Jahve er en mulig uttale av de fire hebraiske konsonantene yod-heh-vav-heh (JHVH), et av Guds navn i Den hebraiske bibelen (Tanakh). Omtales også som tetragrammaton (De fire bokstaver). Betydningen og uttalen er omstridt, en vanlig tolkning i jødisk tradisjon erå knytte det til Guds svar til Moses: "Ehyeh asher ehyeh", oversatt med «Jeg er den jeg er», eller «Jeg er hva jeg er».(2, Mosebok 3,14.)
Ifølge Talmud ble dette gudsnavnet tidlig betraktet som så hellig at det kun ble uttalt av ypperstepresten i tempelet på forsoningsdagen (yom kippur). Etter tempelets fall i år 70 evt., ble uttalen etter hvert ukjent blant jøder. Formen Jahve brukes aldri innenfor jødisk tradisjon. I dagligtale brukes oftest betegnelsen Gud, Elohim eller Adonaj (Herre, min herre). Ortodokse jøder omtaler Gud gjerne som ha-Shem (navnet) i vanlig tale.
Adonaj
Allerede fra 200-tallet fvt. skal navnet JHVH være blitt erstattet av Adonaj ved lesing fra bibelteksten. For å minne leseren på dette er vokalene fra Adonaj markert i den hebraiske teksten (se kere), noe som førte til at uttalen Jehovah oppstod blant kristne teologer i middelalderen. Den opprinnelige uttalen av JHVH kan være blitt bevart hos samaritanerne, og av dem overlevert til kirkefedrene. I moderne norske bibeloversettelser gjengis dette gudsnavnet med Herren. I faglitteraturen brukes Jahve (engelsk Yahweh).
Andre versjoner
Dette gudsnavnet forekommer også i sammensetningen JHVH sebaot (hærskarenes Jahve), opprinnelig en betegnelse for krigsguden; senere ble uttrykket satt i forbindelse med de himmelske hærskarer (englene, stjernene). En forkortelse av Jahve lyder Jahu (Jehu) eller Jah (Yo), og disse finnes også på epigrafiske tekster skrevet av vanlige mennesker i Det gamle Israel.
Disse formene forekommer også i den liturgiske formelen halleluja (lovpris Jah, det vil si Jahve) og i teofore personnavn (personnavn som inneholder et gudsnavn) som Elijahu («Jahu er min Gud») og Netanjahu («Jahu har gitt»). Slike navn er fremdeles populære i dag.
Gamle tekster
Ifølge rabbinsk tradisjon må enhver tekst som inneholder Guds hellige navn bevares for alle tider. Dette er ett av syv slike gudsnavn. I tidligere tider ble gamle og utslitte manuskripter oppbevart i spesielle rom, noe som har ført til bevaring av mange gamle religiøse tekster. Det kjente Damaskusskriftet ble på slutten av 1800-tallet funnet i et slikt lagerrom (geniza) i det gamle Kairo. Hellige jødiske tekster kan også begraves rituelt.