Spania har ca. 85 dagsaviser. De fleste trykkes på spansk (kastiljansk), et mindretall på katalansk og baskisk, og enkelte er helt eller delvis tospråklige. Presse- og ytringsfriheten er nedfelt i den nye spanske grunnloven av 1978. Landets største mediekonsern er PRISA.
Den statlige radio- og fjernsynskanalen RTVE har konkurranse fra et stadig økende privat marked. De største riksdekkende avisene er venstreorienterte El País (1976), høyreorienterte El Mundo (1989) og ABC (1903), og nasjonalistiske La Vanguardia (1881) samt sportsavisen Marca Deportivo (1942).
El Pais, El Mundo og ABC er riksdekkende nyhetsaviser som utgis på spansk og har hovedkontor i Madrid. Nyhetsavisen La Vanguardia utgis både på spansk (kastiljansk) og katalansk og har hovedkontor i Barcelona. Lokalt er det distriktsavisene som dominerer. La Vanguardia og El Periódico (1978) er Catalonias mest leste nyhetsaviser. I de siste årene har konkurransen fra gratisaviser (for eksempel 20 Minutos) og nettaviser medført en betydelig nedgang i opplaget for tradisjonelle papiraviser.
Pressehistorie
Spanias første aviser
Spanias første papiraviser gikk ofte under den spanske betegnelsen gacetas, og kom på 1600-tallet, mens landet fremdeles var en stor og innflytelsesrik kolonimakt. Før dette hadde viktige nyheter, samtidsbeskrivelser og krigsreportasjer blitt skrevet i verseform, i en litterær sjanger kjent som folkediktene Romances noticieros. Gaceta de Madrid (1661) regnes for Spanias første ukeavis, mens Diario de Madrid (1758) var landets første dagsavis. Barcelona fikk sin første dagsavis Diario de Barcelona i 1792. Nyhetsaviser i dagens forstand kom først på 1800 tallet. De første var Novedades (1850), La Voz de Galicia (1872) og La Vanguardia (1881).
Fra blomstringstid til forbudstid
Da den kritiske journalistikken som oppstod i Spania i etterkant av opplysningstiden på slutten av 1700-tallet kom i konflikt med kirken og det spanske kongehusets interesser, ble det innført forbud mot flere aviser, blant annet El Pensador og El Censor. Vendepunktet for spanske aviser kom med Napoleonskrigen (1808–1812), da spansk presse opplevde en blomstringstid. Grunnloven av 1812 garanterte pressefrihet, noe som medførte en kraftig oppgang i antallet aviser. Et særtrekk ved den nye journalistikken var at den først og fremst var politisk; mange av avisene var nært knyttet til politiske partier og ideologier.
På deler av 1800-tallet og 1900-tallet ble spanske aviser lagt under streng sensur. Kong Ferdinand VII, som var konge etter uavhengighetskrigen mot Napoleon, innførte forbud mot liberale aviser. Pressefriheten led et nytt tilbakeslag i 1923, da diktaturet til Miguel Primo de Rivera ble innført. General Francisco Francos diktatur (1939–1975) er den lengste perioden med sensur i spansk presses historie.
Borgerkrig og diktatur
Under den spanske borgerkrigen (1936–1939) ble avisene talerør for de krigførende partene: nasjonalistene på den ene siden og republikanerne på den andre. Aviser på venstresiden ble konfiskert i de nasjonalistiske områdene, mens aviser på høyresiden ble konfiskert i de republikanske områdene. På begge sider forsvant informasjonen og avisene drev først og fremst politisk propaganda. Allianser med korrespondenter utenfor landet ble en viktig strategi for å sikre støtte fra internasjonal presse.
Ved Franco og nasjonalistenes maktovertakelse ble alle aviser som hadde forbindelser til Republikken inndratt. Pressen ble ved lov regjeringsdirigert, sjefredaktørene ble utpekt av regjeringen, nyhetsstoffet sensurert og avisene drev politisk propaganda for regimet. I journalistisk forstand kan denne perioden av spansk journalistikks historie deles i to:
- 1939–1966: I de første tiårene etter krigen bar spanske aviser preg av streng kontroll og sensur av all form for kritikk av regimet. Avisene fra denne perioden kan deles inn i ulike kategorier: En gruppe aviser tilhørte Falangen og Movimiento Nacional, blant annet Arriba, Alcazar, Informaciones, og Pueblo. Flere aviser støttet den katolske kirken, blant annet avisen Ya. Noen privateide aviser hadde pressetillatelse fra staten, som ABC, La Vanguardia og La Voz de Galicia. I tillegg var det mange illegale aviser i omløp på 1940- og 1950-tallet; flere av disse hadde opplag på mange tusen. Den illegale pressen hadde nære bånd til regimekritiske organisasjoner av sosialistisk, anarkistisk og kommunistisk karakter.
- 1966–1975: 1966 ble et nytt vendepunkt for spansk journalistikk da det kom ny presselov. Loven kom mens Manuel Fraga var minister for informasjon og presse. Den nye presseloven åpnet for noe mer frihet for private aviser, og det kom nye blader som Cambio 16, Cuadernos para el Diálogo, Triunfo og Destino. Disse bladene var enten månedsutgaver eller ukeblader og ble ikke utsatt for den samme strenge kontrollen som dagsavisene. De ble derfor viktige virkemidler i arbeidet for å fremme og spre ideer som kunne trekke det spanske samfunnet ut av diktaturet og mot et moderne vestlig demokrati. I samme periode kom også flere spanske eksempler på kjendisjournalistikk, blant annet ukebladene Hola, Diez Minutos, Lectura og Semana.
Overgangen til moderne spansk presse
Ved diktaturets slutt i 1975 ble det slutt på sensur av informasjon og kommunikasjonsvirksomhet, og avisene som tilhørte Falangen og Movimiento Nacional gikk inn i løpet av kort tid. I 1976 kom El País og Diario 16. Begge avisene var viktige for moderniseringen av landet i overgangstiden fra diktatur til demokrati. Kort tid etter kom økonomiske aviser som Cinco Días og Expansión og populære nyhetsblader som Interviú (1976) og Tiempo (1982). I 1989 ble nyhetsavisen El Mundo etablert. Mange regner denne avisen som en videreføring av Diario 16, avviklet i 2001. El País lanserte den første nettavisen i 1996, og i dag er det et stort mangfold av nettaviser i Spania.