Furugadder er furutrær som har stått døde over lang tid. De har et sølvgrått utseende, og lite eller ingen bark.
Furugadder kalles også furukragger og keloner. Kelon er opprinnelig et finsk uttrykk, men har de siste årene også blitt tatt i bruk i Norge.
Vridd vekst
Furugaddene har ofte en tydelig vridd vekst. Dette skjer ved at cellene stiller seg tangentielt på skrå i forhold til treets lengdeakse, og ofte får hele stammens overflate et utpreget spiralformig utseende.
Man vet ikke hvorfor vridd vekst oppstår, men det forekommer oftere i fjellskog enn lavlandsskog. På steder med grunn jord og som er utsatt for vind, vil en ofte finne mer vridd vekst enn i en bestand med gode klima- og jordbunnsforhold. Trolig har også arveanlegg og tilfeldige mutasjoner minst like mye å si for at et tre skal være vriddvokst eller ikke.
Også vridningsretningen kan tilskrives treets arveegenskaper. Den kan gå til venstre eller til høyre, sett i treets lengderetning fra rotenden. Gran og furu er ofte høyredreid. Andre treslag kan være venstredreid. Vridningen er størst i nedre stammepartier hvor jo også stammediameteren er størst. Yngre trær er som regel venstredreid, mens eldre trær er høyredreid.
Tyri i furugadder
Gamle furugadder har stor andel kjerneved, eller malme, som er svært motstandsdyktig mot nedbryting av sopper og andre mikroorganismer. De fleste furugadder finnes i fjellskogen der trærne vokser sakte og utvikler mye malme, såkalte malmfuruer. I denne malmen har det blitt utviklet tyri, noe som er årsaken til at trærne kan stå i svært mange år uten å råtne og falle overende.
Det er funnet furugadder som spirte for mer enn 900 år siden, og som har vært døde i 600 år. Slike trær er «historiebøker» i skoglandskapet, der man kan finne informasjoner om blant annet klimautvikling gjennom for eksempel årringanalyser.
Biologisk mangfold
Sopper
Gamle, grove, harde furugadder og læger, såkalte kelo-trær, utgjør et viktig substrat og leveområde for flere arter sjeldne, vedlevende sopper.
Lav
Furugaddene er svært viktige for biologisk mangfold, særlig for lav. I et skogsområde i Grane kommune i Nordland fant man i 2018 for eksempel 83 arter lav (fire rødlistede) på levende furutrær og død furuved. Ulvelav er en relativt sjelden lavart som Artsdatabanken har gitt betegnelser «nær truet» i rødlista. Laven er knyttet til død ved, og spesielt til furugadder.
Fugler
Furugaddene utgjør også viktige boplasser både for hakkespetter og andre hullrugende arter. Flere arter av hakkespetter lager hull inn i furugaddene. Disse hullene kan benyttes til midlertidig opphold og ikke minst reirlegging av mange andre fuglearter, år etter år, over svært lange tidsperioder.
Flaggspetten spiser for det meste frø fra gran- og furukongler på høst og vinter. Men spetten klarer ikke å hakke ut frøene fra en kongle som henger og dingler på kvist. Derfor hakker den ut såkalte spettesmier, det vil si små sprekker i trær, der konglene kan settes fast slik at frøene kan hakkes ut. Spettesmiene lages helst i trær som det er lett å hakke i. Furugaddenes gamle, morkne trevirke er ekstra attraktivt til slike spettesmier. Man finner derfor ofte store mengder av uthakkede kongler under furugaddene.
Insekter
Tørt, oppsprukkent virke er også av stor betydning for insekter, blant annet pollinerende arter. I det oppsprukne trevirket til furugaddene finner insektene både midlertidig ly og muligheter for langvarig opphold.
Bålvirke
Fra gammelt av var furugaddene svært populære som bålved for skogsarbeidere og andre som var avhengig av å skaffe seg varme i utmarka. Furugaddenes store innhold av tyri gjør at dette trevirket holder seg temmelig tørt, også i fuktige perioder. Det er svært lett å få fyr på tyrivirket, som også brenner med stor varmeutvikling.
I gamle fortellinger kan vi derfor lese om «stokkilden», altså brenning av hele stokker på bålet, og dens betydning for at folk kunne holde varmen under overnatting og opphold i utmarka.
Bålvirke
Friluftslivet i Norge er svært omfattende, og mange brenner bål. I en del tilfeller benyttes også furugadder til bålved. Eksempler på dette er tørre greiner nederst på levende trær. Furugadder har imidlertid mange viktige økologiske funksjoner i skogen, og bør ikke hogges.
Det finnes en egen sertifiseringsordning for skog i Norge. Skogeiere som er omfattet av denne har plikt til å følge bestemmelsene i sertifiseringsordningen PEFC Skogstandard, (Programme for the Endorsement of Forest Certification). Nesten alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 er omfattet av PEFC-sertifiseringen. I de norske bestemmelsene står det: «Stående døde lauvtrær, grov død furu, naturlige høgstubber av alle treslag og liggende døde trær (læger) eldre enn 5 år skal som regel spares ved hogst».