syria et statsbesøk 2009; forbindelsene ble svekket fra 2005, bl.a. som følge av drapet på al-Hariri, som hadde nære forbindelser til Saudi-Arabia.
Syria har regionale stormaktsambisjoner, og har kivet med Egypt og Irak om en lederrolle i arabisk politikk og i Midtøsten generelt. Dette var en av årsakene til at Syria under den første Golfkrigen, mellom Iran og Irak 1980–88, som eneste arabiske stat tok parti for Iran. Syria var også en av de hardeste kritikere av Egypt etter Camp David-forhandlingene og den påfølgende fredsslutning mellom Egypt og Israel. I den andre Golfkrigen (1991) deltok Syria med soldater, noe som brøt Syrias internasjonale isolasjon og bl.a. førte til kontakt med USA. Grensen mot Irak ble åpnet 1997 etter å ha vært stengt i 15 år. Kontakten med Irak – og siden med Iran og Saudi-Arabia – skyldtes bl.a. den strategiske tilnærmingen mellom Israel og Tyrkia. Syria var 2008 vertskap for toppmøtet i Den arabiske liga, så vel som for et toppmøte mellom Syria, Frankrike, Tyrkia og Qatar i et forsøk på å sette fortgang i fredsprosessen i Midtøsten.
I 2000 etablerte Syria og Irak de første diplomatiske forbindelser på to tiår (med fulle forbindelser fra 2006), og Syria profiterte på handel med Irak – og motsatte seg det USA-ledede angrepet på Irak i 2003. USA beskyldte deretter Syria for å åpne grensen mot Irak for kapital og våpen, inkl. masseødeleggelsesvåpen, ut av Irak og opprørssoldater inn i landet. Til tross for Syrias fortsatte nære forbindelser med Iraks erkefiende Iran, forbedret forholdet til Irak seg på 2000-tallet. 2007 avla statsminister Nouri Malikis et første offisielle besøk til Syria. Syria er den største mottaker av irakiske flyktninger; ca. 1,5 mill. i Syria - dvs. en tilvekst på ca 10% av folketallet.
Forholdet til USA ble sterkt svekket i presidenttiden til George Bush, da USA anså Syria som et land som støttet internasjonal terrorisme, og inkluderte det i den sk. "ondskapens akse". Det var i forbindelse med krigen mot Irak også frykt for at USA ville angripe også Syria. USAs trusler fra 2003 om å innføre sanksjoner mot Syria ble satt ut i livet 2004, begrunnet med at Syria representerte en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet, utenrikspolitikk og økonomi. Høsten 2004 sto USA og Frankrike bak en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som indirekte krevde at Syria trakk seg ut av Libanon og avviklet støtten til Hezballah. Presset ble ytterligere forsterket etter attentatet mot den tidl. libanesiske statsminister Rafik al-Hariri 2005, som Syria ble mistenkt for å stå bak. USA anklaget Syria både for å gi ly til medlemmer av det avsatte regimet og gi opprørssoldater - militante jihadister så vel som støttespillere til det gamle regimet - adgang til å ta seg inn i Irak over den syriske grensen. For president Bush var det også et ankepunkt mot Syria at landet opprettholdt nære forbindelser med Iran. 2007 fant et møte mellom USAs og Syrias utenriksministre sted i Egypt. Før det hadde leder i det amerikanske representanthuset, demokraten Nancy Pelosi, besøkt Damaskus og møtt president al-Assad, et møte som ble kritisert av USAs regjering. Under president Barack Obama har USA tilnærmet seg Syria, og oppfordret landet til å samarbeide i bestrebelsene på å finne en løsning på Midtøsten-konflikten.
2005 testet Syria Scud-raketter i en demonstrasjon av politisk vilje og militær kapabilitet. 2007 angrep israelske jagerfly mål i Syria, men angrepet ble lenge dysset ned på begge sider, for senere å bli bekreftet. Det ble ikke klargjort hva målet var. Syria hevdet det var en uferdig og tom bygning, men det ble bl.a. spekulert i om det kunne vært en påbegynt anlegg for bygging av en kjernefysisk reaktor; andre spekulasjoner gikk i retning av våpenleveranser til Hezballah. USA anklaget 2008 Syria for å bistå Nord-Korea i å utvikle kjernefysiske våpen fra det bombede anlegget. Høsten 2008 protesterte Syria mot hva som ble oppgitt å være et amerikansk helikopterangrep mot mål på syrisk territorium ved den irakiske grensen, der åtte personer ble oppgitt drept.
Etter at danske og norske aviser publiserte karikaturtegninger av profeten Mohammed 2006, ble de to lands ambassader i Damaskus angrepet av en mobb, og stukket i brann, 6. februar. Norge protesterte på hendelsen, som ble beklaget av syriske myndigheter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre avla Syria offisielt besøk i november, og fikk forsikringer om at en erstatning på nær 9 mill. kroner ville bli utbetalt. Støres besøk var vesentlig begrunnet med Syrias potensielle rolle i å finne en løsning på Midtøsten-konflikten, og ett av få utenlandske besøk på dette nivå. USAs ambassade ble angrepet 2006.
EU gjenåpnet dialogen med Syria 2007, da ansvarlig for utenrikspolitikken, Javier Solana, møtte al-Assad og andre syriske ledere i Damaskus; EU brøt kontakten etter drapet på Libanons tidl. statsminister al-Hariri 2005, men åpnet en dialog 2007. Av historiske årsaker har Syria nær kontakt med Frankrike, og president al-Assad oppfordret landet til å spille en mer aktiv rolle i Midtøsten da han besøkte president Nicolas Sarkozy i Paris 2009. Sarkozy opptrådte da som mellommann mellom Syria og Israel med tanke på gjenopptaking av fredssamtalene. Et statsbesøk til Frankrike 2008 var det første etter drapet på al-Hariri. Asad var på offisielt besøk til Frankrike også 2008 - og Sarkozy på gjenvisitt i Syria. Som følge av det syriske regimets maktbruk mot demokratiforkjempere 2011, innførte EU sanksjoner mot landet. Forholdet til Frankrike ble svekket som følge av overgrep mot sivile under opprøret i 2011-2012, og Syrias ambassadør ble i mai 2012 utvist som følge av massakren i Houla. Etter at flere land tilkjennega å utvise syriske diplomater, svarte Syria i begynnelsen av juni å utvise 17 diplomater fra flere vestlige land.
I 1980-årene var Syria en av Sovjetunionens nærmeste allierte i den tredje verden, men dette endret seg etter Gorbatsjovs maktovertakelse 1985. Forholdet til Russland ble bedret igjen i midten av 1990-årene, og Russland forble - sammen med Kina - en av få støttespillere for Assad-regimet under det syriske opprøret. Den norske ambassaden i Damaskus ble angrepet av demonstranter 2006, etter at norske medier hadde trykket tegninger av profeten Muhammed, som ble ansett som krenkende.