Leninisme, betegner den videreutvikling og tolkning av Karl Marx' politiske filosofi som den russiske revolusjonære politikeren og teoretikeren Vladmir Lenin gav.
Marx hadde sagt lite om overgangen fra kapitalismen til sosialismen og kommunismen. For Lenin, som skulle lede denne overgang i Russland, ble det derfor nødvendig å videreutvikle de marxistiske ideer i praktisk-politisk retning. Sentralt i denne videreutvikling ble partiteorien.
Partiteorien og demokratisk sentralisme
Lenin hevdet at den sosialistiske revolusjon ikke kunne ventes å komme helt spontant og heller ikke at den automatisk ville forløpe på riktig vis. Flertallet av proletariatet ville neppe på egen hånd oppnå mer enn en reformistisk fagforeningsbevissthet.
Skulle revolusjonen lykkes, måtte den i noen grad planlegges og ledes. Dette ville bli en oppgave for det revolusjonære parti, det vil si den politisk bevisstgjorte elite i arbeiderklassen.
Lenin hevdet også at partiet, for å være effektivt, måtte være stramt disiplinert: Forut for beslutningene kunne det være åpen debatt, men når en beslutning var tatt, var den bindende for alle. Dette kalles demokratisk sentralisme.
Revolusjon i et bondesamfunn
Lenin stod overfor den oppgave å lede revolusjonen i et bondesamfunn. Marx hadde imidlertid uttalt at den sosialistiske revolusjon ikke bare forutsatte en forutgående borgerlig revolusjon, men også at kapitalismens indre motsetninger skulle være fullt utviklede.
Lenin måtte derfor i noen grad også (om)tolke Marx. Han argumenterte således for at kapitalismen var et internasjonalt fenomen og at den på verdensbasis allerede tidlig på 1900-tallet var fullt utviklet: Som det innad i de enkelte kapitalistiske land var et utbyttet proletariat var det også et utbyttet proletariat internasjonalt, nemlig befolkningene i de råstoffproduserende kolonier.
Revolusjonen kunne for så vidt komme hvor som helst. Den kom i Russland, men i to trinn. Tidlig i 1917 kom den borgerlige revolusjon, mot slutten av året kom den sosialistiske revolusjon (se den russiske revolusjon).
Da Lenin var kommet til makten i Russland, oppstod også spørsmålet om hvor raskt og hvordan statsapparatet skulle bygges ned; Marx hadde jo beskrevet det kommunistiske samfunn som statsløst.
Lenin hevdet at det i en overgangsperiode av ubestemt lengde ville være nødvendig for det revolusjonære parti å opprettholde en høy beredskap mot indre og ytre kontrarevolusjonære elementer. For en tid var det altså nødvendig med et proletariatets diktatur.
Kritikk
Lenins lære ble tidlig møtt med alvorlig kritikk også fra andre sosialister. Blant annet påpekte kritikere de totalitære implikasjoner av læren. Lev Trotskij (1879–1940), som i årene før og etter Oktoberrevolusjonen var en av Lenins aller nærmeste medarbeidere, argumenterte allerede i 1904 mot det han kalte Lenins «formynderteori».
Nesten profetisk påpekte han: «Som vi snart skal se, vil disse (Lenins) metoder lede til følgende i den interne partipolitikk: partiorganisasjonen blir et substitutt for partiet, sentralkomiteen blir et substitutt for partiorganisasjonen, og endelig vil en ‘diktator’ bli et substitutt for sentralkomiteen». Denne analysen hindret imidlertid ikke Trotskij i å slutte seg til Lenins ideologi i årene som fulgte.
Den polsk-tyske revolusjonære Rosa Luxemburg (1870–1919) fremholdt advarende etter revolusjonen i 1917 at «Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes». Hun godtok imidlertid Lenins partiteori da hun rett før sin død bidro til å etablere det tyske kommunistpartiet, Kommunistische Partei Deutschlands, KPD.
Lenins teori ble viktig for oppbyggingen av sovjetsamfunnet og etter 1945 for omdannelsen av de østeuropeiske stater til kommuniststater. Den ble offisiell statslære i alle disse land, og kom også til å prege vestlige kommunistpartiers programmer og holdninger (se Sovjetunionens historie). Kommuniststatenes autoritære og til dels totalitære karakter, som er noe av grunnen til deres sammenbrudd mot slutten av 1980-årene, beregnes ofte for å diskreditere leninismen som teori og lære.