Versailles-traktaten, fredstraktaten som ble sluttet mellom de allierte og Tyskland etter den første verdenskrig, undertegnet i Versailles 28. juni 1919, i kraft fra 20. jan. 1920. Det amerikanske senatet nektet å ratifisere traktaten, USA sluttet i stedet særfred med Tyskland 1921. Forholdet mellom Sovjetunionen og Tyskland ble ordnet i Rapallo-traktaten 1922.
Ved Versailles-traktaten avstod Tyskland Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) til Frankrike, Eupen og Malmédy til Belgia og Nordslesvig til Danmark. Polen fikk Posen (Poznań), storparten av Vest-Preussen og Oberschlesien. Havnebyen Danzig (Gdańsk) ble fristad under Folkeforbundets beskyttelse, Memel-området (Klajpeda-) ble autonomt under Folkeforbundet, og Tsjekkoslovakia fikk et mindre område. De tidligere tyske kolonier ble delt mellom seierherrene som mandatområder under tilsyn av Folkeforbundet. Frankrike overtok kullgruvene i Saar og den økonomiske kontroll av området som for 15 år ble stilt under Folkeforbundet, hvoretter en folkeavstemning skulle avholdes om dets status. Tysklands hær og marine måtte ikke overstige 115 000 mann vervede tropper; u-båter, tungt artilleri, stridsvogner og fly var forbudt. Det tyske området vest for Rhinen og et 50 km bredt område øst for Rhinen skulle demilitariseres, området på vestsiden skulle også holdes besatt av de allierte i 15 år. Foruten vareleveranser og utlevering av jernbanemateriell m.m. og 90 % av handelsflåten, ble Tyskland pålagt å betale økonomiske erstatninger.
For å motivere erstatningene ble Tyskland og dets forbundsfeller tillagt skylden for krigen. De harde vilkårene i Versailles-traktaten var en medvirkende årsak til at krigens sår i Europa ikke ble leget og til at nasjonalismen og revansjismen fikk grobunn i Tyskland.