Amundsen, Roald (helfigur, 1909) (bilde)
Amundsen, Roald (Gjøa) (bilde)
Amundsen, Roald (luftskipet Norge) (bilde)
Amundsen, Roald (jubileumssitat) (bilde)
norsk polarforsker, født i Borge i Østfold. Student 1890, begynte å studere medisin, men da begge hans foreldre døde, brøt han over tvert for å vie seg til polarforskningen. Hans første ferd gikk til Antarktis som styrmann med den belgiske ekspedisjonen under Adrien de Gerlache de Gomery, 1897–99. Belgica, ekspedisjonsfartøyet, frøs inne i nærheten av Peter I Øy og drev rundt i Bellinghausenhavet hele vinteren; det ble en hard tørn og en god skole for den unge Amundsen. Han utdannet seg som jordmagnetiker.
Sommeren 1903 seilte Amundsen ut fra Oslo med en liten isforsterket hardangerjakt på 45 tonn, utstyrt med en motor på 13 hk. Skuta var døpt Gjøa, og mannskapet var på 6 mann, Amundsen inklusive. Viktigste post på programmet var jordmagnetiske målinger og observasjoner ved den magnetiske nordpol og lokalisering av denne. Et annet viktig mål var å finne Nordvestpassasjen. Første del av programmet ble gjennomført under et 23-måneders opphold i Gjøahavn på King William Island. Han gjorde også noen inngående studier av eksimoenes levesett, og et stort etnografisk materiale ble samlet inn. Våren 1905 bar det videre, de fulgte en smal landråk vestover, og kom gjennom i august 1906. Valget av et lite ekspedisjonsfartøy og mannskapets evner til å ta seg frem i isfylt farvann var de viktigste årsaker til at de kom gjennom det grunne og farlige farvann som hadde stoppet Franklin og andre som hadde forsøkt seg før.
Etter denne bedrift begynte Amundsen å planlegge og samle midler til en ekspedisjon til Nordpolen, men da Peary nådde frem til denne i 1909, valgte Amundsen å legge om sine planer, og ferden gikk sørover til Antarktis (3. Fram-ekspedisjon 1910–12). Amundsen hadde fått låne Fram av Fridtjof Nansen, og da skuta forlot Madeira, meddelte han ekspedisjonsdeltagerne sine endrede planer, sendte brev hjem og telegram til kaptein Robert Falcon Scott, som var i New Zealand på vei til Antarktis. Amundsen hadde etter inngående forstudier valgt et annet startsted for fremstøtet mot Sydpolen enn de tidligere britiske ekspedisjoner, nemlig Hvalbukta midt på Rossbarrieren. Det lå nærmere Sydpolen, men terrenget sørover var helt ukjent. Han tok således en stor sjanse, mens Scott fulgte Shackletons rute fra 1908. Fra sin landstasjon Framheim startet Amundsen med hundesleder og fire ledsagere mot Sydpolen, som han nådde 14. des. 1911, 5 uker før Scott. De vitenskapelige resultater ble ikke så store, det var erobringen av Sydpolen som var det viktigste mål. Se for øvrig Sydpolen.
Seieren i kappløpet mot Sydpolen hadde gitt Amundsen den berømmelse han trengte for å få støtte til den virksomhet som først og fremst lå ham på hjertet: utforskningen av de ukjente deler av Arktis. Straks etter sin hjemkomst tok han fatt på forberedelsen til en nordpolsferd, men den første verdenskrig gjorde en utsettelse nødvendig. Fram var ikke lenger brukbar, og en ny og større skute, Maud, ble bygd. Ekspedisjonen ble utrustet med apparater for oseanografisk, meteorologisk og jordmagnetisk forskning, og var den største og best utrustede geofysiske polarekspedisjon som til da var utsendt. Maud seilte i juni 1918 fra Oslo, inn i Barentshavet og østover langs den russiske ishavskyst. Is- og strømforholdene var imidlertid vanskelige. Maud kom ikke nordover inn i polarisen, men frøs fast i fjordis og fikk to overvintringer, først nær Asias nordspiss, så ved Tsjukotkahalvøya (Tsjukotskij poluostrov). En rekke geofysiske observasjoner ble gjort under ledelse av H. U. Sverdrup, som også foretok ferder med hundesleder. Amundsen mente at han måtte komme seg østover mot Beringstredet om han skulle få Maud inn i en nordlig drift. Etter å ha vært innom Nome i Alaska for etterforsyninger og overhaling, gikk skuta mot nord, men brakk propellen og frøs på ny fast nær Tsjukotkahalvøya. Da hun kom løs igjen sommeren 1921, måtte Maud gå til Seattle for reparasjon og utrustes for nye år i isen. Ekspedisjonen drog nordover i juni 1922. Allerede i august frøs Maud fast nær Wrangeløya (ostrov Vrangelja) og drev så med isen inne på kontinentalsokkelen utenfor det nordøstlige Sibir i 3 år. Ekspedisjonen nådde således ikke sitt geografiske mål, men de geofysiske data som ble samlet og bearbeidet, først og fremst av Sverdrup, har gitt Maud-ekspedisjonen ry som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom alle tider.
Amundsen hadde tidlig interessert seg for fly som hjelpemiddel i polarforskningen, og etter de erfaringer han høstet under den første del av Maud-ekspedisjonen, forstod han at en utforskning av de indre, ukjente områder i Arktis måtte skje ved luftfartøyers hjelp. I 1922 skaffet han seg to fly, et lite for observasjon ut fra Maud, og et større han ville fly nordover med fra Alaskas nordkyst. Begge fly havarerte nokså omgående, men førerne, Odd Dahl og Oskar Omdal, samt Amundsen slapp fra eksperimentene uten mén. Amundsen hadde satset alle sine midler på Maud-ekspedisjonen og flykjøpene. Utsiktene for fortsatt polflyvning var meget mørke. Imidlertid tilbød en amerikansk millionær, Lincoln Ellsworth, økonomisk støtte til en ny flyferd. Med to Dornier-Wal flybåter, N 24 og N 25, ført av Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson og to mekanikere, fløy Amundsen og Ellsworth nordover fra Ny-Ålesund på Svalbard den 21. mai 1925. Neste dag fikk N 24 motorfeil, og begge fly måtte gå ned ved en råk på 87° n.br., 10° 37ʹ v.l. Nesten 3 uker gikk, og verden hadde for lengst oppgitt håpet om å se ekspedisjonens deltakere igjen. Imens kjempet de 6 menn på isen for å komme seg opp med det ene flyet. Med håndredskap lyktes det dem å jevne til en primitiv startbane, og Riiser-Larsen gjorde det mesterstykke av flykunst å få N 25 i lufta med alle seks om bord. Med de siste dråper bensin nådde flyet nordkysten av Nordaustlandet, der motorkutteren Sjøliv av Balsfjord oppdaget det og brakte Amundsen og hans menn tilbake til sivilisasjonen.
Ett år senere drog Amundsen og Ellsworth ut på en ny luftferd, denne gang med luftskipet Norge, bygd i Italia av ingeniør Umberto Nobile, oberst i det italienske flyvåpen. Ekspedisjonen ble organisert av Norsk Luftseiladsforening, som også hadde stått for ekspedisjonen med de to flybåter. Nobile var luftskipets fører og Riiser-Larsen navigatør. Foruten disse og lederne bestod ekspedisjonen av 6 nordmenn, 5 italienere og 1 svenske. Luftskipet fløy fra Roma 10. april 1926, via Oslo–Leningrad–Vadsø, og nådde Ny-Ålesund etter en dramatisk flukt over Barentshavet. Om kvelden 11. mai startet Norge på den transpolare flukt, nådde Nordpolen etter vel 16 timer og landet ved Teller i Alaska den 14. mai etter en flukt på 72 timer. Kursen var lagt tvers gjennom den ennå ukjente del av Arktis; selv om det var dårlig sikt på den amerikanske side av Nordpolen sør for 85° n.br., kunne Amundsen fastslå at der ikke fantes noe større landområde der. Den siste store hvite flekk på verdenskartet var fjernet. Amundsen hadde nådd sitt siste, store mål.
I de år Amundsen foretok sine ekspedisjoner med luftfartøyer, ble han, tross triumfene, utsatt for kritikk som falt ham tungt for brystet. Han var også i store finansielle vanskeligheter, han hadde satset alt han eide på ekspedisjonene og følte seg isolert og sviktet. Etter Norge-ekspedisjonen ble det også en kjedelig strid mellom Nobile og Amundsen, som førte til brudd mellom dem. Men da Nobiles luftskipsekspedisjon med Italia to år senere forulykket nord for Svalbard, meldte Amundsen seg straks til å delta i ettersøkningen. 18. juni 1928 drog han med det franske fly Latham fra Tromsø. Tre timer senere hørtes de siste signaler fra flyet, som antagelig styrtet i havet i nærheten av Bjørnøya, og alle seks om bord omkom.
Amundsens samling av medaljer og andre utmerkelser, bl.a. Storkors av St. Olav og Borgerdådsmedaljen i gull, er oppbevart i Universitetets myntkabinett i Historisk museum i Oslo, feltutstyr og andre gjenstander fra hans ferder på Skimuseet, Framhuset, Etnografisk samling, Norsk Maritimt museum og Amundsens hjem på Svartskog ved Bunnefjorden.
I 1972, som ledd i 100-årsfeiringen av Amundsens fødsel, ble Gjøa brakt hjem til Norge fra San Francisco og er plassert foran Framhuset på Bygdøy.
Amundsens hovedverker er: Nordvestpassagen (1907), Sydpolen (1912), Nordostpassagen (1921), Gjennem luften til 88 ° nord (1925) og Mitt liv som polarforsker (1927). Sammen med Ellsworth skrev han beretningen om Norge-ferden, Den første flukt over Polhavet (1926).