Ukraina-konflikten (2014–) er en politisk og militær krise som oppstod mellom Russland og Ukraina i 2013–2014. Konflikten førte til at Krimhalvøya ble annektert av Russland og separatister tok kontroll i deler av de ukrainske fylkene Donetsk og Luhansk. I februar 2022 eskalerte konflikten da Russland invaderte Ukraina med sikte på å ta kontroll over hele landet. Krigen har pågått siden.
I 2014 ble Krimhalvøya annektert av Russland. Halvøya ble deretter innlemmet som to føderasjonssubjekter (delstater) i Russland. Denne delen av Ukraina-konflikten kalles Krimkrisen. To områder i Donbas (Donets-bassenget) helt øst i Ukraina kom samme år under kontroll av væpnede russiskorienterte separatister, som opprettet «folkerepublikkene» Donetsk (DNR) og Lugansk (LNR) på deler av de ukrainske fylkene Donetsk og Luhansk.
Det har jevnlig vært militære sammenstøt mellom Ukraina og de russisk-støttede separatistområdene i øst siden 2014. I perioden fra den militære konflikten brøt ut i 2014 og fram til 24. februar–invasjonen i 2022 kostet konflikten 14 000 mennesker livet.
I 2021 tilspisset situasjonen seg ytterligere ved at Russland samlet store militære styrker – opp mot 130 000 soldater – nær opp til grensa mot Ukraina. 21. februar 2022 anerkjente Russland Donetsk (DNR) og Lugansk (LNR) som uavhengige stater. 24. februar brøt krigen ut da Russland gikk til invasjon og tok kontroll over ukrainske landområder sør og øst i landet. Mange ukrainere flyktet unna krigen. I løpet av én uke nådde tallet på flyktninger én million, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Våren 2023 regnet UNHCR med at det var nærmere åtte millioner ukrainere som hadde flyktet ut av landet på grunn av invasjonen, og seks millioner var internt fordrevne.
Bakgrunn
I tillegg til konflikten med Russland, sliter Ukraina med grunnleggende indre problemer. Siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har ikke styresmaktene lyktes med å utvikle en samlende nasjonal identitet. Korrupsjon gjennomsyrer politikk og næringsliv. Oligarkene spiller en dominerende rolle. Ultranasjonalistiske grupperinger gjør seg sterkt gjeldende i det offentlige liv og som paramilitære grupper, men får liten oppslutning i valg.
Helt siden Ukraina ble etablert som helt selvstendig stat i 1991, og ikke lenger bare en republikk i Sovjetunionen, har det vært indre spenninger i landet om den utenriks- og sikkerhetspolitiske orienteringen. På den ene siden har de som ønsker å bli med i EU og NATO stått, på den andre de som ønsker å beholde tilknytningen til Russland, gjerne kombinert med samarbeid vestover.
De som har vært mest vestvendte har også gjerne vært tilhengere av ukrainsk nasjonalisme med vekt på ukrainsk språk og tradisjon. Disse tradisjonene står sterkest i noen av de vestlige delene av Ukraina, områder som inntil 1945 lå under andre statsdannelser, nemlig Polen, Romania, Tsjekkoslovakia og Ungarn, og før den tid Det polsk-litauiske samveldet og Habsburgerriket. I de delene av dagens Ukraina som har ligget under Russland siden midten av 1600-tallet, snakker folk gjerne russisk i dagliglivet og har tradisjoner som ligger nærmere de russiske. Dette gjelder i de østlige og sørlige delene av landet.
På russisk side har det vært offisiell politikk å fremme samarbeid og integrasjon mellom de landene som inngikk i Sovjetunionen blant annet gjennom Den eurasiske union og Den kollektive sikkerhetsorganisasjonen. Dette skal danne en motvekt til vestlig internasjonal dominans og sikre Russland økonomisk og geopolitisk innflytelse. Da blir det viktig å få med seg Ukraina med sine mange innbyggere og sentrale plassering. Det var striden om Ukrainas tilknytning til EU som dannet bakteppet for Ukraina-krisen i 2013–2014.
Krimkrisen i 2013–2014
Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern strid om landets tilnærming til Den europeiske union. EU hadde tilbudt Ukraina en assosieringsavtale, som regnes for å være starten på en prosess som kan føre til fullt EU-medlemskap. Den politiske linjen til daværende president Viktor Janukovytsj gikk ut på å kombinere EU-tilnærming med samarbeid med Russland. Russland hadde allerede opprettet en økonomisk union sammen med blant annet Belarus og Kasakhstan (Den eurasiske union).
Presset mellom de to alternativene, valgte Janukovytsj i siste liten å ikke undertegne assosieringsavtalen med EU, men inngikk i stedet en avtale med Russland. Dette ble møtt med kraftige protester. Demonstrasjoner i hovedstaden Kyivs gater og på den sentralt beliggende Uavhengighetsplassen (Majdan Nezalezjnosti) i 2013 ble etter hvert voldelige.
Janukovytsj kom til enighet med vestlige politikere om reformer. Reformene ble avvist av den politiske opposisjonen og voldshandlingene fortsatte. Deretter flyktet Janukovytsj fra Kyiv 21. februar 2014 og havnet etter hvert i Russland. Arsenij Jatsenjuk overtok som statsminister etter godkjennelse fra nasjonalforsamlingen i slutten av samme måned. I mai ble det avholdt presidentvalg, der Petro Porosjenko ble vinner. I oktober ble det avholdt valg til nasjonalforsamlingen Verkhovna Rada. Partier som vektla samarbeid med EU framfor samarbeid med Russland vant klart. Separatistene øst i Ukraina boikottet valget og holdt i stedet egne valg, men disse ble ikke anerkjent av regjeringen i Kyiv.
De nye, EU-vennlige makthaverne i Kyiv ble møtt med mistro i de russiskorienterte områdene øst og sør i Ukraina, der økonomien var tett knyttet opp mot den russiske, og mange innbyggeres kulturelle orientering og familiebånd var rettet mot Russland.
Russland hadde allerede en militærbase på Krim i henhold til en leieavtale med Ukraina. Russland tok kontroll over denne basen i begynnelsen av mars 2014 uten at det kom til trefninger. Den 16. mars 2014 ble det avholdt en folkeavstemning på Krim som endte med et massivt flertall for å slutte seg til Russland. Folkeavstemningen ble ikke anerkjent internasjonalt. Den hadde blitt gjennomført uten uhildede internasjonale observatører, og innbyggerne kunne velge mellom to alternativer der ingen av dem gikk ut på å fortsette som fullt ut integrert del av Ukraina. Løsrivelse uten å involvere den staten en region løsriver seg fra, er heller ikke en anerkjent framgangsmåte. Men med folkeavstemningen som begrunnelse annekterte Russland Krim den 18. mars, og tre dager senere ble Krim og Sevastopol tatt opp som nye «delstater» i den russiske føderasjonen.
I april 2014 ble situasjonen ytterligere tilspisset etter at separatister i Donbas i Øst-Ukraina tok til våpen mot den nye regjeringen i Kyiv. Det ble etter hvert tydelig at separatistene mottok både politisk, militær og økonomisk støtte fra Russland.
To internasjonale våpenhvileavtaler – Minsk-avtalene inngått mellom Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk, kom i stand under ledelse av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Avtalene satte en stopper for separatistenes territorielle erobringer, men kamphandlinger har siden fortsatt langs den såkalte «kontaktlinja», bare avbrutt av en rekke våpenhviler. Kontaktlinja er den offisielle benevnelsen på grensa som gikk tvers gjennom fylkene Donetsk og Lugansk, og skilte områder kontrollert av ukrainske myndigheter og de to «folkerepublikkene». Den var 420 kilometer lang og gikk gjennom tett befolket område.
Ukraina-krisen bidro, sammen med fallet i prisen på råolje, til den russiske finanskrisen i 2014. Innlemmelsen av Krim i den russiske føderasjonen påførte Russland betydelige direkte utgifter, blant annet fordi velferdsordningene for befolkningen der måtte bringes opp fra ukrainsk til russisk nivå, og halvøya måtte knyttes sammen med russisk infrastruktur. Den 19 kilometer lange broforbindelsen for både bil og jernbane over Kertsj-stredet er det mest spektakulære eksempelet på dette. Den ble bygget mellom februar 2016 og april 2018 og kostet nærmere 40 milliarder kroner.
I tillegg førte annekteringen av Krim til vestlige sanksjoner og redusert investeringslyst fra utenlandske aktører. Den førte også til at russisk medlemskap i OECD har blitt satt på vent, se økonomi og næringsliv i Russland.
Vedvarende konflikt
Selv om Minsk II-avtalen bare i begrenset grad ble etterlevd, bidro den til at kamphandlingene ble betydelig redusert sammenlignet med perioden før den ble inngått. Man kan derfor si at Minsk II-avtalen, sammen med de to valgene som ble avholdt i Ukraina i løpet av 2014, bidro til å sette en stopper for den mest akutte krisen som preget landet fra november 2013 til februar 2015.
I november 2018 kom det til den første åpne militære konfrontasjonen mellom Ukraina og Russland siden 2014. Den russiske kystvakta skjøt mot tre ukrainske marineskip i Kertsj-stredet, som ligger strategisk til mellom Svartehavet og Azovhavet. Russland tok flere av marinesoldatene til fange. Disse ble løslatt ett år senere, noe som ble regnet som et gjennombrudd for den nyvalgte ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj i forholdet til Russland. Zelenskyj hadde blitt valgt året før med et budskap som gikk ut på å få til fred med Russland samt et mer inkluderende Ukraina for de innbyggerne som foretrakk russisk som dagligspråk.
Russland benyttet ikke den muligheten til dialog med Ukraina som Zelenskyj åpnet for. Etter at Joe Biden i 2021 tiltrådte som president i USA, ble samarbeidet med USA intensivert.
Krigen i Ukraina siden 2022
I november 2021 meldte amerikansk etterretning om uvanlig store troppeansamlinger i nærheten av den russisk-ukrainske grensa. Russland benektet dette, men krevde at Ukraina ga rettslige garantier for at de ikke ville søke om NATO-medlemskap. Dette ble i desember fulgt opp av krav om at USA og NATO begrenset sin innflytelse i tidligere sovjetrepublikker.
I desember 2021 hadde Russland krevd av USA at man måtte komme fram til en europeisk sikkerhetsordning, der Russland fikk juridisk bindende garantier for at Ukraina ikke skulle bli medlem av NATO eller ha offensive våpensystemer som kunne true Russland.
Russland argumenterte med prinsippet om «delt sikkerhet», som går ut på at ingen part er sikker før begge er det. De hevdet samtidig at den gradvise utvidelsen av NATO siden 1999 utgjør en trussel. I tråd med dette krevde Russland at ingen nye land øst i Europa skulle bli tatt opp i NATO, at NATO ikke skulle utplassere systemer med angrepsvåpen i Øst-Europa og at NATO ikke skulle opprette flere militærbaser i land nær Russland.
I januar og februar 2022 satte NATO tropper i beredskap og sendte skip og jagerfly for å sikre NATOs østgrense. Antallet russiske soldater i nærheten av grensa til Ukraina økte til over 100 000, inkludert noen titusen i Belarus.
Samme måned erklærte USA at de ikke vil lukke døra for ukrainsk NATO-medlemskap, noe NATO selv hadde åpnet for allerede i 2008. NATO argumenterte med at suverene stater selv må få bestemme hvilke allianser de inngår i. Ukraina har siden 2019 grunnlovsfestet at de vil søke medlemskap i både EU og NATO.
Angrepet
Krisen tilspisset seg 21. februar 2022, da Russland anerkjente de to utbryterrepublikkene øst i Ukraina (DNR og LNR) som selvstendige stater. 24. februar valgte Russland å invadere Ukraina med styrker fra flere sider av landet. Krigen har pågått siden.
Hovedbegrunnelsen fra Vladimir Putins side for å rykke militært inn i Ukraina i 2022 har vært at USA og NATO gradvis har utdypet sitt militære samarbeid med Ukraina. I 2008 åpnet NATO for at Ukraina (og Georgia) kunne bli medlemmer av NATO en gang i framtida. Etter at Joe Biden ble president i januar 2021, ble det militære samarbeidet mellom USA og Ukraina tettere. Den politiske ledelsen i Moskva så Ukrainas integrasjon med Vesten som en trussel mot Russlands sikkerhet ved at Ukraina kunne bli et mulig oppmarsjområde for angrep på sentrale russiske områder sørfra.
Ukrainske myndigheter så det motsatt. For dem var det militære samarbeidet med USA og NATO nødvendig for at Ukraina skulle stå sterkere mot russiske trusler. De kunne vise til at disse truslene var reelle i og med at ukrainsk territorium hadde blitt annektert av Russland (Krim) og løsrevet med avgjørende russisk støtte (Donbas) siden 2014.
Krigshandlinger
Måten invasjonen i 2022 foregikk på i begynnelsen, tyder på at de russiske makthaverne hadde sett for seg en lett militær seier. Denne skulle brukes til å innsette nye ledere i Kyiv som var lojale mot Putins Russland. Men de russiske militære styrkene møtte hard ukrainsk motstand, og det viste seg at den russiske krigsmaskinen var langt mindre velsmurt enn antatt både av myndighetene i Moskva og av vestlige militæranalytikere.
I begynnelsen av krigen var det fredssamtaler mellom russiske og ukrainske representanter, men dette tok slutt etter at krigsforbrytelsene i blant annet Butsja ble kjent. Her ble det ifølge ukrainske myndigheter funnet 458 lik, som var blitt drept (mange torturert) mens de russiske styrkene kontrollerte stedet våren 2022.
De russiske invasjonsstyrkene opplevde en rekke nederlag i løpet av 2022. I april senket den ukrainske siden den russiske krysseren, marineflaggskipet Moskva, og i august ble den russiske flybasen Novofjodorovka på Krim angrepet. Broen over Kertsj-stredet har blitt angrepet en rekke ganger, slik at flyten i trafikken mellom Russland og Krim har blitt redusert. Det har blitt rettet droneangrep mot en rekke mål på russisk-okkupert territorium og inne i Russland, inkludert hovedstaden Moskva.
I juni 2022 satte Ukraina inn en vellykket offensiv for å gjenerobre noen av områdene som hadde blitt okkupert av Russland i krigens første måneder. Innen desember 2022 hadde de russiske styrkene bygget befestninger langs hele den tusen kilometer lange fronten og har sperret adgangen for den ukrainske motparten ved hjelp av et stort antall miner, skyttergraver og andre fysiske hindre.
Den 30. september 2022 erklærte Russland at områder i og rundt de fire opprinnelig ukrainske fylkene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzjja var innlemmet som føderasjonssubjekter («delstater») i Den russiske føderasjon. På grunn av krigshandlingene er grensene for disse annekterte områdene flytende, og 9. november 2022 inntok ukrainske styrker byen Kherson.
Den russiske invasjonen benyttet seg av leiesoldater fra Wagner-gruppa, ledet av Jevgenij Prigozjin. Prigozjin kritiserte på frittalende vis svakheter ved den russiske hærledelsen, og i juni 2023 iverksatte han et mytteri. Mytteriet ble avblåst etter trefninger med regulære russiske styrker, der både personell og materiell gikk tapt. Etter megling ledet av Aleksandr Lukasjenko fra Belarus, ble striden bilagt. Prigozjin skulle slå seg ned i Belarus. Wagner-soldatene fikk valget mellom å bli med Prigozjin til Belarus, innlemmes i de regulære russiske styrkene eller dra hjem.
I september 2022 iverksatte Russland en delvis mobilisering av reservister, det vil si personell som har tjenestegjort i det militære og som kan kalles inn. Inntil da var invasjonsstyrkene basert på yrkesmilitære, vervede og leiesoldater fra Wagner-gruppa. Mobiliseringen førte til protester i flere russiske byer og muligens opp mot 300 000 unge menn forlot Russland. De fleste av disse var folk med høyere utdanning. Også før mobiliseringen og etter 24. februar 2022 hadde det vært økt utvandring fra Russland.
På vårparten 2023 anslo UNHCR at det var åtte millioner ukrainske flyktninger og seks millioner internt fordrevne, i all hovedsak folk som har flyttet fra områder i sør og øst av Ukraina, der krigshandlingene er mest omfattende, til Vest- og Sentral-Ukraina.
Verken ukrainske eller russiske myndigheter oppgir dødstall.
Internasjonale reaksjoner og ringvirkninger
Invasjonen er fordømt av de fleste land som aggresjonskrig. FNs hovedforsamling har ved flere anledninger vedtatt resolusjoner rettet mot Russland. Kravene har blant annet vært full russisk tilbaketrekning og at Russland skulle oppheve innlemmelsen av okkuperte områder i Russland. De fleste land har stemt for disse resolusjonene, men noen store land, som Kina og India, har stemt avholdende. Mange land som har fordømt invasjonen, har ikke sluttet seg til de omfattende sanksjonene som EU, USA og andre har innført. NATO-landet Tyrkia, samt Israel, er blant landene som ikke har innført sanksjoner.
Sanksjonene tar sikte på å svekke Russland økonomiske og teknologiske evne til å føre denne krigen. Som svar har Russland rettet mer av næringslivet sitt mot Kina, India og Det globale sør.
Den internasjonale FN-domstolen har dømt Russland til å avbryte krigen. Europarådet har ekskludert Russland med begrunnelse i invasjonen. Ukraina har mottatt stadig økende forsyninger av våpen og ammunisjon, særlig fra USA og andre NATO-land. Mange land tilbyr store hjelpepakker. Det norske Nansen-programmet fordeler 75 milliarder kroner over en femårsperiode til militære og sivile formål i Ukraina.