Manna er ifølge 2. Mosebok 16, 4–35 betegnelsen på maten som Gud (JHVH) lot regne ned til israelittene under den lange vandringen gjennom Sinaiørkenen på veien fra Egypt til Kanaan, i jødisk tradisjon kalt Eretz Israel.
Ifølge tekstene skal de hver morgen ha funnet at marken var dekket med et tynt lag frøliknende substans. Israelittene skjønte ikke hva dette var, og spurte: “Hva er dette?” eller “det er manna” (hebraisk man hu) og Moses forklarte at dette var brødet Gud hadde gitt dem som næring i den karge ørkenen. Israelittene kalte den manna (man). Teksten forteller videre at israelittene samlet mannaen og malte den på håndkvern, eller knuste den i en morter, for deretter å koke den før den kunne formes til en slags kaker. (4. Mosebok 11, 6–8.) Mannaen skal ha liknet hvite korianderfrø og ha minnet om honningkjeks.
Mannaen måtte sankes for en dag av gangen, for den tålte ikke lang oppbevaring. Bare hver fredag skulle de samle nok til to dager, for på sabbaten ville det ikke komme ny manna. Denne ene gangen i uken skulle mannanen holde seg til dagen etter, for på sabbaten skulle folket hvile. De fikk også beskjed om å spare en omer (bibelsk måleenhet) og plassere denne foran JHVH (kanskje foran paktkisten) til minne om maten de haddde fått under ørkenvandringen (2. Mosebok 16, 21–36.) Teksten spesifierer ikke om dette skulle gjelde i all fremtid.
Manna omtales også i Det nye testamentet (Johannes 6, 49–51) og flere steder i Koranen (sure 2, 57; sure 7,160, sure 20,80, men disse tesktene gir ingen konkrete opplysninger om mannaens beskaffenhet.
Hva var manna?
Tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh gir noen opplysninger om mannaens farge, utseende og smak, men gir ingen konkrete opplysninger om akkurat hva manna skal ha bestått av. Manna beskrives som “himmelsk korn” (salme 78,24) og “himmelbrød” (salme 105,40), Det dreier seg om et mirakel utført av en guddom, ikke om en beskrivelse av en kjent plante eller substans.
Talmud og jødisk fortellertradisjon (midrash) omfatter mange forestillinger om manna, som omtales både som engelmat og en mat som smakte forskjellig for unge og gamle.
Både rabbinere, kristne teologer og biologer har likevel vært opptatt av å finne ut hva slags plante eller substans dette kan ha vært. Forslagene har omfattet både ulike planter og frø, safter fra ulike trær og spiselige utsondringer fra innsekter (skjoldlus). En vanlig konklusjon er at det kan ha dreid seg om en slags rimfrostaktig belegg eller lav.
Alle disse gjetningene går ut fra at Mosebøkene beskriver faktiske historiske hendelser, både når det gjelder selve utvandringen fra Egypt, antallet israelitter på vandring og hendelser underveis. Moderne forskning har ulike teorier om både utvandringen fra Egypt og hvordan Det gamle Israel oppsto, og når og hvordan en utvandring fra Egypt kan ha funnet sted. Ingen vet i dag hvorvidt de lærde som skrev ned disse tekstene, en gang i første halvdel av 1. årtusen før vår tidsregning, hadde en kjent plante eller et kjent fenomen i tankene. Det de beskriver er et gjentagende mirakel de mente israelittene opplevde på ny hver morgen.
Planter, lav eller innsekter som (på norsk) inneholder ordet manna, som mannalav eller mannaskjoldlus, kan heller ikke gi oss noen pålitelige opplysninger om den mirakuløse maten israelittene ifølge bibeltekstene skal ha fått fra himmelen under vandringen.