Versjon 8 av plantefarging – Store norske leksikon

Plantefarging er farging av tekstiler med bruk av fargestoffer fra naturen. Plantefarging er den eldste kjente fargeteknikken for tekstiler. Før de syntetiske fargestoffene ble utviklet på midten av 1800-tallet var det i naturen folk hentet fargestoffer til klær, interiørtekstiler og tekstilkunst. Med kunnskap om plantefarging kunne de skape hele fargeskalaen fra rødt, blått til gul, grønt og grått.

I dag er plantefarging er håndverk som fortsatt er i bruk over hele verden. Det viser nylig utgitte lærebøker på ulike språk og en utbredt deling av kunnskap via internett. I Norge har det de siste årene blitt etablert små fargerier for salg av plantefarget garn og utsalg av materialer til plantefarging. Noen lærer seg håndverket for å farge strikkegarn i mange flere nyanser enn det garnbutikkene kan by på, mens andre ønsker å bevare en lokal tekstiltradisjon der det å plantefarge garn til en vev eller folkedrakt er en del av arbeidsprosessen.

Planter som kan brukes til farging

Den kunnskapen vi har i dag om hvilke planter som egner seg, og hva slags farge de gir, er et resultat av prøving og feiling gjennom flere generasjoner. Gjennom flere tusen år har mennesker lett i naturen etter fargestoffer som fester seg til tekstilfibre som ull, lin og silke. De har funnet fargestoffer i deler av planter som bark, røtter, blomster og blader, men også i sopp og insekter som lus og snegler. Det er ikke alltid slik at en kan se på planten hvilken farge den vil gi på tekstilfibrene. Grønne bjørkeblader vil når de kokes i vann gi et gult fargebad og grågul strylav (usnea barbata) gir et oransje fargebad. Her en noen eksempler på velutprøvde planter til å farge garn og tekstiler med:

Gule fargestoffer: Bjørkeblader, røsslyng, reinfann, pors og hundekjeks
Røde fargestoffer: Røtter fra hvitmaure, stormaure og krapp
Blå fargestoffer: Blader fra vaid og indigo
Brune fargestoffer: Bark fra trollhegg, rakler fra gråor, grå fargelav, blader fra valnøttre

De fleste planter har fargestoffer som er løselige i vann (unntak vaid og indigo). Det vil si at dersom du koker plantedelene i vann vil fargestoffene binde seg til vannmolekylene. Vannet tar farge og blir et fargebad. Når garnet legges i fargebadet, vil fargestoffene flytte seg over til fibrene i garnet og skape en fast binding. En fast binding betyr at fargen forblir på garnet selv om du skyller det i vann, fargen er det som kalles vaskeekte. Den neste testen fargestoffene fra planten må bestå for å egne seg til plantefarging er å utsette den for direkte sollys. Dersom fargen blekes raskt av sola er alt arbeidet forgjeves, de fargene som tåler sollyset uten å blekes kalles lysekte.

Fremgangsmåte for farging av ullgarn

Først må garnet gjøres klart til farging ved å bli viklet opp til en ringformet hespe. Dette gjør at fargestoffene får god tilgang til fibrene og er en forutsetning for å få en jevn farge. For å holde orden på trådene under fargingen bør hespet bindes løst om tre steder. Beis deretter garnet i en oppløsning med vann og metallsalt for å få fargestoffene til å binde seg lettere til garnet. Legg planter i en kjele med vann og kok opp. La det koke i 20-60 minutter til vannet er mettet av farge. Fargebadet er nå klart til farging, men for å unngå at rusk fester seg til garnet kan planterestene siles vekk. Fargebadet bør bli lunkent før du legger garnet i fordi proteinfibrene i ull er ømtålige for brå temperaturendringer. Varm fargebadet opp til 80 grader slik at skjellene i ullfibrene åpner seg og tar imot fargestoffene. Beveg forsiktig på garnet under fargingen og pass på at det nok vann i kjelen til at garnet får flyte fritt dersom du vil ha en jevn farge på garnet. Garnet kan tas ut når ønsket farge er oppnådd og ristes lunkent. Garnet må ikke kokes eller skylles direkte i kaldt vann. Da kan de små skjellene i ullfibrene forbli utsperret, og garnet blir stivt.

Beising av tekstilfibrene

Beisemidler er ulike metallsalter som hjelper fargestoffet til å feste seg til tekstilfibrene. De fungerer som en slags borrelås mellom tekstilfibrene og fargestoffene. Alun, kaliumaluminiumsulfat er det vanligste beisemidlet. Alun er fargeløs og påvirker ikke nyansen, men hjelper fargestoffene i fargebadet til å feste seg til fibrene. For å få den skape gulfargen fra et fargebad med bjørkeblader til å feste seg til ullfiber er det nødvendig å beise med alun, uten beis vil resultatet bli en lys gulbeige fargetone.

Beisemidler kan tas rett i fargebadet, eller så beises tekstilfibrene i en oppløsning med vann og metallsalt før fargingen. Beiset garn og stoffstykker kan lagres i lang tid før farging. Det går fint å legge tekstilfibre med ulike beisemidler i samme fargebad, da kan man få forskjellige farger fra den samme planten. Andre beisemidler er jernvitrol, kobbervitrol og tinnsalt. De to sistnevnte inneholder stoffer som er skadelige for vannlevende organismer og kan ikke helles ut i avløp eller naturen.

Jernvitrol gir en rødbrun fargetone, som et rustlag på tekstilfibren. Når garnet beises med jernvitrol vil knytte seg til tanniner (garvesyre) i plantedelene. Dersom garn beiset i jernvitrol legges i et gult fargebad med bjørkeblader vil garnet får en grønntone. I fargebad med nåler fra einer eller gran vil fargen på jernbeiset garn bli grått. Det går an å lage lage jernbeis med rustne jernspiker, men da er det vanskelig å kontrollere mengden jern i oppløsningen. Fra gammelt av farget folk i jerngryter eller samlet jernholdig vann. Alun skader ikke tekstilfibrene, mens lang behandling med jernvitrol vil gjøre tekstilfibrene sprø slik at de ryker lett. Følg en oppskrift slik at mengden metallsalter blir riktig i forhold til hvor mye tekstilfiber som skal farges og du ikke beiser garnet for lenge. Bruk maske når du veier opp metallsaltene slik at du ikke puster inn støv og beis garnet utendørs eller med god ventilasjon. Mange lavarter og blader fra valnøttrær er eksempler på planter som har syrer i seg som fungerer som beisemiddel. Her fester fargestoffene seg godt til tekstilfibrene uten bruk av metallsalter. Kråkefot, fjelljamne og vassarv er eksempler på planter som er brukt i en forbehandling av garnet for å lette fargeopptaket.

Tekstiler til plantefarging

Tekstilfibre kan deles opp i tre grupper, animalske fibre, vegetabilske fibre og syntetiske fibre. Tekstilfibre fra alle de tre gruppene vil kunne ta opp fargestoffer fra planter, men fordi fibrene er bygget opp av helt forskjellige molekyler vil de binde seg til fargestoffene fra planten i ulik grad. Fra et fargebad med fargestoff fra samme plante, vil en type fiber kunne bli mørkerød, mens en annen blir lys rosa. Det vil også påvirke fargeresultatet hvilken farge fiberen har før farging. Saueull finnes i farger som sauehvitt, grått og brunt. Det gule fargestoffet fra bjørkeblader vil med alunbeis gi gult på sauehvit ull, grønt på grå ull og et svakt gyllent skjær på brun ull.

Vegetabilske fibre som lin krever en annen type beis enn animalske fibre som saueull. Til farging av lin brukes alunacetat og jernacetat, mens til saueull brukes alun og jernvitrol.

Historie

Plantefarging er et gammelt håndverk som har vært i bruk over hele verden. Det er funnet indigofargede bånd hos mumier i gammelegyptiske graver. I den rikt utstyrte graven til to vikingkvinner i Osebergskipet fra 834 evt. ble det funnet en eske med vaidfrø. Funnet peker mot at det ble dyrket vaid for blåfarger i Norge i vikingtiden. Baldisholteppet som er datert til 1040-1190 har store felter med blått som mest trolig er fargestoffer fra vaid. Vaid er opprinnelig en plante fra steppe- og ørkenområder i Asia, men når jordbruket ble etablert i Europa ble det en kulturplante som ga et viktig levebrød til bønder i land som Frankrike og Tyskland. Fra 1600-tallet møtte vaiddyrkingen hard konkurranse fra importert indigo som ga større mengde fargestoff per kilo blader enn vaid. Krapp, en plante fra maurefamilien, har vært dyrket for rødfargen i røttene.

Eksport og import av fargestoffer har vært en del av en verdensomspennende handel. I Norge samlet folk på Vestlandet lavarten korkje, gjæret og tørket den før den ble eksportert til England, Skottland og Frankrike for å skape rødfiolette farger. De små røde kulene var en viktig norsk eksportartikkel frem til 1700-tallet og lavarten ble nesten utryddet. I tillegg til handel med fargestoffer var handel med ferdig fargede tekstiler svært utbredt. I Bergen ble det etablert et laug for fargere i 1618 og det var flere mindre fargerier som det ved Hunnselva ved Toten. Plantefarging var også en del av husfliden og hverdagslivet der folk gikk ut i sin lokale flora, plukket det de trengte og farget garn og tekstiler hjemme. Kunnskap om planter som har vært brukt fra norsk flora er bevart gjennom flere utgivelser, Norsk farvebok av Kristiane Frisak (1894), Norske plantefargar av Johanne Nylænd (1905) og Lærebok i farvning med planter av Hilda Christensen (1908). Den sistnevnte har vært læreboken til kunstneren Hannah Ryggen som brukte selvspunnet og plantefarget garn i sine store billedvevstepper.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

"Bergen byleksikon" Håndverkere | Bergen byleksikon (bergenbyarkiv.no)
"Fargeri" Fargeri (hunnselva.com)

Litteratur

Sagberg, Anne 2015: Vaid En historie om blått. Orkana. Kråkerøy
Christensen, Hilde 1908: Lærebok i farvning med planter. Cappelen. Christiania
Sundström, Erik 2003. Plantefarging med urter, sopp og lav. Landbruksforlaget