Koalaen er et pungdyr som lever i Australia. Den er eneste art i sin familie og er spesiell i både utseende og levevis. Av utseende kan den minne om en teddybjørn. I levevis kan den sammenlignes med et dovendyr.
På slutten av 1800-tallet var koalaskinn en viktig eksportartikkel, og millioner av skinn ble eksportert. I dag er koalaen et australsk ikon.
Koalaen tilhører ordenen Diprotodontia.
Beskrivelse
Koalaen har en rund kropp og et stort, rundt hode. Ørene er store, runde og kranset av lange hår. Øynene er relativt små, mens snuten er naken og har to vide nesebor. Halen er kun en liten stump. Pelsen er svært tett og isolerer godt. Oversiden er lys grå eller gråbrun, mens buken kvit. Dyr i den sørlige delen av utbredelsesområdet er større enn i nord; de veier henholdsvis 7–14 kg og 4–9 kg. Kroppslengden er 65–82 cm. Hannen er betydelig større enn hunnen.
Føttene er sterke med kraftige klør beregnet for klatring. På framføttene er første og andre finger motstående de tre andre fingrene, noe som gjør at koalaen kan gripe rundt greiner. På bakføttene er stortåa motstående de andre fire tær og uten klo. Her er andre og tredje tå redusert og sitter sammen inne i en hudfold, de danner en "kam" som brukes for å kjemme pelsen. Selve fotsålene har fortykket hud som også gir god friksjon.
Fortennene er skarpe for å bite av blader, mens kinntennene er brede for å male opp bladene. Mellom fortenner og kinntenner er det et åpent rom, et diastema, som antakelig gir rom for å manipulere føden med tungen.
Levevis
Koalaen lever i eukalyptus-skoger opp til 1000 meter over havet. Den spiser nesten kun blader av eukalyptus-trær, også litt knopper, blomster og bark. Eukalyptus-blader er tungt fordøyelige og inneholder lite næring og mange forsvarsstoffer i form av eukalyptusoljer, tanniner og fenoler. Dette er derfor en svært krevende føde, men fordelen er at koalaen har få konkurrenter om den.
Koalaen gulper opp føden og tygger den en gang til, den har spesialiserte kjertler i magen som lager magesaft og den har enzymer i leveren som nøytraliserer giftstoffene. Ved å lukte på bladene kan den finne dem som inneholder minst gift. Koalaen bruker 4–5 av døgnets timer på å spise og kviler resten av døgnet. Magen fylles fort opp, og det tar lang tid å gjære og bryte ned føden.
Tykktarmen skiller ut de mest ufordøyelige deler av føden og kvitter seg med dem, mens de mer fordøyelige deler oppbevares lenger for gjæring. Gjæringen tar temmelig lang tid med eukalyptus-blader, og den foregår i en stor blindtarm og i tarmen ellers. Kroppens forbrenning er redusert til 70 prosent av det som forventes av et pungdyr på denne størrelsen. Koalaen kan overleve på en føde som inneholder svært lite nitrogen, mindre enn de fleste andre dyr kan klare seg med. Koalaen lever i en delikat energi- og næringsmessig balanse.
Fra koalaen er omtrent seks år gammel begynner kinntennene å bli runde og mindre effektive til å tygge opp føden med. Når de blir svært slitt, kan ikke dyret lenger utnytte føden effektivt og vil dø. En koala kan derfor godt dø av sult selv på full mage. Når den kviler og fordøyer føden, sitter den helst i ei greinkløft. Den får vanligvis nok vann fra føden den spiser og trenger sjelden drikke.
Koalaen lever vanligvis alene, bortsett fra mødre med unger. Hunnen føder én unge etter en drektighetstid på 35 dager, tvillinger forekommer av og til. Ungen bor i pungen i seks måneder, deretter bærer moren den på ryggen i ytterligere seks måneder til den avvennes. Koalaen blir først kjønnsmoden 3–4 år gammel. I gjennomsnitt produserer hunnen mindre enn én unger per år, men hun kan til gjengjeld få unger i 10–12 år. Det er også ganske god overlevelse blant ungene. Før ungen begynner å spise fast føde, spiser den en spesiell lort som stammer fra morens blindtarm. Man tror at dette utstyrer ungen med de nødvendige mikroorganismer den trenger for å bryte ned føden.
Koalaen er en flink klatrer, som bare kommer ned på bakken for å flytte over til et annet tre. På bakken beveger den seg raskt hoppende eller i langsom gange. Den kommuniserer først og fremst med lyd og lukt. I paringstiden «brøler» hannene, både for å imponere hunner og for å skremme rivaler. Hunnen skriker for å holde en hann på avstand. Koalaen bruker også mange andre lyder. Den har en stor kjertel på brystet som brukes til å duftmarkere trestammer og greiner med. Over denne kjertelen er dekkhårene ekstra lange og bunnull mangler, disse dekkhårene blir ofte farget gule av sekretet. Urin brukes også i duftmarkeringens tjeneste. Koalaen kan bli 10–14 år gammel, i fangenskap litt eldre.
Utbredelse og status
Koalaen er i dag utbredt i det østlige og sørlige Australia. Familiens historie går 24 millioner år tilbake i tid og har inneholdt 16 ulike arter, men kun få arter levde samtidig.
På slutten av 1800-tallet var koalaskinn en stor eksportartikkel. Millioner ble skutt og bestanden ble kraftig redusert i mange områder. I Sør-Australia ble den helt utryddet, men er nå gjeninnført. I Queensland ble koalaen fredet i 1927, etter at rundt 585 000 skinn ble tatt på kun én måned. Regner man med alle ungene i pungen, var kanskje det egentlige tallet 800 000 døde koalaer. I dag blir ikke koalaen regnet som truet i Queensland, men den fåtallig og sliter i mange områder. Problemet for forvaltningen er at lokale bestander kan øke så kraftig at det blir et problem, både for bestanden og for omgivelsene, mens andre bestander er på utryddelsens rand.
Hovedproblemet for koalaen over det meste av Australia er at skogene den lever (og levde) i hogges ned, slik at dagens restbestander er forvist til dårligere og mer uproduktive områder der føden inneholder mer giftstoffer. Bestander blir også splittet opp. Et viktig tiltak blir derfor å sørge for gode leveområder. Andre trusler et løshunder som dreper eller skader dyr, skogbranner og tørke, samt trafikkdød. Stressede bestander er også mer utsatt for sykdommen klamydia, som gir økt dødelighet og dårligere formering. Voldsom varme som følge av klimaendringer tar også livet av mange koalaer. Koalaen er sårbar for alle disse truslene og kan i liten grad endre sine vaner og tilpasse seg.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
Dickman, C. & Woodford Ganf, R. (2007). A fragile balance: the extraordinary story of Australian marsupials. Craftsman House, Melbourne.
Jackson, S.M. (2015). Family Phascolarctidae (koala). S. 400-417 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.