Poresopper, poresopper (foto, knuskkjuke) (bilde)
stilksporesoppgruppe der sporene dannes i porelag på undersiden av hatten, nær 200 kjente arter i Norge. Flere gjør skade på trær og trevirke. De aller fleste regnes til familien Polyporaceae, og nesten alle bar tidligere slektsnavnet Polyporus. Poresoppene vokser for det meste på død eller levende ved, hvor hattene står ut som små hyller (konsoller). De kan være ett- eller flerårige og kalles gjerne kjuker. Kjøttet er oftest læraktig eller trehardt, og stilk mangler vanligvis, bortsett fra hos stilkkjukene (slekten Polyporus i snever forstand) og hos fåresoppslekten. Den siste har mykt kjøtt og kan spises. Noen poresopper er skorpeformede og var tidligere samlet i slekten Poria, men fordeles nå på mange slekter sammen med de kjukeformede poresoppene.
Mange poresopper volder stor skade ved å bevirke stammeråte på levende trær. Mest skadelig er rotkjuke, som er den vanligste årsaken til innråte (rauråte) i granstammer, men den angriper også mange andre treslag. På furu og gran bevirker stokkjuke, en skadelig stammeråte, som på furu kalles ringråte eller gås. Årsak til basalråte på gran er bl.a. vasskjuke og Onnia circinata, mens gulrandkjuke, hvis fruktlegemer ofte er stilket og temmelig myke, bevirker basalråte især på lerk, men også på furu og gran. En ytterst vanlig stammeråte på forskjellige løvtrær, særlig bjørk og osp, bevirkes av ildkjuke og dens nære slektninger, mens knuskkjuke går mest på bjørk og knivkjuke bare på bjørk. Også andre poresopper kan bevirke stammeråte på levende trær, men mange flere lever på dødt tre. En av de mest iøynefallende er rødrandkjuken, som er vanlig især på granstubber, sjeldnere angriper den levende furu og gran. Enkelte poresopper fungerer også som hussopp.
Det kjennes ingen giftige poresopper, men de aller fleste er for seige eller harde til å spises. Mange har vært nyttet i eldre tid, f.eks. knuskkjuken til knusk og ildkjuken til brensel.