Furugadder er furutrær som har stått døde over lang tid.
Furugadder har et sølvgrått utseende, og lite eller ingen bark.
Furugadder kalles også furukragger, kelo-trær eller keloner. Kelon er opprinnelig et finsk uttrykk, men har de siste årene også blitt tatt i bruk i Norge.
Vridd vekst
Furugaddene har ofte en tydelig vridd vekst. Dette skjer ved at cellene stiller seg tangentielt på skrå i forhold til treets lengdeakse, og ofte får hele stammens overflate et utpreget spiralformet utseende.
Man vet ikke hvorfor vridd vekst oppstår, men det forekommer oftere i fjellskog enn i lavlandsskog. På steder som har grunn jord og som er utsatt for vind, vil en ofte finne mer vridd vekst enn i en bestand med gode klima- og jordbunnsforhold. Trolig har også arveanlegg og tilfeldige mutasjoner minst like mye å si for at et tre skal være vriddvokst eller ikke.
Også vridningsretningen kan tilskrives treets arveegenskaper. Den kan gå til venstre eller til høyre, sett i treets lengderetning fra rotenden. Gran og furu er ofte høyredreid. Andre treslag kan være venstredreid. Vridningen er størst i nedre stammepartier, hvor jo også stammediameteren er størst. Yngre trær er som regel venstredreid, mens eldre trær er høyredreid.
Tyri i furugadder
Gamle furugadder har stor andel kjerneved, eller malme, som er svært motstandsdyktig mot nedbryting av sopper og andre mikroorganismer. De fleste furugadder finnes i fjellskogen der trærne vokser sakte og utvikler mye malme, såkalte malmfuruer. I denne malmen har det blitt utviklet tyri, noe som er årsaken til at trærne kan stå i svært mange år uten å råtne og falle overende.
Det er funnet furugadder som spirte for mer enn 900 år siden, og som har vært døde i 600 år. Slike trær er som historiebøker i skoglandskapet; gjennom årringanalyser kan forskere finne spor etter, og nøyaktig datere tidspunktet, for klimaendringer, skogbranner og menneskets bruk av skogen, for eksempel spor etter svedjebruk, helt tilbake til svartedauden.
Biologisk mangfold
Sopper
Gamle, grove, harde furugadder og læger, såkalte kelo-trær, utgjør et viktig substrat og leveområde for flere arter sjeldne, vedlevende sopper.
Lav
Furugaddene er svært viktige for biologisk mangfold, særlig for lav. I et skogsområde i Grane kommune i Nordland ble det for eksempel i 2018 påvist 83 arter lav på levende furutrær og død furuved, derav fire rødlistede arter. Ulvelav er en stedvis sjelden lavart som er knyttet til død ved, og spesielt furugadder. I Artsdatabankens rødliste for arter 2021 har ulvelav fått betegnelsen nær truet NT.
Fugler
Furugaddene utgjør også viktige boplasser for hakkespetter og andre hullrugende arter. Flere arter av hakkespetter lager hull inn i furugaddene. Disse hullene kan benyttes til midlertidig opphold og ikke minst reirlegging av mange andre fuglearter, år etter år, over svært lange tidsperioder.
Flaggspetten spiser for det meste frø fra gran- og furukongler på høst og vinter. Men spetten klarer ikke å hakke ut frøene fra en kongle som henger og dingler på kvist. Derfor hakker den ut såkalte spettesmier, det vil si små sprekker i trær, der konglene kan settes fast slik at frøene kan hakkes ut. Spettesmiene lages helst i trær som det er lett å hakke i. Furugaddenes gamle, morkne trevirke er ekstra attraktivt til slike spettesmier. Man finner derfor ofte store mengder av uthakkede kongler under furugaddene.
Insekter
Tørt, oppsprukkent virke er også av stor betydning for insekter, blant annet pollinerende arter. I det oppsprukne trevirket til furugaddene finner insektene både midlertidig ly og muligheter for langvarig opphold.
Bålvirke
Fra gammelt av var furugaddene svært populære som bålved for skogsarbeidere og andre som var avhengig av å skaffe seg varme i utmarka. Furugaddenes store innhold av tyri gjør at dette trevirket holder seg temmelig tørt, også i fuktige perioder. Det er svært lett å få fyr på tyrivirket, som også brenner med stor varmeutvikling.
I gamle fortellinger kan vi derfor lese om «stokkilden», altså brenning av hele stokker på bålet, og dens betydning for at folk kunne holde varmen under overnatting og opphold i utmarka.
Friluftslivet i Norge er svært omfattende, og mange brenner bål. I en del tilfeller benyttes også furugadder til bålved. Allmennheten har i følge høstingsretten i friluftsloven (en del av allemannsretten) lov til å ta såkalt «verdiløst virke» til bålved i utmarka. Furugadder har viktige økologiske funksjoner i skogen, og er dermed beskyttet av naturmangfoldloven på grunn av deres betydning for artsmangfoldet. Det finnes gode alternativer, slik som tørre greiner nederst på levende trær.
Sertifiseringsordning for skog
Det finnes en egen sertifiseringsordning for skog i Norge. Skogeiere som er omfattet av denne, har plikt til å følge bestemmelsene i sertifiseringsordningen Norsk PEFC Skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification). Nesten alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 er omfattet av PEFC-sertifiseringen.
Etter revisjon av ordningen i 2022 ble det tatt inn bestemmelser som regulerer skogeiers forpliktelser vedrørende gamle grove trær og døde trær. I kravpunkt 13 står det at «stående og liggende død ved av lauvtrær og furu som har vært døde i mer enn ett år, og gran som har vært død i mer enn 5 år, skal spares».