Et skogareal er et område med skog.
Skogen utgjør en viktig del av det økonomiske grunnlaget for produksjon av tømmer, ved, vilt, sopp og bær, og bidrar samtidig til rekreasjon og opprettholdelse av lokalsamfunn. Skogarealets utvikling har dermed stor betydning for utviklingen av et bærekraftig skogbruk.
Norges skogareal
Norges totale areal er 324 000 kvadratkilometer, og 37 prosent av dette, 120 000 kvadratkilometer, er dekket av skog. 68 prosent av denne skogen, 83 000 kvadratkilometer, er såkalt produktiv skog, det vil si skogareal som ved gunstige bestandsforhold i gjennomsnitt per år kan produsere minst 0,1 kubikkmeter trevirke inkludert bark per dekar. Ett dekar er 1000 kvadratmeter, og tilsvarer det som i dagligtale ofte betegnes som ett mål
Gjennom ulike aktiviteter former skogforvaltningen skogarealet. Samtidig former menneskets behov for plass, slik som til bolig, næringsvirksomhet, fritidsaktiviteter og infrastruktur, også skogarealet.
I tillegg kan skogen bre seg til nye områder eller inn på tidligere avskogede områder. Eller skogarealet reduseres gjennom naturlige prosesser, eller forsvinner, som følge av klimatiske forhold, insektangrep eller sykdommer.
Historisk utvikling
Landsskogtakseringen har foretatt detaljerte registreringer av skogen siden 1919, og i tillegg samler SSB og Kartverket inn arealinformasjon. Likevel har det vært en viss usikkerhet rundt utviklingen av skogarealet over tid. Usikkerheten i anslagene skyldes at skog kan defineres på ulike måter, og at Norge, i kanskje større grad enn de fleste andre land, har store arealer med glissen og lavproduktiv tresetting som i noen sammenhenger regnes som skog, og andre ganger ikke.
I Landsskogtakseringens rapport fra 1933 refereres det til flere eldre estimater over skogarealet i Norge. Disse var utarbeidet på slutten av 1800-tallet, før de systematiske skogregistreringene startet. Estimatene varierte fra 66 500 til 77 600 kvadratkilometer. Det laveste anslaget omfattet en god del lavproduktive områder, mens det høyeste anslaget fikk betegnelsen produktiv skogsmark.
Estimater fra tidlig på 1900-tallet lå også på rundt 70 000 kvadratkilometer. På denne tiden fantes det imidlertid ingen eksakt definisjon av de ulike arealkategoriene.
I Jordbrukstellingen fra 1918 ble det konkludert på følgende måte når det gjaldt skogareal per innbygger i Norge: «Da skogarealet ikke har øket, men vel heller avtatt noget i tidens løp, er det selvsagt blitt mindre og mindre skog pr. innbygger i landet».
I følge Landsskogtakseringens første takst stod det på 1920-tallet i snitt mellom fire og fem kubikkmeter tømmer per dekar skogareal. I dag, hundre år seinere, står det 13 kubikkmeter tømmer per dekar, og mer enn 20 kubikkmeter tømmer per dekar i den eldre skogen.
Det kan virke som et paradoks at skogarealet i Norge omtrent ikke har økt på over 100 år, samtidig som mengden tømmer er mer enn tredoblet – fra 300 til 1000 millioner kubikkmeter. Årsaken til at kubikkmassen er blitt så mye større er at både bestokkingen – altså hvor mange trær det er per dekar – er høyere i dag enn for hundre år siden, samtidig som trærne, i seg selv, i gjennomsnitt, er blitt større.
Les mer i Store norske leksikon
Kilder
- Det Statistiske Centralbyrå (1927). Skogbrukstelling for Norge. Norges Offisielle Statistikk VIII. 34.
- Landsskogtakseringen (1933). Taksering av Norges skoger. Sammendrag for hele landet.