Historie
Før det ble opprettet noe universitet i Norge, foregikk universitetsutdanningen ved utenlandske læresteder, særlig danske, svenske, tyske og nederlandske. En kongelig forordning i 1629 gjorde eksamen fra Københavns Universitet til en betingelse for å få geistlige embeter. Fra da av hadde dette universitetet de fleste norske studentene.
Selv om det ikke fantes noe universitet i Norge, var det likevel en del vitenskapelig aktivitet, og enkeltpersoner holdt kontakt med vitenskapelige miljøer i andre land. De ga bidrag til studier av Bibelen og av klassiske språk. Andre emner var Norges historie, topografi og naturforhold. Et visst kjennskap til de gamle norske lovene og deres språkform ble holdt ved like. I 1750 ble Den frie mathematiske Skole i Christiania opprettet som en forløper til Krigsskolen, og i 1757 fulgte Bergseminaret på Kongsberg. Bergseminaret ga undervisning i fysikk, matematikk og kjemi.
I 1760 ble Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab stiftet i Trondheim. Gjennom dette selskapet, med biskop Johan Ernst Gunnerus i spissen, ble det fremmet forskning, særlig med hensyn til historie og studier av naturforhold. Mange slike skildringer ble utgitt av Det topographiske Selskab, stiftet i 1791. I 1809 gikk selskapet opp i Det Kongelige Selskap for Norges Vel, som hadde fremme av det vitenskapelige liv blant sine formål. Dette selskapet gjorde en betydelig innsats for å få opprettet et eget norsk universitet (Det Kgl. Frederiks Universitet i 1811; fra 1939 Universitetet i Oslo).
Universitetet ble opprettet under trange kår, og virksomheten ble i lang tid konsentrert om undervisningen for å sikre tilgangen på embetsmenn. Studier og forskning i tilknytning til landets naturressurser var også en ledetråd. Virksomheter som i våre naboland var utviklet i tilknytning til kongelige samlinger, vitenskapsakademier eller andre frittstående institusjoner, vokste i Norge frem innenfor universitetets ramme og ga det et særpreg. Universitetsbiblioteket i Oslo ble nasjonalbibliotek, Universitetets oldsakssamling ble Norges historiske museum, og de naturhistoriske museer fikk en lignende oppgave på sine områder.
Universitetet fikk nye bygninger i 1852, og gjennom resten av hundreåret økte den vitenskapelige virksomheten betydelig. Her ble også etableringen av Norges geologiske undersøkelse (1858), Det norske meteorologiske institutt (1866) og Statens fiskeriundersøkelser (1900) av betydning. Også ved museene i Bergen og Trondheim økte den vitenskapelige aktiviteten. I 1857 ble Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo stiftet. Etter hvert ble en rekke nye, høyere læresteder etablert: Norges landbrukshøgskole (1897), Norges tekniske høgskole (1910), Norges veterinærhøgskole (1918), Norges lærerhøgskole (1922), Norges tannlegehøgskole (1928), Norges Handelshøyskole (1936), Universitetet i Bergen (1946), Universitetet i Tromsø (1968) og Universitetet i Trondheim (1968).
De vitenskapelige institusjonene i Norge har i forhold til andre land hatt beskjedne inntekter av egne fond og andre private midler, og virksomheten ble for det meste finansiert av offentlige midler. Periodevis var Universitetet i Oslo gjenstand for en kritisk holdning fra myndighetenes side, noe som blant annet ga seg utslag i økonomiske innstramninger, blant annet i 1890-årene. Det ble gjort en rekke forsøk på å samle inn midler til forskningsformål under ledelse av geologiprofessor Waldemar Christofer Brøgger (også kalt «felttoget for norsk vitenskap»). Det mest betydningsfulle resultatet av disse anstrengelsene var Fridtjof Nansens fond til vitenskapens fremme (nå Nansenfondet), som fra opprettelsen og frem til andre verdenskrig var den viktigste finansieringskilden for norsk forskning ved siden av de offentlige bevilgningene til institusjonene. Av private donasjoner kan nevnes Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet (1930) og Anders Jahres gaver til Universitetet i Oslo i 1960- og 1970-årene.
Forskningsrådene er en nyskapning i etterkrigstiden. De innebærer at staten tar et større ansvar på forskningsområdet. I enkelte andre land var slike organer opprettet tidligere. Også i vårt land så man tilløp til slike organer i mellomkrigstiden på det teknisk-industrielle området (blant annet Centralkomiteen for vitenskapelig samarbeide til fremme av næringslivet, 1918; Rådet for teknisk-industriell forskning, 1935). I Norge var de vitenskapelige institusjonene i 1945 utarmet etter krigen. Under andre verdenskrig hadde naturvitenskap og teknologi gjennomgått en rivende utvikling som ledd i krigføringen. En planmessig oppbygging av de norske institusjonene var nødvendig også av hensyn til den industrielle gjenoppbyggingen. Ideer og planer om dette ble utviklet av Londonregjeringen og satt i verk i den første etterkrigstiden, blant annet det nye Forsvarets forskningsinstitutt (1946).
Av de vitenskapelige institusjonene ble Norges tekniske høgskole (NTH) prioritert, og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) ble opprettet i 1946 som et resultat av et samarbeid mellom myndighetene, de vitenskapelige miljøer og industrien. I 1950 ble to nye industrielle oppdragsinstitutter etablert: Sentralinstituttet for Industriell Forskning i Oslo i regi av NTNF og Stiftelsen for industriell og teknisk forskning ved NTH (SINTEF).
En opprustning var imidlertid like nødvendig på andre områder. I 1949 ble Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) og Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) opprettet, i 1972 Norges fiskeriforskningsråd (NFFR). Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS) ble opprettet i 1987 som en fortsettelse av NAVFs råd for forskning for samfunnsplanlegging.
Forskningsrådene kom til å spille en viktig rolle i oppbyggingen av forskningsinstitusjonene i etterkrigstiden, blant annet ved å finansiere forskningen gjennom fordeling av en del av overskuddet fra Norsk Tipping AS. For å kunne se ulike forskningsområder og organer i sammenheng opprettet myndighetene Forskningsrådenes fellesutvalg i 1949, avløst av Hovedkomiteen for norsk forskning som et rådgivende organ for regjeringen i 1965. Denne ble i 1983 avløst av Forskningspolitisk råd. I 1988 ble dette avviklet og rådgivningsfunksjonen tillagt Norges forskningsråd fra 1993.
På flere områder har norsk vitenskap hevdet seg bra. Én norsk vitenskapsmann er tildelt Nobelprisen, Odd Hassel i kjemi i 1969. Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Finn E. Kydland ble tildelt Nobels minnepris i økonomi, i henholdsvis 1969, 1989 og 2004.
Organisering
Forskning og utviklingsarbeid utføres ved universitetene og høyskolene, ved frittstående forskningsinstitutter (instituttsektoren) og i industrien. En rekke regionale forskningsstiftelser og kompetansesentre har vokst frem siden 1980-årene i tilknytning til de statlige høyskolene.
Det sentrale organet i norsk forskning i dag er Norges forskningsråd (NFR), som ble opprettet i 1993 ved sammenslåing av de fem tidligere forskningsrådene. NFR er forvaltningsmessig underlagt Kunnskapsdepartementet. Det skal planlegge, initiere, samordne og finansiere norsk forskning. På regjeringsplan er det opprettet et Regjeringens forskningsutvalg (RFU) og et embetsmannsutvalg, og en egen avdeling i departementet er sekretariat for begge.
De norske forsknings- og utviklingsutgiftene utgjorde 27,3 milliarder kroner i 2003. Offentlige myndigheter finansierte 42 prosent av forsknings- og utviklingsutgiftene, mens næringslivet finansierte 47 prosent. Størstedelen av forskningsinnsatsen foregikk i industrien (13,4 milliarder kroner), fulgt av universitets- og høyskolesektoren (7,4 milliarder) og instituttsektoren (6,3 milliarder). De samlede forskningsutgiftene utgjorde 1,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2003. I forhold til innbyggertallet er dette vesentlig lavere enn for de øvrige nordiske landene og de store OECD-landene, som blant annet har en betydelig forsvarsforskning. I næringslivet er utviklingsinnslaget i forskningen størst, mens anvendt forskning og utviklingsarbeid dominerer i instituttsektoren. I universitetssektoren utgjør grunnforskningen det største innslaget, men også innslaget av anvendt forskning er betydelig i denne sektor.
Tallet på forskere med universitets- og høyskoleutdannelse var cirka 35 000 i 2003. De utførte anslagsvis 21 000 årsverk (ikke alle arbeider fulltid med forskning). Blant forskerne utgjorde kvinnene 37 prosent ved universitetene og høyskolene, mens den tilsvarende andel var 32 prosent i instituttsektoren og 18 prosent i industrien.
Utviklingstendenser
Universiteter og høyskoler har gjennomgått en sterk ekspansjon i etterkrigstiden, særlig i perioden 1960–1975 og i 1990-årene. Dette skyldtes i første rekke at studenttilgangen økte. Studenttallet var 211 000 i 2005, derav 89 000 ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene og 122 000 ved de statlige høyskolene. Også forsknings- og utviklingsvirksomheten har ekspandert betydelig i alle de tre hovedsektorene: universiteter, institutter og næringsliv. To nye universiteter ble etablert i 2005: Universitetet i Stavanger og Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. I 1999 opprettet Stortinget Fondet for forskning og nyskapning. Det har lenge vært et politisk mål at Norge skal investere like mye i forskning og utvikling i forhold til bruttonasjonalproduktet som et gjennomsnitt av landene i OECD. I 2003 investerte Norge 1,7 prosent av BNP i forskning og utvikling, mens OECD-gjennomsnittet lå på 2,2 prosent.
I internasjonal sammenheng vil forskningen i et lite land ofte lide under at de tilgjengelige ressursene fordeles på mange fagområder. Dette følger dels av at utdanningen er avhengig av bredde, dels av behov i de samfunnsområder hvor det er aktuelt å trekke på forskning. I de senere årene har man likevel søkt å oppnå en mer målrettet prioritering og konsentrasjon gjennom såkalte programområder og satsingsområder. Et utslag av dette er opprettelsen av sentre for fremragende forskning. En beskjeden satsing på romforskning, flyforskning og militærforskning betyr at den norske innsatsprofilen innen forskning avviker atskillig fra de store industrilandenes. Gjennom internasjonalt samarbeid deltar Norge imidlertid i enkelte store prosjekter. Det største er det kjernefysiske laboratoriet i Sveits (CERN). Siden 1980-årene er Norge også blitt medlem i det europeiske romsamarbeidet (ESA), det molekylærbiologiske samarbeidet (EMBL) og i EUs rammeprogram for forskning.
I løpet av 1990-årene fikk etiske spørsmål som knytter seg til moderne vitenskap, stor oppmerksomhet i både forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig. I Norge har myndighetene opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer for å behandle slike spørsmål. Komiteene dekker henholdsvis medisin, naturvitenskap og teknologi, samt humaniora og samfunnsvitenskap. Bioteknologinemnda (1991) og Teknologirådet (1999) har en tilsvarende funksjon.
Noen kvinner og menn som har gjort seg bemerket på forskjellige fagområder
Teknisk-naturvitenskapelige fag
| Vitenskapsperson | Levetid | Fagområde |
|---|---|---|
| Johan Ernst Gunnerus | 1718–1773 | zoologi, botanikk |
| Christopher Hansteen | 1784–1873 | astronomi, geofysikk |
| Christen Smith | 1785–1816 | botanikk |
| Mathias Numsen Blytt | 1789–1862 | botanikk |
| Baltazar Mathias Keilhau | 1797–1858 | geologi |
| Niels Henrik Abel | 1802–1829 | matematikk |
| Michael Sars | 1805–1869 | zoologi |
| Theodor Kjerulf | 1825–1888 | geologi |
| Carl Anton Bjerknes | 1825–1903 | matematikk, fysikk |
| Ludvig Sylow | 1832–1918 | matematikk |
| Peter Waage | 1833–1900 | kjemi |
| Henrik Mohn | 1835–1916 | meteorologi |
| Cato Maximilian Guldberg | 1836–1902 | matematikk |
| Georg Ossian Sars | 1837–1927 | zoologi |
| Sophus Lie | 1842–1899 | matematikk |
| Robert Collett | 1842–1913 | zoologi |
| Axel Gudbrand Blytt | 1843–1898 | botanikk |
| Waldemar Christofer Brøgger | 1851–1940 | geologi |
| Johan Vogt | 1858–1932 | geologi |
| Fridtjof Nansen | 1861–1930 | oseanografi |
| Vilhelm Friman Koren Bjerknes | 1862–1951 | fysikk, meteorologi |
| Kristian Bernhard Birkeland | 1867–1917 | fysikk |
| Johan Hjort | 1869–1948 | marinbiologi |
| Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie | 1872–1948 | zoologi |
| Carl Mülertz Størmer | 1874–1957 | matematikk |
| Bjørn Helland-Hansen | 1877–1957 | oseanografi |
| Ellen Gleditsch | 1879–1968 | kjemi |
| Lars Vegard | 1880–1963 | fysikk |
| Olaf Holtedahl | 1885–1975 | geologi |
| Thoralf Albert Skolem | 1887–1963 | matematikk |
| Victor Moritz Goldschmidt | 1888–1947 | mineralogi |
| Harald Ulrik Sverdrup | 1888–1957 | oseanografi |
| Johan Peter Holtsmark | 1894–1975 | fysikk |
| Rolf Nordhagen | 1894–1979 | botanikk |
| Svein Rosseland | 1894–1985 | astrofysikk |
| Halvor Skappel Solberg | 1895–1974 | meteorologi |
| Jacob Aall Bonnevie Bjerknes | 1897–1975 | meteorologi |
| Odd Hassel | 1897–1981 | kjemi |
| Odd Dahl | 1898–1994 | fysikk |
| Egil Andersen Hylleraas | 1898–1965 | fysikk |
| Sverre Petterssen | 1898–1974 | meteorologi |
| Thomas Fredrik Weiby Barth | 1899–1971 | petrografi, geologi |
| Knut Breirem | 1902–1991 | fôringslære |
| Rolf Widerøe | 1902–1996 | fysikk |
| Lars Onsager | 1903–1976 | kjemi |
| Per Fredrik Scholander | 1905–1980 | zoofysiologi |
| Ragnar Fjørtoft | 1913–1998 | meteorologi |
| Arnt Eliassen | 1915–2000 | meteorologi |
| Atle Selberg | 1917–2007 | matematikk |
| Harald Skjervold | 1917–1995 | husdyravl |
| John Ugelstad | 1922–1997 | industriell kjemi |
| Ivar Giaever | 1929– | fysikk |
Medisin
| Vitenskapsperson | Levetid | Fagområde |
|---|---|---|
| Daniel Cornelius Danielssen | 1815–1894 | bakteriologi |
| Gerhard Henrik Armauer Hansen | 1841–1912 | bakteriologi |
| Axel Holst | 1860–1931 | vitaminforskning |
| Johan Scharffenberg | 1869–1965 | sosialmedisin |
| Alette Schreiner | 1873–1951 | biologi, antropologi |
| Kristian Emil Schreiner | 1874–1957 | anatomi, antropologi |
| Georg Herman Monrad-Krohn | 1884–1964 | nevrologi |
| Otto Lous Mohr | 1886–1967 | anatomi, genetikk |
| Carl Arnoldus Müller | 1886–1983 | indremedisin |
| Asbjørn Følling | 1888–1973 | biokjemi |
| Jan Jansen | 1898–1984 | nevroanatomi |
| Ørnulv Ødegård | 1901–1986 | psykiatri |
| Karl Evang | 1902–1981 | sosialmedisin |
| Sigvald Bernhard Refsum | 1907–1991 | nevrologi |
| Alf Brodal | 1910–1988 | nevroanatomi |
Retts- og samfunnsvitenskap
| Vitenskapsperson | Levetid | Fagområde |
|---|---|---|
| Anton Martin Schweigaard | 1808–1870 | jus, samfunnsøkonomi |
| Eilert Lund Sundt | 1817–1875 | sosiologi, demografi |
| Torkel Halvorsen Aschehoug | 1822–1909 | jus, samfunnsøkonomi |
| Anders Nicolai Kiær | 1838–1919 | statistikk |
| Carl Sofus Lumholtz | 1851–1922 | etnografi |
| Oskar Gustav Jæger | 1863–1933 | samfunnsøkonomi |
| Fredrik Stang | 1867–1941 | jus |
| Frede Castberg | 1893–1977 | jus |
| Ragnar Knoph | 1894–1938 | jus |
| Ragnar Frisch | 1895–1973 | samfunnsøkonomi |
| Harald Krabbe Schjelderup | 1895–1974 | psykologi |
| Trygve Haavelmo | 1911–1999 | samfunnsøkonomi |
| Johannes Bratt Andenæs | 1912–2003 | jus |
| Torstein Eckhoff | 1916–1993 | jus |
| Stein Rokkan | 1921–1979 | sosiologi |
| Fredrik Barth | 1928–2016 | sosialantropologi |
| Leif Johansen | 1931–1982 | samfunnsøkonomi |
| Torkel Opsahl | 1931–1993 | jus |
| Finn E. Kydland | 1943– | samfunnsøkonomi |
Humanistiske fag
| Vitenskapsperson | Levetid | Fagområde |
|---|---|---|
| Knud Leem | 1696–1774 | samisk språk |
| Gerhard Schøning | 1722–1780 | historie |
| Niels Treschow | 1751–1833 | filosofi |
| Rudolf Keyser | 1803–1864 | historie |
| Peter Andreas Munch | 1810–1863 | historie, norrøn filologi |
| Ivar Aasen | 1813–1896 | norsk språk |
| Carl Paul Caspari | 1814–1892 | teologi |
| Marcus Jacob Monrad | 1816–1897 | filosofi |
| Jens Daniel Carolus Lieblein | 1827–1911 | egyptologi |
| Sophus Bugge | 1833–1907 | norrøn filologi |
| Oluf Rygh | 1833–1899 | arkeologi, historie, språkforskning |
| Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson | 1834–1917 | kunsthistorie |
| Ernst Sars | 1835–1917 | historie |
| Johan Storm | 1836–1920 | norsk språk |
| Yngvar Nielsen | 1843–1916 | historie |
| Gustav Storm | 1845–1903 | historie |
| Marius Hægstad | 1850–1927 | norsk språk |
| Alf Torp | 1853–1916 | sammenlignende språkvitenskap |
| Gerhard Gran | 1856–1925 | litteraturforskning |
| Moltke Moe | 1859–1913 | folkeminneforskning |
| Hjalmar Falk | 1859–1928 | germansk filologi |
| Olaf Broch | 1867–1961 | slaviske språk |
| Jens Thiis | 1870–1942 | kunsthistorie |
| Samson Eitrem | 1872–1966 | klassisk filologi |
| Halvdan Koht | 1873–1965 | historie |
| Harry Fett | 1875–1962 | kunsthistorie |
| Ole Mørk Sandvik | 1875–1976 | musikkforskning |
| Magnus Olsen | 1878–1963 | norrøn filologi |
| Edvard Bull | 1881–1932 | historie |
| Knut Liestøl | 1881–1952 | folkeminneforskning |
| Carl Johan Sverdrup Marstrander | 1883–1965 | keltiske språk |
| Anton Wilhelm Brøgger | 1884–1951 | arkeologi |
| Didrik Arup Seip | 1884–1963 | nordisk språkvitenskap |
| Sigmund Mowinckel | 1884–1965 | teologi |
| Oluf Kolsrud | 1885–1945 | kirkehistorie |
| Francis Bull | 1887–1974 | litteraturforskning |
| Peter Hjalmar Rokseth | 1891–1945 | litteraturforskning |
| Alf Axelssøn Sommerfelt | 1892–1965 | allmenn språkvitensap |
| Georg Morgenstierne | 1892–1978 | indo-iranske språk |
| Olav Gurvin | 1893–1974 | musikkforskning |
| Anne Elisabeth Holtsmark | 1896–1974 | norrøn filologi |
| Leiv Amundsen | 1898–1987 | klassisk filologi |
| Arne Ording | 1898–1967 | historie |
| Sverre Steen | 1898–1983 | historie |
| Helge Ingstad | 1899–2001 | arkeologi |
| Hans Peter L'Orange | 1903–1983 | kunsthistorie, arkeologi |
| Hans Vogt | 1903–1986 | allmenn språkvitenskap |
| Harris Birkeland | 1904–1961 | semittisk språkvitenskap |
| Jens Arup Seip | 1905–1992 | historie |
| Andreas Holmsen | 1906–1989 | historie |
| Arne Næss | 1912–2009 | filosofi |
| Edvard Bull d.y. | 1914–1986 | historie |
| Thor Heyerdahl | 1914–2002 | etnografi, arkeologi |
| Anne Stine Ingstad | 1918–1997 | arkeologi |
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Kvaal, Stig: Janus med tre ansikter : om organiseringen av den industrielt rettede forskningen i spennet mellom stat, vitenskap og industri i Norge, 1916-1956, 1997, isbn 82-7765-021-3, Finn boken
- Skoie, Hans: Norway - a province of science in a changing world, 1997, Finn boken
- Skoie, Hans: Norsk forskningspolitikk i etterkrigstiden, 2005, isbn 82-02-24876-0, Finn boken