Historie
Før det ble opprettet noe universitet i Norge, foregikk universitetsutdanningen ved utenlandske læresteder, særlig danske, svenske, tyske og nederlandske. En kongelig forordning i 1629 gjorde eksamen fra Københavns Universitet til en betingelse for å få geistlige embeter. Fra da av hadde dette universitetet de fleste norske studentene.
Selv om det ikke fantes noe universitet i Norge, var det likevel en del vitenskapelig aktivitet, og enkeltpersoner holdt kontakt med vitenskapelige miljøer i andre land. De gav bidrag til studier av Bibelen og av klassiske språk. Andre emner var Norges historie, topografi og naturforhold. Et visst kjennskap til de gamle norske lover og deres språkform ble holdt ved like. I 1750 ble Den frie mathematiske Skole i Christiania opprettet som en forløper til Krigsskolen, og i 1757 fulgte Bergseminaret på Kongsberg. Bergseminaret gav undervisning i fysikk, matematikk og kjemi. I 1760 ble Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab stiftet i Trondheim. Gjennom dette selskapet, med biskop Johan Ernst Gunnerus i spissen, ble det fremmet forskning, særlig med hensyn til historie og studier av naturforhold. Mange slike skildringer ble utgitt av Det topographiske Selskab, stiftet i 1791. I 1809 gikk selskapet opp i Det Kongelige Selskab for Norges Vel, som hadde fremme av det vitenskapelige liv blant sine formål. Dette selskapet gjorde en betydelig innsats for å få opprettet et eget norsk universitet (Det Kgl. Frederiks Universitet i 1811; fra 1939 Universitetet i Oslo).
Universitetet ble opprettet under trange kår, og virksomheten ble i lang tid konsentrert om undervisningen for å sikre tilgangen på embetsmenn. Studier og forskning i tilknytning til landets naturressurser var også en ledetråd. Virksomheter som i våre naboland var utviklet i tilknytning til kongelige samlinger, vitenskapsakademier eller andre frittstående institusjoner, vokste i Norge frem innenfor universitetets ramme og gav det et særpreg. Universitetsbiblioteket i Oslo ble nasjonalbibliotek, Universitetets oldsakssamling ble Norges historiske museum, og de naturhistoriske museer fikk en lignende oppgave på sine områder.
Universitetet fikk nye bygninger i 1852, og gjennom resten av hundreåret økte den vitenskapelige virksomheten betydelig. Her ble også etableringen av Norges geologiske undersøkelse (1858), Det norske meteorologiske institutt (1866) og Statens fiskeriundersøkelser (1900) av betydning. Også ved museene i Bergen og Trondheim økte den vitenskapelige aktiviteten. I 1857 ble Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo stiftet. Etter hvert ble en rekke nye, høyere læresteder etablert: Norges landbrukshøgskole (1897), Norges tekniske høgskole (1910), Norges veterinærhøgskole (1918), Norges lærerhøgskole (1922), Norges tannlegehøgskole (1928), Norges Handelshøyskole (1936), Universitetet i Bergen (1946), Universitetet i Tromsø (1968) og Universitetet i Trondheim (1968).
De vitenskapelige institusjoner i Norge har i forhold til andre land hatt beskjedne inntekter av egne fond og andre private midler; virksomheten ble for det meste finansiert av offentlige midler. Periodevis var Universitetet i Oslo gjenstand for en kritisk holdning fra myndighetenes side, noe som bl.a. gav seg utslag i økonomiske innstramninger, bl.a. i 1890-årene. Det ble gjort en rekke forsøk på å samle inn midler til forskningsformål under ledelse av geologiprofessor Waldemar Christofer Brøgger (også kalt «felttoget for norsk vitenskap»). Det mest betydningsfulle resultatet av disse anstrengelsene var Fridtjof Nansens fond til vitenskapens fremme (nå Nansenfondet), som fra opprettelsen og frem til den annen verdenskrig var den viktigste finansieringskilden for norsk forskning ved siden av de offentlige bevilgningene til institusjonene. Av private donasjoner kan nevnes Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet (1930) og Anders Jahres gaver til Universitetet i Oslo i 1960- og 1970-årene.
Forskningsrådene er en nyskapning i etterkrigstiden. De innebærer at staten tar et større ansvar på forskningsområdet. I enkelte andre land var slike organer opprettet tidligere. Også i vårt land så man tilløp til slike organer i mellomkrigstiden på det teknisk-industrielle området (bl.a. Centralkomiteen for vitenskapelig samarbeide til fremme av næringslivet, 1918; Rådet for teknisk-industriell forskning, 1935). I Norge var de vitenskapelige institusjoner i 1945 utarmet etter krigen. Under den annen verdenskrig hadde naturvitenskap og teknologi gjennomgått en rivende utvikling som ledd i krigføringen. En planmessig oppbygging av de norske institusjonene var nødvendig også av hensyn til den industrielle gjenoppbyggingen. Ideer og planer om dette ble utviklet av London-regjeringen og satt i verk i den første etterkrigstiden, bl.a. det nye Forsvarets forskningsinstitutt (1946). Av de vitenskapelige institusjonene ble Norges tekniske høgskole (NTH) prioritert, og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) ble opprettet i 1946 som et resultat av et samarbeid mellom myndighetene, de vitenskapelige miljøer og industrien. I 1950 ble to nye industrielle oppdragsinstitutter etablert: Sentralinstituttet for Industriell Forskning i Oslo i regi av NTNF og Stiftelsen for industriell og teknisk forskning ved NTH (SINTEF).
En opprustning var imidlertid like nødvendig på andre områder. I 1949 ble Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) og Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) opprettet, i 1972 Norges fiskeriforskningsråd (NFFR). Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS) ble opprettet 1987 som en fortsettelse av NAVFs råd for forskning for samfunnsplanlegging. Forskningsrådene kom til å spille en viktig rolle i oppbyggingen av forskningsinstitusjonene i etterkrigstiden, bl.a. ved å finansiere forskningen gjennom fordeling av en del av overskuddet fra Norsk Tipping A/S. For å kunne se ulike forskningsområder og organer i sammenheng opprettet myndighetene Forskningsrådenes fellesutvalg i 1949, avløst av Hovedkomiteen for norsk forskning som et rådgivende organ for regjeringen i 1965. Denne ble i 1983 avløst av Forskningspolitisk råd. I 1988 ble dette avviklet og rådgivningsfunksjonen tillagt Norges forskningsråd fra 1993.
På flere områder har norsk vitenskap hevdet seg bra. Én norsk vitenskapsmann er tildelt Nobelprisen, Odd Hassel i kjemi i 1969. Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Finn E. Kydland ble tildelt Nobels minnepris i økonomi, i henholdsvis 1969, 1989 og 2004.
Organisering
Forskning og utviklingsarbeid utføres ved universitetene og høyskolene, ved frittstående forskningsinstitutter (instituttsektoren) og i industrien. En rekke regionale forskningsstiftelser og kompetansesentre har vokst frem siden 1980-årene i tilknytning til de statlige høyskolene.
Det sentrale organ i norsk forskning i dag er Norges forskningsråd (NFR), som ble opprettet i 1993 ved sammenslåing av de fem tidligere forskningsrådene. NFR er forvaltningsmessig underlagt Kunnskapsdepartementet. Det skal planlegge, initiere, samordne og finansiere norsk forskning. På regjeringsplan er det opprettet et Regjeringens forskningsutvalg (RFU) og et embetsmannsutvalg; en egen avdeling i departementet er sekretariat for begge.
De norske forsknings- og utviklingsutgiftene utgjør 27,3 mrd. kr (2003). Offentlige myndigheter finansierer 42 % av forsknings- og utviklingsutgiftene, mens næringslivet finansierer 47 %. Størstedelen av forskningsinnsatsen foregår i industrien (13,4 mrd. kr), fulgt av universitets- og høyskolesektoren (7,4 mrd.) og instituttsektoren (6,3 mrd.). De samlede forskningsutgiftene utgjorde 1,7 % av bruttonasjonalproduktet i 2003. I forhold til innbyggertallet er dette vesentlig lavere enn for de øvrige nordiske landene og de store OECD-landene, som bl.a. har en betydelig forsvarsforskning. I næringslivet er utviklingsinnslaget i forskningen størst, mens anvendt forskning og utviklingsarbeid dominerer i instituttsektoren. I universitetssektoren utgjør grunnforskningen det største innslaget, men også innslaget av anvendt forskning er betydelig i denne sektor.
Tallet på forskere med universitets- og høyskoleutdannelse var ca. 35 000 i 2003. De utførte anslagsvis 21 000 årsverk (ikke alle arbeider full tid med forskning). Blant forskerne utgjorde kvinnene 37 % ved universitetene og høyskolene, mens den tilsvarende andel var 32 % i instituttsektoren og 18 % i industrien.
Utviklingstendenser
Universiteter og høyskoler har gjennomgått en sterk ekspansjon i etterkrigstiden, særlig i perioden 1960–75 og i 1990-årene. Dette skyldtes i første rekke at studenttilgangen økte. Studenttallet var 211 000 i 2005; 89 000 ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene og 122 000 ved de statlige høyskolene. Også forsknings- og utviklingsvirksomheten har ekspandert betydelig i alle tre hovedsektorene, universiteter, institutter og næringsliv. To nye universiteter ble etablert i 2005, Universitetet i Stavanger og Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås. I 1999 opprettet Stortinget Fondet for forskning og nyskapning. Det har lenge vært et politisk mål at Norge skal investere like mye i forskning og utvikling i forhold til bruttonasjonalproduktet som et gjennomsnitt av landene i OECD. I 2003 investerte Norge 1,7 % av BNP i forskning og utvikling, mens OECD-gjennomsnittet lå på 2,2 %.
I internasjonal sammenheng vil forskningen i et lite land ofte lide under at de tilgjengelige ressursene fordeles på mange fagområder. Dette følger dels av at utdanningen er avhengig av bredde, dels av behov i de samfunnsområder hvor det er aktuelt å trekke på forskning. I de senere år har man likevel søkt å oppnå en mer målrettet prioritering og konsentrasjon gjennom såkalte program- og satsingsområder. Et utslag av dette er opprettelsen av Sentre for fremragende forskning. En beskjeden satsing på romforskning, flyforskning og militærforskning betyr at den norske innsatsprofilen innen forskning avviker atskillig fra de store industrilandenes. Gjennom internasjonalt samarbeid deltar Norge imidlertid i enkelte store prosjekter. Det største er det kjernefysiske laboratorium i Sveits (CERN). Siden 1980-årene er Norge også blitt medlem i det europeiske romsamarbeidet (ESA), det molekylærbiologiske samarbeidet (EMBL) og i EUs rammeprogram for forskning.
I løpet av 1990-årene fikk etiske spørsmål som knytter seg til moderne vitenskap, stor oppmerksomhet i både forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig. I Norge har myndighetene opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer for å behandle slike spørsmål. Komiteene dekker henholdsvis medisin, naturvitenskap og teknologi, samt humaniora og samfunnsvitenskap. Bioteknologinemnda (1991) og Teknologirådet (1999) har en tilsvarende funksjon.
Noen kvinner og menn som har gjort seg bemerket på forskjellige fagområder
Teknisk-naturvitenskapelige fag
| Johan Ernst Gunnerus | 1718–1773 | zoologi, botanikk |
| Christopher Hansteen | 1784–1873 | astronomi, geofysikk |
| Christen Smith | 1785–1816 | botanikk |
| Matthias N. Blytt | 1789–1862 | botanikk |
| Baltazar M. Keilhau | 1797–1858 | geologi |
| Niels Henrik Abel | 1802–1829 | matematikk |
| Michael Sars | 1805–1869 | zoologi |
| Theodor Kjerulf | 1825–1888 | geologi |
| Carl Anton Bjerknes | 1825–1903 | matematikk, fysikk |
| Ludvig Sylow | 1832–1918 | matematikk |
| Peter Waage | 1833–1900 | kjemi |
| Henrik Mohn | 1835–1916 | meteorologi |
| Cato M. Guldberg | 1836–1902 | matematikk |
| Georg Ossian Sars | 1837–1927 | zoologi |
| Sophus Lie | 1842–1899 | matematikk |
| Robert Collett | 1842–1913 | zoologi |
| Axel Blytt | 1843–1898 | botanikk |
| Waldemar C. Brøgger | 1851–1940 | geologi |
| Johan H. Lie Vogt | 1858–1932 | geologi |
| Fridtjof Nansen | 1861–1930 | oseanografi |
| Vilhelm Bjerknes | 1862–1951 | fysikk, meteorologi |
| Kristian Birkeland | 1867–1917 | fysikk |
| Johan Hjort | 1869–1948 | marinbiologi |
| Kristine Bonnevie | 1872–1948 | zoologi |
| Carl Størmer | 1874–1957 | matematikk |
| Bjørn Helland-Hansen | 1877–1957 | oseanografi |
| Ellen Gleditsch | 1879–1968 | kjemi |
| Lars Vegard | 1880–1963 | fysikk |
| Olaf Holtedahl | 1885–1975 | geologi |
| Thoralf A. Skolem | 1887–1963 | matematikk |
| Victor M. Goldschmidt | 1888–1947 | mineralogi |
| Harald U. Sverdrup | 1888–1957 | oseanografi |
| Johan Holtsmark | 1894–1975 | fysikk |
| Rolf Nordhagen | 1894–1979 | botanikk |
| Svein Rosseland | 1894–1985 | astrofysikk |
| Halvor Solberg | 1895–1974 | meteorologi |
| Jacob Bjerknes | 1897–1975 | meteorologi |
| Odd Hassel | 1897–1981 | kjemi |
| Odd Dahl | 1898–1994 | fysikk |
| Egil Hylleraas | 1898–1965 | fysikk |
| Sverre Petterssen | 1898–1974 | meteorologi |
| Tomas Fredrik Weiby Barth | 1899–1971 | petrografi, geologi |
| Knut Breirem | 1902–1991 | fôringslære |
| Rolf Widerøe | 1902–1996 | fysikk |
| Lars Onsager | 1903–1976 | kjemi |
| Per Scholander | 1905–1980 | zoofysiologi |
| Ragnar Fjørtoft | 1913–1998 | meteorologi |
| Arnt Eliassen | 1915–2000 | meteorologi |
| Atle Selberg | 1917– | matematikk |
| Harald Skjervold | 1917–1995 | husdyravl |
| John Ugelstad | 1922–1997 | industriell kjemi |
| Ivar Giaever | 1929– | fysikk |
Medisin
| Daniel C. Danielssen | 1815–1894 | bakteriologi |
| Gerhard Armauer Hansen | 1841–1912 | bakteriologi |
| Axel Holst | 1860–1931 | vitaminforskning |
| Johan Scharffenberg | 1869–1965 | sosialmedisin |
| Alette Schreiner | 1873–1951 | biologi, antropologi |
| Kristian Emil Schreiner | 1874–1957 | anatomi, antropologi |
| Georg H. Monrad-Krohn | 1884–1964 | nevrologi |
| Otto Lous Mohr | 1886–1967 | anatomi, genetikk |
| Carl A. Müller | 1886–1983 | indremedisin |
| Asbjørn Følling | 1888–1973 | biokjemi |
| Jan Jansen | 1898–1984 | nevroanatomi |
| Ørnulv Ødegaard | 1901–1986 | psykiatri |
| Karl Evang | 1902–1981 | sosialmedisin |
| Sigvald B. Refsum | 1907–1991 | nevrologi |
| Alf Brodal | 1910–1988 | nevroanatomi |
Retts- og samfunnsvitenskap
| Anton Martin Schweigaard | 1808–1870 | jus, sosialøkonomi |
| Eilert Sundt | 1817–1875 | sosiologi, demografi |
| Torkel H. Aschehoug | 1822–1909 | jus, sosialøkonomi |
| Anders N. Kiær | 1838–1919 | statistikk |
| Carl S. Lumholtz | 1851–1922 | etnografi |
| Oskar Jæger | 1863–1933 | sosialøkonomi |
| Fredrik Stang | 1867–1941 | jus |
| Frede Castberg | 1893–1977 | jus |
| Ragnar Knoph | 1894–1938 | jus |
| Ragnar Frisch | 1895–1973 | sosialøkonomi |
| Harald Schjelderup | 1895–1974 | psykologi |
| Trygve Haavelmo | 1911–1999 | sosialøkonomi |
| Johannes Andenæs | 1912–2003 | jus |
| Torstein Eckhoff | 1916–1993 | jus |
| Stein Rokkan | 1921–1979 | sosiologi |
| Fredrik Barth | 1928– | sosialantropologi |
| Leif Johansen | 1931–1982 | sosialøkonomi |
| Torkel Opsahl | 1931–1993 | jus |
| Finn E. Kydland | 1943– | sosialøkonomi |
Humanistiske fag
| Knud Leem | 1696–1774 | samisk språk |
| Gerhard Schøning | 1722–1780 | historie |
| Niels Treschow | 1751–1833 | filosofi |
| Rudolf Keyser | 1803–1864 | historie |
| Peter Andreas Munch | 1810–1863 | historie, norrøn filologi |
| Ivar Aasen | 1813–1896 | norsk språk |
| Carl Paul Caspari | 1814–1892 | teologi |
| Marcus Jacob Monrad | 1816–1897 | filosofi |
| Jens Lieblein | 1827–1911 | egyptologi |
| Sophus Bugge | 1833–1907 | norrøn filologi |
| Oluf Rygh | 1833–1899 | arkeologi, historie, språkforskning |
| Lorentz Dietrichson | 1834–1917 | kunsthistorie |
| Johan Ernst W. Sars | 1835–1917 | historie |
| Johan Storm | 1836–1920 | norsk språk |
| Yngvar Nielsen | 1843–1916 | historie |
| Gustav Storm | 1845–1903 | historie |
| Marius Hægstad | 1850–1927 | norsk språk |
| Alf Torp | 1853–1916 | sammenlignende språkvitenskap |
| Gerhard Gran | 1856–1925 | litteraturforskning |
| Moltke Moe | 1859–1913 | folkeminneforskning |
| Hjalmar Falk | 1859–1928 | germansk filologi |
| Olaf Broch | 1867–1961 | slaviske språk |
| Jens Thiis | 1870–1942 | kunsthistorie |
| Samson Eitrem | 1872–1966 | klassisk filologi |
| Halvdan Koht | 1873–1965 | historie |
| Harry Fett | 1875–1962 | kunsthistorie |
| Ole Mørk Sandvik | 1875–1976 | musikkforskning |
| Magnus Olsen | 1878–1963 | norrøn filologi |
| Edvard Bull | 1881–1932 | historie |
| Knut Liestøl | 1881–1952 | folkeminneforskning |
| Carl J.S. Marstrander | 1883–1965 | keltiske språk |
| Anton Wilhelm Brøgger | 1884–1951 | arkeologi |
| Didrik Arup Seip | 1884–1963 | nordisk språkvitenskap |
| Sigmund Mowinckel | 1884–1965 | teologi |
| Oluf Kolsrud | 1885–1945 | kirkehistorie |
| Francis Bull | 1887–1974 | litteraturforskning |
| Peter H. Rokseth | 1891–1945 | litteraturforskning |
| Alf A. Sommerfelt | 1892–1965 | allmenn språkvitensap |
| Georg Morgenstierne | 1892–1978 | indo-iranske språk |
| Olav Gurvin | 1893–1974 | musikkforskning |
| Anne Holtsmark | 1896–1974 | norrøn filologi |
| Leiv Amundsen | 1898–1987 | klassisk filologi |
| Arne Ording | 1898–1967 | historie |
| Sverre Steen | 1898–1983 | historie |
| Helge Ingstad | 1899–2001 | arkeologi |
| Hans P. L'Orange | 1903–1983 | kunsthistorie, arkeologi |
| Hans Vogt | 1903–1986 | allmenn språkvitenskap |
| Harris Birkeland | 1904–1961 | semittisk språkvitenskap |
| Jens Arup Seip | 1905–1992 | historie |
| Andreas Holmsen | 1906–1989 | historie |
| Arne Næss | 1912– | filosofi |
| Edvard Bull d.y. | 1914–1986 | historie |
| Thor Heyerdahl | 1914–2002 | etnografi, arkeologi |
| Anne Stine Ingstad | 1918–1997 | arkeologi |
Vitenskap og forskning
| Norske forhold er også beskrevet bl.a. i artiklene forskning, forskningsråd |