Valgordning, et sett av regler for avholdelse av valg, spesielt politiske valg. Reglene gjelder dels hvem som kan delta i valg og hvordan disse skal registrere sine preferanser, og dels hvordan de avgitte stemmer skal omregnes til mandater. Tidligere, særlig på 1800-tallet, spilte den første type regler en stor rolle. Det var et økende press for å få utvidet stemmeretten og for å få gjort valgene hemmelige. På 1900-tallet var det mest interesse knyttet til spørsmålet om omregningsmetoden, f.eks. om det skal være mindre énmannskretser og flertallsvalg (i én eller to omganger) eller større flermannskretser med forholdsvalg (og evt. utjevningsmandater). Dette siste spørsmålet er blitt viktig fordi måten stemmer omsettes til mandater på, ikke bare påvirker hvor matematisk rettferdig mandatfordelingen blir, men også fordi den kan påvirke partienes tilslutning eller endog deres antall: flertallsvalg i énmannskretser svekker småpartiene, mens forholdsvalg, særlig hvis det er kombinert med store kretser eller utjevningsmandater, kan oppmuntre til dannelse av nye partier og til deling av gamle.
Se også artikkelen om valg.
Valgordningen i Norge
Valgordningen ved Stortingsvalg har siden 1953 tatt utgangspunkt i fylkene som valgkretser, der hvert fylke velger et fast antall mandater til Stortinget. Før Stortingsvalget 2005 ble det innført en ny valgordning som fordelte mandatene til de enkelte fylker på en ny måte. De viktigste endringene er at det samlede mandattallet utvides fra 165 til 169, at hvert fylke får ett utjevningsmandat og at mandatfordelingen fylkene imellom endres ved annethvert valg. Hvert fylkes fordelingstall fastsettes ved at antallet innbyggere ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget adderes med fylkets areal (i km2) multiplisert med 1,8.
Fra 2005 velges 150 mandater som distriktsrepresentanter fra de enkelte fylker. De siste 19 mandatene er utjevningsmandater - ett til hvert fylke - og fordeles av Riksvalgstyret på en slik måte at den totale sammensetningen av Stortinget blir mest mulig lik stemmeandelen, i henhold til Grunnlovens § 59. Utjevningsmandatene fordeles deretter på fylkene etter bestemmelsene i den nye valgloven, som ble vedtatt 2003. Ordningen med utjevningsmandater ble innført 1989, og ved stortingsvalgene fra 1989 til 2001 var det åtte utjevningsmandater. Bare partier som har minst 4 % av stemmene på landsbasis blir med i fordelingen av utjevningsmandatene.
Distriktsmandatene blir fordelt ved at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv., og mandatene fordeles etter de kvotientene som da oppstår (se figur for eksempel). Metoden er en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode. Det første delingstallet er satt til 1,4 i stedet for 1 for å skape en sperre mot småpartier.
Figur
Figur som viser utregningen av mandater ved Stortingsvalg. Eksempelet er fra Møre og Romsdal ved Stortingsvalget 2005.
| Parti | stemmetall | delingstall | |||
| 1,4 | 3 | 5 | 7 | ||
| Frp | 36 813 | 26 295 | 12 271 | 7362 | |
| I | IV | ||||
| A | 36 649 | 26 177 | 12 216 | 7329 | |
| II | V | ||||
| H | 17 962 | 12 830 | 5987 | ||
| III | |||||
| KrF | 15 465 | 11 046 | 5155 | ||
| VI | |||||
| Sp | 11 795 | 8425 | |||
| VII | |||||
| V | 10 623 | 7587 | |||
| VIII | |||||
| SV | 8321 | 5943 | |||
Valgordningen fungerer slik: De aktuelle stemmetall deles på ulike delingstall: 1,4, 3, 5, 7, 9, osv. De tallene som da fremkommer, gir grunnlaget for mandatutregningen. Mandatene blir deretter fordelt etter størrelsen på tallkolonnene (romertall I–VIII). Møre og Romsdal har ni mandater på Stortinget, men bare åtte av dem blir fordelt som distriktsmandater (det siste mandatet er et utjevningsmandat). Vi ser at Fremskrittspartiet tok første mandatet, Arbeiderpartiet andre osv. Det åttende og siste mandatet gikk til Venstre. Dersom fylket f.eks. hadde hatt ytterligere ett mandat, hadde dette gått til Frp, dvs. den tallkolonnen (7362) som var den høyeste av dem som ikke fikk mandat.
I tillegg har hvert av fylkene nå ett utjevningsmandat, som fordeles ut fra stemmetallene og mandatene på landsbasis. Det var SV som fikk dette mandatet i Møre og Romsdal, som man ser uavhengig av posisjonen til partiets stemmetall i fylket.
Stortingsrepresentantenes fordeling
Mandatfordelingen fylkene imellom blir f.o.m. valget i 2005 beregnet på en ny måte. Beregningen foretas for to valg om gangen, altså er det samme fylkesvise fordeling i 2005 og 2009, mens fordelingen blir tatt opp til ny vurdering foran valget i 2013. Mandatfordelingen tar utgangspunkt i antall innbyggere i valgdistriktet ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget (altså 1. jan. 2004). Tallet legges sammen med antall kvadratkilometer i fylket multiplisert med 1,8. Beregningsgrunnlaget for de enkelte fylker divideres med 1-3-5-7-9-11 osv. De kvotientene som da oppstår, brukes til å fordele mandatene fylkene imellom. Resultatet av beregningen ses i tabellen. Det 169. og siste mandatet som ble fordelt, var Nord-Trøndelags sjette mandat. Det fylket som var nærmest til å «ta» mandatet, var Oppland, som manglet 467 innbyggere før dette fylket hadde fått et nytt stortingsmandat. Neste beregning av mandatfordelingen vil ta utgangspunkt i folketallet per 1. jan. 2012.
Stortingsrepresentantenes fordeling fylkesvis etter innføring av ny valgordning 2005
| Mandater 2001–05 | Mandater fra 2005 | |||
| Fylke | Ordinære | Utjevning | Totalt | Inkl. ett utjevningsmandat fra hvert fylke |
| Østfold | 8 | 8 | 9 | |
| Akershus | 12 | 3 | 15 | 16 |
| Oslo | 15 | 1 | 16 | 17 |
| Hedmark | 8 | 8 | 8 | |
| Oppland | 7 | 7 | 7 | |
| Buskerud | 7 | 7 | 9 | |
| Vestfold | 7 | 1 | 8 | 7 |
| Telemark | 6 | 6 | 6 | |
| Aust-Agder | 4 | 4 | 4 | |
| Vest-Agder | 5 | 5 | 6 | |
| Rogaland | 10 | 1 | 11 | 13 |
| Hordaland | 15 | 2 | 17 | 15 |
| Sogn og Fjordane | 5 | 5 | 5 | |
| Møre og Romsdal | 10 | 10 | 9 | |
| Sør-Trøndelag | 10 | 10 | 10 | |
| Nord-Trøndelag | 6 | 6 | 6 | |
| Nordland | 12 | 12 | 10 | |
| Troms | 6 | 6 | 7 | |
| Finnmark | 4 | 4 | 5 | |
| Totalt | 157 | 8 | 165 | 169 |