Voyager er to amerikanske romsonder som ble skutt opp 20. august 1977 (Voyager 2) og 5. september 1977 (Voyager 1). Hovedformålet med romsondene var utforskning av planetene Jupiter og Saturn. Men etter å ha besøkt disse planetene har Voyager-sondene fortsatt sin ferd utover i solsystemet. NASA mottar fortsatt signaler fra begge sondene.
Både Voyager 1 og 2 hadde en vekt på 825 kg ved start, hvorav 150 kg var instrumenter.
Samlet pris for Voyager-programmet er 988 millioner dollar (per september 2013).
Voyager 1
Voyager 1 passerte Jupiter 5. mars 1979 i en avstand av 280 000 km, deretter Saturn i en avstand av 124 000 km 12. november 1980. Passeringene var lagt slik at ikke bare planetene, men også enkelte av månene kunne observeres, og sonden sendte tusenvis av utmerkede bilder og en mengde vitenskapelige data tilbake til Jorden.
Voyager 1 oppdaget to nye Jupiter-måner, tre nye Saturn-måner, Jupiters ring, finstruktureringen i Saturns ringer, de aktive vulkanene på Jupiter-månen Io og sammensetningen av atmosfæren på den store Saturn-månen Titan.
12. september 2013 holdt NASA en pressekonferanse der det ble gitt klare indikasjoner på at Voyager 1, som første menneskeskapte objekt, befant seg i en overgangssone like utenfor heliosfæren, eller boblen der forholdene domineres av Solen. Avstanden til Solen var da 19 milliarder kilometer, en strekning som radiosignalene brukte omkring 17 timer på å tilbakelegge.
Voyager 2
Voyager 2 passerte Jupiter 9. juli 1979 i en avstand av 645 000 km, Saturn 26. august 1981 (101 000 km), Uranus 24. januar 1986 (71 000 km) og Neptun 25. august 1989 (4900 km). Voyager 2 oppdaget Jupiters 14. måne, Jupiters tredje ringkomponent, 10 Uranus-måner, bevegelsene i Neptuns atmosfære (med blant annet en stor mørk flekk), en sammenhengende ringstruktur rundt Neptun og seks Neptun-måner.
Den 5. november forlot Voyager 2 heliosfæren, altså det grensesjiktet der den lette, varme solvinden møter det kalde, tette, interstellare mediet. Avstanden til Jorden var da litt over 18 milliarder kilometer, som radiosignalene brukte cirka 16,5 timer på å tilbakelegge. De sikreste tegn på at Voyager 2 hadde lagt heliosfæren bak seg kom fra sondens Plasma Science Experiment, et instrument som sviktet på Voyager 1 i 1980.
Selv om sondene tydeligvis hadde forlatt heliosfæren, betyr det ikke ar de har forlatt solsystemet. Og det vil ikke skje på en god stund. Yttergrensen av solsystemet antas nemlig å ligge utenfor ytterkanten av Oorts sky, en samling av små objekter som fremdeles er under innflytelse av Solens gravitasjonskraft. Størrelsen på Oorts sky er ikke nøyaktig kjent, men den antas å begynne ved omkring 1000 astronomiske enheter fra Solen og strekke seg til omkring 100 000 astronomiske enheter fra Solen.
Videre ferd
Mens Voyager 1's vei ut av solsystemet går på oversiden av ekliptikken, går Voyager 2's på undersiden. Og da Voyager 1's avstand fra Solen var 19 milliarder kilometer, var den 15 milliarder for Voyager 2.
På sin evige reise utover vil Voyager 2 passere stjernen Ross 248 i en avstand av 0,5 parsec (1,65 lysår) om cirka 40 000 år.
Signal mottas fortsatt fra de to Voyager-sondene, og instrumentene deres er fortsatt funksjonelle. De forventes å ha minst ett fungerende instrument ut 2025. De kan være innenfor rekkevidde til at Deep Space Network kan motta signaler fra dem ut 2036, avhengig av hvor mye strøm de har til overs.