Versjon 26 av Margrete 1. – Store norske leksikon

Margrete 1. var nordisk riksstyrer og grunnlegger av Kalmarunionen. Margrete var regjerende dronning av Norge fra 1388 og av Sverige fra 1389. Hun var i praksis også regjerende dronning av Danmark fra 1387, selv om hun aldri ble formelt valgt til dronning der.

Margrete var yngste barn av den danske kong Valdemar 4. Atterdag. Hun var gift med den svensk-norske kongen Håkon 6. Magnusson, og de fikk sønnen Olav i 1370. Da Valdemar døde i 1375, ble Olav dansk konge, og da Håkon døde i 1380, arvet Olav også Norge. Margrete styrte begge rikene på sønnens vegne. Olav døde allerede i 1387, og Margrete ble året etter valgt til «mektig frue og rett husbonde» i Norge. Ytterligere et år senere oppnådde hun det samme i Sverige. Ettersom sønnen døde tidlig, utpekte hun søsterdattersønnen (grandnevøen) Erik av Pommern som sin etterfølger. Han ble kronet til konge over alle de tre skandinaviske rikene i Kalmar i 1397, og Kalmarunionen ble grunnlagt. Erik var da bare 14–15 år gammel, så det var Margrete som stod bak unionen. Hun var riksstyrer på Eriks vegne mens han var umyndig, og fortsatte å ha regjeringsmakten til sin død i 1412.

Norsk ekteskap og dronning

Margrete ble viet til Håkon 6. Magnusson i 1363 som del av en nordisk allianse. Alliansen ble dannet av hennes far, kong Valdemar Atterdag av Danmark, Håkon og hans far Magnus 7. Eriksson av Norge og Sverige, og var rettet mot det tyske mecklenburgdynastiet. Sistnevnte var under ledelse av hertug Albrekt 2. og ble blant annet regnet som en trussel mot Magnus og Håkons svenske kongedømme.

I 1364 ble Albrekts sønn, Albrekt 3., anerkjent som konge i størstedelen av Sverige med unntak av de vestligste delene, Värmland, Dalsland og deler av Västergötland, som Håkon 6. lyktes å beholde kontrollen over. Det norske hoffet som Margrete kom til, var derfor preget av at kong Håkon fortsatt titulerte seg som konge av Sverige. Den norske kongen hadde flere svensker i sin tjeneste, og Margrete fikk en svensk dame til hovmesterinne – Märta, datter av den hellige Birgitta.

Margrete fikk dermed allerede fra barneårene tilknytning til alle de tre nordiske rikene. I 1370 fødte hun sitt eneste kjente barn, Olav 4 Håkonsson, trolig i Oslo.

Dansk kongevalg

Året etter sin fars død i 1375 sørget Margrete for at Olav ble valgt til konge i Danmark (1376) i konkurranse med en søstersønn av henne. Søstersønnen var av mecklenburgdynastiet, og kong Valdemar hadde opprinnelig lovt at denne søstersønnen skulle etterfølge ham på den danske tronen. Flere tyskættede stormenn i Danmark støttet også den mecklenburgske kandidaten. Det samme gjorde den tysk-romerske keiseren Karl 4., men hans støtte var halvhjertet.

Det norske kongeparets trumfkort i kampen for sønnens kandidatur i Danmark, var hanseatenes privilegier i Norge, som ikke var fornyet. Hanseatene hadde etter freden som ble inngått i Stralsund mellom Danmark og hansastedene i 1370, rett til å bli hørt ved framtidige danske kongevalg. Med løfte om stadfesting av de norske privilegiene lyktes det norske kongeparet i å få hanseatene til å forbli passive i det danske tronfølgespørsmålet. Hanseatene ønsket også trolig Olav som dansk konge. Ut fra sin tradisjonelle balansepolitikk i Norden måtte en norsk-dansk løsning framstå som mer forlokkende for hanseatene enn en dansk-svensk-mecklenburgsk.

Håkon 6. stadfestet hanseatenes privilegier i Norge etter at Olav var valgt til dansk konge. Et formynderstyre bestående av det norske kongeparet og riksrådet ble innsatt for den umyndige kongen. I praksis var det Margrete som kom til å lede formynderstyret for sønnen i Danmark, mens Håkon fortsatte å regjere i Norge. Etter Håkons død i 1380 ble det trolig også opprettet et formynderstyre for Olav i Norge med Margrete i spissen. Hun hadde ikke minst en ledende rolle i begge landenes utenrikspolitikk. I 1381 gav det norske riksrådet Margrete fullmakt til å forhandle med hanseatene på Norges vegne inntil kong Olav ble myndig.

Riksstyrer

Margretes første regjeringsår var vanskelige. I Danmark var riksrådet mektig, og flere skånske slott og byer var i hendene på hansastedene. Riket ellers var truet av mecklenburgerne, ikke minst av kong Albrekt i Sverige. I Sønderjylland (Slesvig) tok de holsteinske grevene over stadig mer makt. Sin første større fremgang hadde Margrete i 1384 da hun drev Albrekt ut av Skåne; året etter fikk hun hansabyene til å oppgi pantsatte byer og slott ved Øresund. I 1386 anerkjente holsteinerne den danske kongens lenshøyhet over Slesvig, noe som i samtiden ble regnet for en stor seier.

Da Olav døde i 1387, var hennes stilling så sterk at hun bare en uke etter ble valgt til Danmarks «frue og husbonde». Hun fikk imidlertid ikke dronningtittelen i Danmark, trass enkelte framstøt i den retning. Dansk dronning ble hun aldri i navnet, bare i gavnet. Neste år valgte det norske riksrådet Margrete til rikets «mektige frue og rette husbonde» og erklærte at den norske tronfølgen heretter skulle regnes fra henne. Riksrådet utpekte i forlengelsen av dette hennes søsterdattersønn Erik (opprinnelig Bugislav) av Pommern til tronarving.

Svenske stormenn i opposisjon til kong Albrekt gav henne i 1388 samme tittel i Sverige som i Norge. Partene gav samtidig hverandre løfte om gjensidig støtte mot Albrekts regime. I slaget ved Falköping året etter (1389) ble Albrekt slått og tatt til fange av Margretes hær.

Kalmarunionen

I løpet av 1396 ble Erik hyllet som konge både i Danmark og Sverige, og i 1397 fikk Margrete Erik kronet for alle tre riker i Kalmar. En unionsavtale ble utarbeidet, men ikke formelt vedtatt, trolig fordi Margrete ikke ønsket en slik avtalefestet, formell tildeling og regulering av riksstyret. Regjeringen forble i hennes hånd også etter at Erik var blitt myndig, og hun styrte nærmest de tre rikene som ett.

Det ble gjort forsøk på å samle mest mulig makt innenfor sentralstyret hos monarken og den nærmeste rådgiverkretsen. Den grunnleggende styringstanken hos kongehuset var at enkeltpersoner i stedet for politiske organer i størst mulig grad skulle ta del i unionmonarkens styre av rikene. Riksrådene var sjelden samlet, og felles riksmøter ble aldri en fast institusjon. Av de store riksembeter ble bare kanslerembetene besatt. Det norske riksseglet ble imidlertid ført til Danmark i 1398, og den danske kansleren ble unionens kansler og leder av unionskanselliet. Den norske kansleren fikk redusert arbeidsfeltet til stort sett bare å gjelde oppgaver innenfor rettspleien.

I lensforvaltningen og i bispeembetene var det om å gjøre for Margrete å få utnevnt folk hun hadde tillit til, for å skape et sterkt unionskongedømme. Danmark ble imidlertid, ut fra ressurser og geografisk posisjon, unionens hovedland og dermed Margretes vanligste oppholdssted. Ettersom hofftjeneste og nærhet til monarken var viktig for å kunne gjøre karriere i datidens forvaltning, ble det ofte danskene Margrete hadde størst tillit til i unionsforvaltningen. Både i Sverige, og enda mer i Norge, brukte hun likevel stort sett innfødte menn. Hun fikk en god del adels- og kirkegods lagt inn under kronen igjen og styrket med det de kongelige inntektene.

Margrete reiste imidlertid i hele unionsområdet; først og fremst i Sverige, men også enkelte ganger i Norge. Ingen av de seinere unionskongene hadde en tilsvarende innsikt i, og interesse for, norske forhold som Margrete. Hun interesserte seg også sterkt for kirken i alle unionsrikene, og gav den mange gaver. I tillegg til dette opprettet hun og støttet en rekke kirkelige stiftelser. Hun hadde et spesielt forhold til birgittinerordenen og dens opphavskloster, Vadstena. Det ble gitt store donasjoner til dette klosteret som hun besøkte ofte.

Kampen mot tysk ekspansjon på nordisk grunn, som hadde preget Margretes første år, blusset opp igjen fra 1404, og det kom til væpnet konflikt med holsteinerne om herredømmet i Slesvig. Hun hadde nettopp inntatt Flensburg i oktober 1412 da hun døde om bord i sitt eget skip. Margrete ble etter eget ønske opprinnelig gravlagt i Sorø klosterkirke. Biskopen av Roskilde bortførte imidlertid liket hennes, og kong Erik bekostet et praktfullt gravmæle for henne i 1423. Margretes gravmæle står i dag fremdeles i Roskilde domkirke.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Etting, Vivian: Margrete den første : En regent og hendes samtid, andre reviderte udgave, 1997, isbn 87-00-28244-8, Finn boken
Haug, Eldbjørg: Margrete – Den siste dronning i Sverreætten : Nordens fullmektige frue og rette husbonde, 2000, isbn 82-02-17642-5, Finn boken