Baltazar Mathias Keilhau, født i Gjøvik (Biri), norsk geolog. Den første som tok mineralogisk eksamen ved Universitetet i Oslo 1821. Etter omfattende utenlandsreiser ble han lektor ved universitetet 1826, og 1834 utnevnt til professor. Han var pioner på det geologiske kartleggingsområde i Norge, og hans hovedverk Gaea Norvegica (1838–45) har vært grunnlag for senere undersøkelser.
I 1827 foretok han en forskningsreise til Finnmark, Bjørnøya og Spitsbergen. Reisen er skildret i Rejse i Øst- og Vest-Finnmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen i aarene 1827 og 1828 (1831). Keilhau utførte også viktige undersøkelser i de fleste deler av Norge. Sammen med Chr. P. B. Boeck foretok han flere turer til Jotunheimen, som han gjorde kjent i vide kretser.
Keilhau var en meget skarp iakttager, men hans teori om at dypbergarter kunne være omdannede skifre (Transmutasjonsteorien) ble ikke akseptert.