Postvesen er en statlig eller privat institusjon som utfører posttjenester. Dette kan være befordring av brev og kort, trykksaker, pakker og formidling av penger og informasjon.
I Norge har posttjenestene vært organisert av det som nå er aksjeselskapet Posten Norge siden 1647. Posttjenestene er underlagt Samferdselsdepartementet.
Regler om postformidling finnes i Lov om posttjenester (postloven) som trådte i kraft 1. januar 2016.
Historie
Samtidig med veksten i handel og industri og i folkeopplysning utviklet også postverket seg, og de land som tidlig oppnådde en høy kultur, hadde forholdsvis tidlig også et ordnet postverk. I oldtiden fantes institusjoner til befordring av meldinger fra sted til sted. På viktigere ruter mellom hovedstedene og provinsene ble det opprettet stasjoner, og meldingene ble brakt fra stasjon til stasjon av løpere eller ryttere. Dette systemet nådde sin høyeste utvikling i Romerriket under keiserne.
Oldtidens postverk var imidlertid bare bestemt til befordring av statens depesjer (skriv) og embetsmenn. Innretninger som skulle besørge privat korrespondanse oppstod først i middelalderen, og disse utgikk ikke fra staten, men fra særlige interessekretser: universitetene, klostrene og byene.
Utvikling av statlige postvesen
Først på 1500-tallet oppstod et alminnelig postverk organisert av staten og under dens kontroll. Frankrike fikk sitt i 1576, England i 1590 og Russland i 1630. Det danske postverket ble grunnlagt under Christian 4 i 1624, det svenske av rikskansler Axel Oxenstierna i 1636, og det norske i 1647 av Hannibal Sehested.
Den senere utviklingen, som særlig skjøt fart på siste del av 1800-tallet på grunn av jernbanen og dampskipene, er særlig markert av den britiske postreformen i 1840 (foreslått av Rowland Hill), som fastsatte ensartet porto og innførte frimerker, og dannelsen av en verdenspostforening i 1874 og 1878. I Norge ble ensartet portosystem innført ved lov av 17. juli 1854. Frimerker ble tatt i bruk fra 1855.
Verdenspostforeningen og Den nordiske postforening
Alle land som er tilsluttet FN er også medlemmer av Verdenspostforeningen og danner ett område for gjensidig utveksling av postsaker og med full adgang til å bruke hverandres transportveier til å sende posten frem.
For bruk av et annet lands postruter eller for transitt over et annet lands postområde betales avgifter. Det fastsettes ensartede portosatser som gjelder for hele foreningsområdet, og som beholdes av det land som krever dem opp. Foreningsland kan også danne mindre foreninger og avslutte særoverenskomster seg imellom, på betingelse av at de bestemmelsene som tas inn i særoverenskomstene, ikke er mindre gunstige for publikum enn Verdenspostforeningens bestemmelser.
Norge sluttet slike overenskomster med Danmark og Sverige i 1919 og med Finland og Island i 1922. Disse overenskomstene ble i 1934 samlet i én felles overenskomst ved dannelsen av Den nordiske postforening. Mellom disse landene gjelder gjensidig innenrikstakster for brev og postkort, og pakketakstene er lavere enn til utlandet ellers.
Posten i Norge
I Norge var postverket, som i de fleste andre land i Europa, fra først av forpaktet til private. Opprettelsen av det norske postverk regnes til 17. januar 1647, da det ble overdratt nederlenderen H. Morian og arvinger som et kongelig privilegium for 20 år. Den siste innehaveren av privilegiet var Ulrik Christian Gyldenløve, og ved hans død i 1719 overtok den dansk-norske stat administrasjonen.
Postverket ble innordnet under det danske generalpostamt, men den egentlige innenrikske ledelse lå hos postmesteren i Kristiania. Postføringen ble utført av postbønder, som ikke fikk noen betaling, men som til gjengjeld – i likhet med postmesterne – var fritatt for diverse borgerplikter som utskrivning, skyssferd, innkvartering, med mer.
De første postrutene
De første postrutene ble satt i gang 1647 mellom Oslo og København, mellom Oslo og Bergen og mellom Oslo og Trondheim. Siden kom ruten Oslo–Kristiansand–Stavanger, og ruten til Trondheim ble forlenget til Finnmark i 1663.
Postgangen var opprinnelig én gang per uke, fra Trondheim og nordover to–tre ganger i året. Først i 1804–05 ble den utvidet til to ganger ukentlig i hovedrutene. Dessuten gikk den Norske ekspress (sølvposten) mellom Oslo og København hver tredje uke til befordring av sølvbarrene fra Kongsberg sølvverk, og den tok med penger, pakker og passasjerer. I 1827 satte staten i gang egne postdampskip, først mellom Oslo og Kristiansand og mellom Stavern og København. Samtidig ble pakkeposten innført. Først i 1871 gikk postdampskipsfarten helt over til private. Jernbanen ble tatt i bruk til postførsel da Hovedbanen til Eidsvoll åpnet i 1854.
Luftpost
Den første luftpost i Norge ble sendt i 1920, i to måneder, med luftruten Horten–Oslo–Arendal–Kristiansand. Det ble ikke krevd opp noen tilleggsavgift, men postmengden var beskjeden (cirka 90 kg). Den første luftpost fra Norge til utlandet ble sendt sommeren 1927 med Deutsche Lufthansa på strekningen Oslo–Göteborg–København–Tyskland. Sommeren 1929, 1930 og 1931 drev det norske postverk nattluftruten Oslo–Göteborg–Malmö, Oslo–Göteborg–København og Oslo–Göteborg. Disse rutene hadde forbindelse med svenske og danske luftruter til kontinentet.
Fra midten av 1930-årene økte luftposten med utbyggingen av norsk luftfart. I 1937 fraktet Det Norske Luftfartsselskap 65,4 tonn post, og mengden var 1952 ikke kommet opp i mer enn 200 tonn, men så kom gjennombruddet for flyene som transportmiddel. Postførselen blir utført av rutegående transportmidler, i noen utstrekning også av egne ruter oppsatt av Posten. Det er omsorteringskontorer ved knutepunkter, ofte under betegnelsen postterminal. Posten har egen etatsopplæring med utdanningsprogrammer for hver enkelt arbeidstakergruppe.
Endringer på 1900-tallet
På 1900-tallet skjedde flere større administrative omorganiseringer. Fra 1926 og frem til 1993 var ledelsen organisert i et direktorat. Fra 1993 til 1996 var Posten en forvaltningsbedrift med utvidede fullmakter. I 1996 ble Posten skilt ut som et særlovselskap under navnet Posten Norge BA, og i 2002 ble Posten omorganisert til aksjeselskapet Posten Norge AS.
Styret består av ni representanter; seks av dem oppnevnes av generalforsamlingen, som er statsråd i Samferdselsdepartementet, og tre velges av og blant de ansatte. I 2001 ble Postens salgsnett omstrukturert til 1500 salgssteder, hvorav 1150 var Post i Butikk. Ved utgangen av 2006 hadde antallet Post i Butikk økt til 1184, mens antallet postkontor var gått ned til 303; i februar 2008 ble det vedtatt å omgjøre ytterligere 124 av disse til Post i Butikk.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Berrum, Hans (1902): Norges posthistorie 1647-1719. Cappelen.
- Berrum, Hans (1906): Norges posthistorie 1720-1814. Cappelen
- Johannessen, Finn Erhard & Lars Thue (1997): Alltid underveis : Postverkets historie gjennom 350 år, 2 b., Finn boken
- Schou, August (1947): Postens historie i Norge, Finn boken
- Steen, Sverre (1923): Kristiania Postvesen 1647-1921. Aschehoug.
- Salte, Oddbjørn (2014): Jens Schanche. Rapporter om tilstanden i det norske postvæsen 1752-1756. Commentum Forlag
- Tjelmeland, Hallvard (1995): Med posten inn i ei moderne tid. Nordnorsk posthistorie 1665-1850. Postmuseet.
- Den postale reisetjenesten 1838-1991. Maihaugen Årbok 2008