Barnehage, barnehage (jubileumssitat) (bilde)
pedagogisk tilrettelagt virksomhet for barn under opplæringspliktig alder.
Barnehageloven
Opptak, dekning
I 2010 gikk 276 976 barn i norske barnehager. Dette ga på landsbasis en dekningsgrad på 89,2 %. Barnehagetilbudet varierer fra kommune til kommune, både når det gjelder type barnehage, eierforhold og dekningsgrad. Barn under 1 år benytter barnehagen i svært liten grad, mens drøyt 96 % av barn mellom 3 og 5 år hadde barnehageplass i 2010. Barn med funksjonshemning har prioritet ved opptak dersom man etter en sakkyndig vurdering finner at barnet kan ha utbytte av oppholdet. Av ca. 6600 barnehager (2010) utgjør offentlige og private ca. halvparten hver.
Personale, utdanning
Hver barnehage skal ha en styrer som har den daglige ledelsen av virksomheten. Styreren og pedagogiske ledere må ha førskolelærerutdanning. For det øvrige personalet stilles det ikke krav om utdanning. Barnehagelovens krav er tilstrekkelig bemanning for å drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. De som skal arbeide i barnehage, må legge frem tilfredsstillende politiattest. Stillinger i barnehagene utgjør ca. 70 200 årsverk fordelt på drøyt 87400 stillinger. Av disse er om lag 34 % besatt av personer med pedagogisk utdanning, i all hovedsak førskolelærere (2010).
Organisasjoner
Personalet i barnehagene er organisert i Utdanningsforbundet og Fagforbundet. Interesseorganisasjoner som tar opp spørsmål omkring småbarnspedagogikk og barnehagesak er den norske nasjonalkomiteen for Verdensorganisasjonen for småbarnsoppfostring (OMEP) og Mental Barnehjelp.
Historikk
Barnehagen har sitt utspring i asyler og barnekrybber på 1800-tallet. Betydelige pedagogiske tenkere som Johann Amos Comenius, Jean-Jacques Rousseau og Johann Heinrich Pestalozzi skapte forutsetninger for utviklingen av småbarnspedagogikken. Opplysningstidens tro på miljøets innflytelse på mennesket og verdien av opplysning kom til å tillegge småbarnstiden økt betydning i menneskets utvikling. En som tok konsekvensen av dette var opplysningspresten Jean-Frédéric Oberlin, som organiserte «strikkeskoler» for barn i alderen 3–12 år i Elsass i 1767. Men det er fremfor alt to navn som må nevnes i den tidlige utviklingen av småbarnsinstitusjonene i Europa, Robert Owen (1771–1858) og Friedrich Wilhelm August Fröbel (1782–1852).
I New Lanark i Skottland forsøkte Owen å skape et mønstersamfunn i forbindelse med sitt bomullsspinneri. Småbarnsskolen (infant school) som han grunnla, tok imot barn fra 1 til 6 år og var overraskende moderne i sin form. Denne modellen for småbarnsinstitusjoner ble i en noe endret form spredt over hele Europa under forskjellige navn: småbarnsskole, bevareanstalt eller asyl. Briten Samuel Wilderspin utarbeidet en metodebok, som ble oversatt til tysk, og deler av den også til norsk. Det var gjerne filantropiske selskaper som stod for driften av asylene. I Norge fikk disse asylene etter hvert kommunal støtte og var i drift kontinuerlig frem til 1924, da de ble kalt daghjem.
Friedrich Fröbel grunnla barnehagen som pedagogisk institusjon. I motsetning til asylene, som først og fremst var et vernetiltak mot direkte nød, men som også brukte direkte undervisningsmetoder fra den tids skole, representerte barnehagen en småbarnspedagogikk som bygde på barns lek og egenaktivitet. I flere år arbeidet han med å utvikle et allsidig lekemateriell, og i 1837 etablerte han en «anstalt til pleie av barns og unges virksomhetsdrift» i Bad Blankenburg i Thüringen, fra 1840 kalt barnehage (Kindergarten).
Fröbels pedagogiske tenkning og barnehagemetodikk har hatt stor betydning for utviklingen av barnehagen i Norge og Norden, som i Europa for øvrig. Fröbels arbeid ble ført videre av bl.a. Bertha von Marenholtz-Bülow og Henriette Schrader-Breymann og ble spredt gjennom oppretting av Fröbel-forbund og Fröbel-seminarer. Fröbel-seminarene utdannet pedagoger til barnehagene.
Mens barnehagen opprinnelig ble utviklet i et småbymiljø og skulle gi pedagogisk tilbud til barn og være et lærested for foreldrene, ble folkebarnehagene til i større byer og industristeder som et tilbud til arbeiderbefolkningen. Henriette Schrader-Breymann i Berlin gav innhold til folkebarnehagen og hadde stor betydning for spredningen av Fröbels pedagogikk i Norden.
Den britiske småbarnsskolen ble en del av den obligatoriske skolen, og den franske morsskolen (école maternelle) ble fra slutten av 1800-tallet en del av fransk skolevesen.
Mange kvinner kom til å stå som forkjempere for bedring av småbarnas levekår og for oppretting av barnehager. Den mest kjente er den første kvinnelige lege i Italia, Maria Montessori, som gjennom sitt sensasjonelle pedagogiske eksperiment i Barnas Hus (it. Casa dei Bambini) i Roma viste at små barn ved egen hjelp kunne lære seg ferdigheter og skape orden i sin tilværelse om de fikk frihet i et tilrettelagt miljø med det nødvendige pedagogiske materiale. Montessori-metoden og Montessoris pedagogiske materiell er kjent over det meste av verden. Metoden har vunnet fornyet interesse, særlig i USA.
I Storbritannia var Margaret McMillan (1860–1931) og i Frankrike Pauline Kagomard (1838–1925) pionerer i arbeidet for småbarnspedagogikk. Barnepsykologisk forskning, spesielt wienerskolen med Charlotte Bühler og senere Arnold Gesell, og psykoanalytisk tradisjon kom til å gi barnehagepedagogikken et psykologisk fundament som lett lot seg kombinere med Fröbels pedagogikk.
Norge
I Norge vokste barnehagene frem før 1940 dels gjennom enkelte kvinners private virksomhet etter at de hadde skaffet seg Fröbel-utdanning i utlandet, og dels gjennom private organisasjoners virksomhet. Senere har også kommunene engasjert seg. Mot slutten av 1800-tallet fantes flere private barnehager, den første ble startet i Trondheim.
Det er altså to tendenser i utviklingen av barnehagen slik vi kjenner den i dag. Den ene fremmet barnehagen som et pedagogisk tilbud, den andre ønsket daginstitusjoner som sosialt rettet barnevernarbeid. I en periode ble betegnelsen førskole introdusert som navn på disse institusjonene. I lov om barnehager av 1975 ble disse to funksjonene integrert i samme institusjon og under betegnelsen barnehage. I Norge og Danmark er barnehagen fremdeles en institusjon utenfor skoleverket, mens både i Island og Sverige er barnehagen sett på som del av utdanningen.