Helgeland er den den sørligste delen av Nordland fylke. I nord strekker Helgeland seg til Saltfjellet i innlandet og halvøya Kunna nordligst i Meløy kommune på kysten. Helgeland omfatter etter dette de 19 kommunene Bindal, Sømna, Brønnøy, Vevelstad, Vega, Alstahaug, Herøy, Dønna, Leirfjord, Nesna, Lurøy, Træna, Rødøy og Meløy (ytre Helgeland), samt Hattfjelldal, Grane, Vefsn, Hemnes og Rana (indre Helgeland), i alt 18 839 kvadratkilometer med 83 644 innbyggere (2021). Dette svarer til 49 prosent av fylkets areal og 35 prosent av folketallet.
Administrativ inndeling
Helgeland utgjør administrativt av tre tingrettsdistrikter, Brønnøy (Bindal, Sømna, Brønnøy, Vega og Vevelstad), Alstahaug (Alstahaug, Dønna, Grane, Hattfjelldal, Herøy, Leirfjord og Vefsn) og Rana (Hemnes, Lurøy, Nesna, Rana, Træna og Rødøy). Meløy lengst i nord hører til Salten tingrettsdistrikt.
Helgeland inngår i Nordland politidistrikt med unntak av Bindal lengst i sør som hører til Trøndelag politidistrikt.
Helgeland utgjør ellers tre prostier: Sør-Helgeland bestående av de samme fem kommunene som Brønnøy tingrettsdistrikt, Nord-Helgeland (Alstahaug, Dønna, Herøy, Lurøy, Nesna, Rødøy, Leirfjord og Træna) og Indre Helgeland (Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Vefsn). Meløy kommune hører til Bodø domprosti.
Natur
Berggrunnen i Helgeland er preget av den kaledonske fjellkjedefoldning ved overgangen silur–devon (kaledonske orogenese). En rygg av magmatiske bergarter, vesentlig granitt, går langs kysten nordover. Denne danner et fjellrekke med topper opp til 1200–1300 meter over havet, noe høyere nord for Melfjorden i nord. Granittryggen er gjennombrutt av to fjorder, Vefsnfjorden og Ranfjorden. På begge sider av ryggen, også i det indre av Helgeland, finnes det særlig mer eller mindre omdannede lagdelte bergarter.
De høyeste fjellene består imidlertid stort sett av mindre, isolerte områder med gjennomsatte/overskjøvne magmatiske bergarter (for eksempel Kvigtind i Børgefjellet i Hattfjelldal, 1699 meter over havet, Jetnamsklumpen i Store Børgefjell, 1513 meter over havet, Ørfjellet på Saltfjell, 1751 meter over havet). Et viktig unntak er Helgelands og Nord-Norges høyeste fjellparti, Okstindan (1916 meter over havet), som ligger nord for Røssvatnet. Dette er består berggrunnen av glimmerskifer og glimmergneis.
I indre Helgeland, innenfor granittryggen, går dalførene stort sett nord–sør, og elvene er lange og vannrike som følge av manglende gjennombrudd mot vest (Vefsna, Rana). På vestsiden av granittryggen er dalene korte og bratte. Ute ved kysten, og særlig på øyene, er strandflaten velutviklet. Mylderet av småøyer setter sitt preg på kysten, særlig mellom Vega og Dønna. Farvannet mellom øyene er stort sett meget grunt og er egentlig en fortsettelse av strandflaten under havets nivå. Dyrkingsjorden ligger hovedsakelig på havavsetninger, skogsjorden på morene. Skoggrensen ligger på 600–700 meter over havet i indre strøk og synker vesentlig mot kysten.
Bosetning
Bosetningen på helgelandskysten er av meget gammel dato, med en blanding av norrøn og samisk befolkning. Fra vikingtiden og middelalderen fantes flere norrøne høvdingseter (Torget, Tjøtta og Dønnes) på kysten av Helgeland. I indre strøk fantes samisk befolkning. Fast ikke-samisk bosetning i indre strøk begynte derimot først på 1700-tallet.
Siden andre verdenskrig har det vært en markert forskyvning av bosetningen fra kysten til de indre strøk, i første rekke som en følge av den sterke industriutbyggingen her. Parallelt med dette har det vært en svekkelse av næringsgrunnlaget på kysten, som tradisjonelt har vært basert på primærnæringene, noe som har medført en sterk utflytting, særlig fra mange av øysamfunnene ytterst på kysten. Dette har resultert i at Indre Helgeland i 2021 har 56 prosent av Helgelands befolkning mot 40 prosent i 1950.
Næringsliv
Jordbruket i Helgeland er et utpreget husdyrbruk. Brukene er gjennomgående små, særlig i kystdistriktene der jordbruket kombineres med fiske i atskillig utstrekning. Skogen betyr en del for jordbrukerne i indre Helgeland, stedvis også i fjorddistriktene. I indre Helgeland spiller skogbruket en viss rolle som selvstendig næring. Skogavvirkningen på Helgeland er betydelig, 135 600 m³. Dette utgjør 75 prosent av fylkets skogavvirkning (2018).
Fiske drives både i kystfarvannene og på bankene utenfor. Ellers en viss deltakelse i sesongfiskerier andre steder, for eksempel i lofotfisket, men dette har noe mindre betydning enn tidligere. Samlet ilandbrakte fiskefartøyene hjemmehørende på Helgeland 2017 fangster til en førstehåndsverdi av 601,1 millioner kr. Dette utgjør 15 prosent av fangstverdien for hele fylket. Bare en del av denne fangsten blir ilandført på Helgeland. For øvrig er drives det et betydelig fiskeoppdrett i kyst- og fjordkommunene på Helgeland.
Industrien har vokst frem på grunnlag av lokale ressurser som malm, tømmer, fisk og vannkraft. Det er gruvedrift på jernmalm i Dunderlandsdalen. Malmen transporteres til Mo i Rana hvor den oppredes. Den malmbaserte stålproduksjonen i Mo ble avviklet 1989 og Fundia produserer etter dette skrapjernbasert stål. I Glomfjord er det en betydelig kjemisk og farmasøytisk industri. I Mosjøen ligger Elkem Aluminium Mosjøen og Aker Kværners mekaniske verksted. Det er sponplatefabrikk i Hattfjelldal. Ellers har Helgeland noe sagbruksvirksomhet og trevareindustri, likeledes båtbygging med lange tradisjoner. I kyststrøkene er det atskillig næringsmiddelindustri, i vesentlig grad fiskemottak og -foredling.
Helgeland har 2019 utbygd vannkraftverk med en samlet maskininstallasjon på 2227 MW og en midlere årsproduksjon på 10 051 GWh, henholdsvis 57 og 60 prosent av fylkets samlede utbygde vannkraft. De største enkeltkraftverkene etter maskininstallasjon er: Svartisen i Glomfjord (600 MW), Rana (500 MW), Nedre og Øvre Røssåga i Hemnes (henholdsvis 350 og 175 MW), Kolsvik i Bindal (128 MW) og Lomi (118 MW) i Fauske.
Turisttrafikken i Helgeland er økende, både i indre strøk og ikke minst på kysten.
Samferdsel
Nordlandsbanen går gjennom indre Helgeland. E6 følger stort sett samme trasé som jernbanen. Fra E6 i Trofors i Grane går mellomriksvei til Sverige (riksvei 73). Også Mo i Rana har mellomriksvei til Sverige ved E12 over Umbukta til Umeå.
Langs kysten går fylkesvei 17 («Kystriksveien i Nordland», som er nasjonal turistveg) med i alt seks ferger fra grensen mot Nord-Trøndelag via Brønnøysund og Sandnessjøen til Bodø. Det er bare tre veiforbindelser mellom indre og ytre Helgeland: Fylkesvei 78 fra E6 i Grane til Brønnøysund, fylkesvei 78 fra E6 i Vefsn til fylkesvei 17 i Leirfjord med forbindelse til Sandnessjøen og fylkesvei 12/fylkesvei 17 fra E6 i Mo i Rana til Nesna.
Ytre Helgeland er helt avhengig av sjøgående transport. Hurtigruten anløper i Helgeland Brønnøysund, Sandnessjøen, Nesna og Ørnes. Det er kommunale lufthavner i Sandnessjøen, Brønnøysund, Mosjøen og Mo i Rana som har forbindelser med landets øvrige flyrutenett. Det går hurtigbåt på strekningen Sandnessjøen–Bodø. Svært mange av de mindre øysamfunnene har lokale hurtigbåtforbindelser.
Navnet er trolig av norrønt Hálogaland, Hålogaland.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Helgeland historie, utgitt av Helgeland historielag, 1985-, 2 b., Finn boken
- Strompdal, Knut: Gamalt frå Helgeland, [Ny utg.], 1996, isbn 82-991910-2-5, Finn boken