Politisk teori, betegnelse på systematiserte utsagn om styring av samfunn, om organisering av de styrende organer og om aktivitet rettet mot de styrende organer. Utsagnene kan være så vel empiriske (beskrivende og forklarende) som normative (vurderende og foreskrivende). Ofte kombineres empiriske og normative utsagn, slik som i tradisjonell politisk filosofi. I de to–tre første tiår etter den annen verdenskrig utviklet statsvitenskapen seg, spesielt i USA, som en rent empirisk vitenskap. Målet ble å etablere empirisk politisk teori, teori som etter hvert skulle kunne brukes instrumentelt, f.eks. for styringsformål. Denne teoridannelse hadde til å begynne med utgangspunkt i sosiologisk (funksjonalistisk og system-teoretisk) og psykologisk (sosial-psykologisk, men også behavioristisk) teori, siden 1970-årene av i stigende grad i økonomisk, eller rasjonalistisk teori. Siden 1970-årene har også interessen for normativ teori tatt seg opp igjen. I de engelsktalende land har det særlig vært interesse for liberal (utilitaristisk) teori, både «venstre-» (John Rawls) og «høyreorientert» (Robert Nozick) sådan. På Kontinentet har det også vært interesse for teori med utspring i Hegel og Marx (Jürgen Habermas) og Nietzsche og eksistensialistene (bl.a. postmodernistene).
Versj. 1
Denne versjonen ble publisert av Store norske leksikon (2005-2007) 14. februar 2009.
Artikkelen endret 1277 tegn.