Blomstring, hos planter bestemmes dels av genetiske egenskaper, dels av de ytre forholdene under utviklingen, og kan deles i tre faser: først blomstringsinduksjon, hvor planten pga. ytre og/eller indre signaler endrer utviklingsprogram fra vegetativ til reproduktiv fase, deretter blomstringsevokasjon, som er et utviklingsprogram hvor vegetative bladprimordier blir til blomsterblader og til slutt utvikling av blomsten. Hos noen planter omdannes det vegetative meristemet ikke direkte til blomstermeristem, men blir først et blomsterstandmeristem.
Ettårige arter blomstrer som regel etter noen få ukers vekst, setter frukt og dør. Toårige arter trenger to vekstsesonger før de rekker frem til blomstring. Flerårige arter kan bli mange år gamle før de kommer i blomst første gang, eiketrær f.eks. 60–80 år. Noen arter fortsetter å blomstre nokså regelmessig hvert år når de først er kommet i gang, mens andre dør etter første gangs blomstring.
Næringstilgang og klima under utviklingen spiller en stor rolle for blomstringen. Ofte er det slik at blomstringen forsinkes når vekstvilkårene er optimale (rikelig fuktighet og mineralnæring) mens dårlige vekstvilkår ofte fremkaller tidlig blomstring, men dette varierer mellom ulike arter.
Tidspunktet for blomstringen påvirkes også i høy grad av lys og temperatur. Lysets betydning ligger i at de enkelte arter setter forskjellige krav til daglengden, dvs. den daglige belysningstid, for å kunne blomstre (se fotoperiodisme). Mange toårige planter må utsettes for lav temperatur etter den første sommers rent vegetative vekst for at de skal blomstre neste år (se vernalisering). Man sier at daglengden eller den lave temperatur induserer blomstringen.