Ole Paus, norsk sanger, gitarist, komponist og forfatter. Han debuterte med albumet Der ute - der inne i 1970, og markerte seg tidlig med sine sterkt satiriske tekster. De to neste soloalbumene var en vellykket hybrid av visesang, rock og jazz: Garman (1972), som har fått klassikerstatus, og Blues for Pyttsan Jespersens pårørende (1973), der han ble akkompagnert av bl.a. Popol Ace og gitaristen Stefan Grossman. Begge nådde Topp 20 på VG-lista, i likhet med Zarepta (1974). I perioder har Paus arbeidet i en slags skillingsvisetradisjon, bl.a. med tre «utgaver» (i albumformat) av Paus-posten som alle nådde Topp 10 i 1976-78.
Av andre album kan nevnes I anstendighetens navn (1976; Spellemannprisen), Noen der oppe (1982; 14. plass), Svarte ringer (1982), Grensevakt (1984), Stjerner i rennesteinen (1989), Biggles' testamente (1992), Det begynner å bli et liv – det begynner å ligne en bønn (1998), Den velsignede (2000; 11. plass), En bøtte med lys (2004), Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen (2005; 17. plass), Den store norske sangboka (2007; 9. plass) og Paus synger Paus (2009).
Paus har også utgitt visebøker, romanene Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller (1974) og Endelig alene: en skilsmissehistorie (1984) og diktsamlingen Blomstene ved Amras (2004). Ellers har han medvirket, både som forfatter og skuespiller, i en rekke revyer, og i 1984 i en oppsetning av musikalen Grease. Han har samarbeidet på flere album med Ketil Bjørnstad, og dessuten med Jonas Fjeld, både på scenen og på albumene To rustne herrer (1996), Damebesøk(1998) og Tolv rustne strenger (2003), og som tekstforfatter på Fjelds soloplater. Paus ble tildelt Spellemannprisens hederspris for 1998.