Furugadder er furutrær som har stått døde over lang tid. De har et sølvgrått utseende, og lite eller ingen bark.
Furugadder kalles også furukragger og keloner. Kelon er opprinnelig et finsk uttrykk, men har de siste årene også blitt tatt i bruk i Norge.
Vridd vekst
Furugaddene har ofte en tydelig vridd vekst. I 1992 laget Ludvik Nagoda ved daværende Institutt for skogfag ved Norges Landbrukshøgskole en publikasjon som heter «Feil og uregelmessigheter hos trevirke». Nagoda beskriver fenomenet på følgende måte: «Vridd vekst forekommer ved at cellene stiller seg tangetielt på skrå i forhold til treets lengdeankse. Av samme grunn får ofte hele stammens overflate et utpreget spiralformig utseende. Hva som er direkte årsak til vridd vekst er ennå ikke brakt på det rene».
Heller ikke i 2021 kan forskerne ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Ås forklare årsakene til vridd vekst. De har blant annet registrert at på grunn jord og steder som er utsatt for vind vil en ofte finne mere vridd vekst enn i bestand med gode klima- og jordbunnsforhold. Det er altså mer vridd vekst i fjellskogen enn i lavlandsskogen, særlig på furugaddene. Trolig har også arveanlegg og tilfeldige mutasjoner minst like mye å si for at et tre skal være vriddvokst eller ikke.
Også vridnings-retningen kan tilskrives treets arveegenskaper. Den kan gå til venstre eller til høyre, sett i treets lengderetning fra rotenden. Gran og furu er ofte høyredreid. Andre treslag kan være venstredreid. Vridningen er størst i nedre stammepartier hvor jo også stammediameteren er størst. Yngre trær er som regel venstredreid, men eldre trær er høyredreid.
Mye tyri
Gamle furugadder har stor andel kjerneved, eller malme, som er svært motstandsdyktig mot nedbryting av sopper og andre mikroorganismer. De fleste furugadder finnes i fjellskogen der trærne vokser sakte og utvikler mye malme, såkalte malmfuruer. I denne malmen har det blitt utviklet tyri, noe som er årsaken til at trærne kan stå i svært mange år uten å råtne og falle overende.
Jostein Arve Lorås ved Nord universitet i Bodø har datert stående furugadder som viser at de spirte for mer enn 900 år siden. Og gaddene har vært døde i rundt 600 år. Slike trær er «historiebøker» i skogslandskapet. Både dagens og ikke minst framtidas forskere kan her finne informasjoner om blant annet klimautvikling. Dette kan skje på grunnlag av årring-analyser og slike informasjoner kan være av uvurderlig betydning.
Viktig for biologisk mangfold
Furugaddene er svært viktig for biologisk mangfold. I det botaniske fagtidsskriftet Blyttia nr 4/2020 har Lorås med flere en artikkel der det henvises til studier som bekrefter hvor viktig død ved er for biologisk mangfold. I et 750 daa stort skogsområde i Grane kommune fant man på levende furutrær og død furuved 83 arter lav hvorav fire er rødlistede.
Ulvelav er en relativt sjelden lavart som Artsdatabanken har gitt betegnelser «nær truet» i rødlista. Laven er knyttet til død ved, og spesielt til furugadder.
Furugaddene ugjør også viktige boplasser både for hakkespetter og andre hullrugende arter. Flere arter av hakkespetter lager hull inn i furugaddene. Disse hullene kan benyttes til midlertidig opphold og ikke minst reirlegging av mange andre fuglearter, år etter år, over svært lange tidsperioder.
Spettesmier
Flaggspettens mat høst og vinter består for det meste av frø fra gran- og furukongler. Men spetten klarer ikke å hakke ut frøene fra en kongle som henger og dingler på kvist. Derfor hakker den ut såkalte spettesmier, det vil si små sprekker i trær, og her har konglene ganske godt feste slik at frøene kan hakkes ut. Spettesmiene lages helst i trær som det er lett å hakke i. Furugaddenes gamle, morkne trevirke er ekstra attraktivt til slike spettesmier. Vi kan derfor ofte finne store mengder av uthakkede kongler under furugaddene.
Betydning for insekter
Tørt, oppsprukkent virke er også av stor betydning for insekter, blant annet pollinerende arter. I det oppsprukne trevirket til furugaddene finner insektene både midlertidig ly og muligheter for langvarig opphold.
Professor Jostein Lorås og førstelektor Siw Elin Eidissen ved Nord universitet i Bodø utførte i 2018 og 2019 et forsøk med død ved, dette skjedde i nærheten av Nordland nasjonalparksenter i Saltdal. De plasserte ut ti furustokker. Forskerne dokumenterte at mellom 150 og 200 insektarter oppsøkte disse stokkene.
Furugadd som bålvirke
Fra gammelt av var furugaddene svært populære som bålved for skogsarbeidere og andre som var avhengig av å skaffe seg varme i utmarka. Furugaddenes store innhold av tyri gjør at dette trevirket holder seg temmelig tørt, også i fuktige perioder. Det er svært lett å få fyr på tyrivirket som også brenner med stor varmeutvikling.
I gamle fortellinger kan vi derfor lese om «stokkilden», altså brenning av hele stokker på bålet, og dens betydning for at folk kunne holde varmen under overnatting og opphold i utmarka. Slik bruk av furugadder var ofte en nødvendighet i tidliger tider. Men forfedrene våre kjente ikke til hvilken betydning furugaddene har i skogens økosystem.
Hogging til bålvirke
I dag er friluftslivet i Norge svært omfattende, og mange brenner bål. I en del tilfeller benyttes også furugadder til bålved. Ifølge allemannsretten kan man kun benytte såkalt «verdiløst virke» til bålved. Men furugadder har mange viktige funksjoner i skogen og hogst av slike trær omfattes ikke av allemannsretten.
I mange av våre verneområder er det tatt inn bestemmelser om at all hogst er forbudt. Allikevel sees eksempler på at furugadder hogges ned til bålved. Eksempelvis i verneforskriften for Femundsmarka nasjonalpark står det blant annet følgende: «All vegetasjon er vernet mot skade og ødeleggelse av enhver art. Dette gjelder også døde trær». Like i nærheten av Røavassdragets utløp i Femunden, inne i nasjonalparken, har Femundsbåtene anløpsplass. Her er det en meget populær plass for telting. På stedet finnes flere eksempler på ulovlig hogst av store furugadder til bålved.
Det finnes en egen sertifiseringsordning for skog i Norge. Skogeiere som er omfattet av denne har plikt til å følge bestemmelsene i sertifiseringsordningen som heter PEFC Skogstandard, (Programme for the Endorsement of Forest Certification) Nesten alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 er omtattet av PEFC-sertifiseringen. I de norske bestemmelsene står det: «Stående døde lauvtrær, grov død furu, naturlige høgstubber av alle treslag og liggende døde trær (læger) eldre enn 5 år skal som regel spares ved hogst».