Berzelius, Jöns Jacob (malt av Södermark) (bilde)
svensk kjemiker, utdannet som lege. I 1802 fikk han en stilling som adjunkt i medisin, botanikk og farmasi ved kirurgisk institutt i Stockholm. I 1807 ble han professor i medisin og farmasi og 1810 professor i kjemi og farmasi ved det nyopprettede Kgl. Karolinska Institutet, hvorfra han trakk seg tilbake i 1832. I 1818 ble han sekretær for Kgl. Svenska Vetenskapsakademien. Samme år ble han adlet og i 1835 ble han baron.
Berzelius regnes som en av de betydeligste kjemikere som har levd. Han var eksperimentator, teoretiker og organisator, og hans innflytelse på kjemiens utvikling har vært avt grunnleggende betydning. Ett av hovedmålene for hans forskning var å bekrefte riktigheten av loven om de konstante og multiple proporsjoner i de kjemiske forbindelser og derigjennom også riktigheten av Daltons atomteori. Flere enn 2000 forbindelser av 43 grunnstoffer ble fremstilt, renset og analysert. Disse analysene gav grunnlag for antagelser om atomær sammensetning av de kjemiske forbindelser, og gjorde det mulig for Berzelius å utarbeide de første atomvekttabeller. Den første atomvekttabellen kom 1814, den tredje og siste 1826, sistnevnte viser god overensstemmelse med dagens atomvekter (relative atommasser).
Berzelius har også æren av å ha innført de kjemiske symboler og formler (1813) slik som de stort sett brukes i dag. Han var en av de første som undersøkte den kjemiske virkning av elektrisk strøm på saltløsninger. Oppdagelsen av grunnstoffene cerium (1803), selen (1817) og thorium (1829) skyldes Berzelius. Han var også delaktig i oppdagelsen av litium (1818) og vanadium (1831) og var den første som isolerte, om enn bare i uren tilstand, grunnstoffene silisium (1810), zirkonium (1824) og titan (1825). Han utarbeidet et system for klassifikasjon av mineraler, basert på kjemisk sammensetning (1814), og var en av grunnleggerne av den organiske elementæranalyse. Han skapte begrepene allotropi, isomeri, polymorfi og innførte betegnelsen katalyse (1835), protein (1838) og uorganisk og organisk kjemi.
Ifølge hans elektrokjemiske eller dualistiske teori (1811) består de kjemiske forbindelser av en elektropositiv og en elektronegativ del, som holdes sammen ved elektrostatisk tiltrekning mellom de motsatt ladde delene. I denne teorien gav Berzelius uttrykk for ideer som først over 100 år senere og etter at hans teori for lengst var oppgitt av kjemikerne, ble tatt opp igjen for å forklare den form for kjemisk binding som kalles ionebinding. Teorien førte også til at Berzelius ordnet grunnstoffene etter voksende elektropositiv karakter. Rekken som derved oppstod, var ikke meget forskjellig fra den rekken som nå kalles spenningsrekken.
Berzelius forbedret og konstruerte en hel rekke hjelpemidler og apparater for bruk i laboratoriet (vannbad, eksikkator, vaskeflaske, filtrerpapir osv.).
Blant hans tallrike publikasjoner var hans lærebok i kjemi, som første gang kom ut med tre bind (1808–18) og senere i fire nye og utvidede utgaver. Boken var et standardverk som har hatt betydning for den kjemiske forskning helt frem til våre dager. Av stor betydning var de kritisk vurderende årlige rapporter som Berzelius begynte å utgi i 1821, og som kom ut med i alt 27 bind, først på svensk, senere også i tysk oversettelse med tittelen: Berichte über die Fortschritte der Physik und Chemie.