Versj. 12
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 30. mai 2022. Artikkelen endret 6 tegn fra forrige versjon.

Dødssynd er ifølge katolsk teologi en alvorlig synd som fører til sjelens evige fortapelse hvis synderen ikke angrer.

Den katolske kirke skiller mellom dødssynder (latin peccatum mortale) og svakhetssynder (latin peccata venialia). Ifølge katolisismen ødelegger dødssyndene kjærligheten til Gud i menneskets hjerte ved en fullt ut bevisst og overlagt handling som strider mot Guds vilje. Svakhetssynder krenker Gud, men lar kjærligheten til ham forbli. En dødssynd kan bare begås i alvorlige anliggender som mord, gudsfornektelse eller ekteskapsbrudd. Dødssynder kan tilgis av Guds miskunn og nåde dersom synderen omvender seg og angrer. Dette må skje innenfor rammen av botens sakrament; det vil si skriftemål. Svakhetssynder er det derimot ikke nødvendig å skrifte for en prest for.

Det bibelske grunnlaget for forestillingen om dødssynd er å finne i 1. Johannes brev 5, 16-17: "Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. All urett er synd, men ikke all synd fører til død."

De protestantiske kirkene skiller ikke mellom dødssynd og tilgivelig synd.

Fra pave Gregor den store (ca. 540-604) stammer en liste med sju dødssynder:

  1. hovmod
  2. misunnelse
  3. vrede
  4. latskap
  5. grådighet
  6. fråtseri
  7. utukt