Styreform, betegnelse på måten de politiske institusjoner i et samfunn, og de prosesser som skjer i tilknytning til dem, er organisert på. Av og til oppfattes også hovedtrekk ved innholdet i institusjonenes styringsatferd som en del av styreformen. Når styreformer karakteriseres etter de første kriterier, er det særlig fordelingen av autoritet i og mellom institusjonene og aktørene det tas utgangspunkt i. Jo mer autoritet borgerne (og de institusjoner de eventuelt har valgt) har i utformingen av offentlig politikk, jo mer demokratisk sier man at en styreform er; jo mindre autoritet de samme instanser har, jo mer diktatorisk – eller autoritær – kaller man styreformen. I de fleste vestlige land er styreformen i stor grad demokratisk, men det er også et visst innslag av andre autoritetstyper. Man kan si at styreformen også har et byråkratisk innslag fordi byråkratiet øver en selvstendig politisk innflytelse og ikke bare er et nøytralt redskap for de demokratisk rekrutterte organer. Man kan også si at styreformen har et korporativt innslag fordi interesseorganisasjonene, særlig i arbeids- og næringslivet, spiller en viktig rolle både i utformingen og iverksettingen av offentlig politikk. Diktatoriske eller autoritære styreformer kan karakteriseres videre etter hvilke typer instanser som har den dominerende autoritet. Diktaturer kan være monarkiske hvis makten i stor grad er samlet hos en konge, som i enevoldstiden i Europa på 1600- og 1700-tallet; eller de kan være militære, hvis makten er samlet hos en offiser eller en offisersjunta, som i noen land i den tredje verden i dag; de kan være partidiktaturer, som i de fleste østeuropeiske land i perioden fra 1945 til 1989/90, eller de kan være religiøse, som i det etter-revolusjonære Iran.
Det gamle skillet mellom monarkiske og republikanske styreformer er nå lite utpreget. Karakteriseringen bygger på hvem som formelt – ikke reelt – har den høyeste utøvende makt – en monark eller en president (el.l.).
Det er også vanlig å karakterisere styreformer etter den geografiske autoritetsfordeling. Samfunn hvor all myndighet i prinsippet er samlet i de statlige institusjoner har en unitær (enhetsstatlig) styreform; samfunn hvor lavere geografiske enheter har en konstitusjonelt garantert selvstendighet har en føderal styreform. De skandinaviske land har klart enhetsstatlige styreformer, det samme har bl.a. Storbritannia, Frankrike og Italia. Tyskland og USA er føderalstater; det samme er, men i større grad, Canada og Sveits.
Når man skal karakterisere styreformer etter innholdet i den politikk som føres, er det vanligst å ta utgangspunkt i hvor omfattende eller inngripende politikken er. Jo mindre inngripende den er, jo mer liberal(istisk) er styreformen; jo mer inngripende den er, jo mer sosialistisk er styreformen. Den liberale styreform går i ekstreme tilfeller over i anarkisme, den sosialistiske i totalitarisme.